BØKER

Erik Lunde (KrF)
Erik Lunde (KrF)

En lun liberalist

Erik Lunde har helt rett i at den norske modellen svekker de nære fellesskapene, men det er ikke lett å se noe godt alternativ.

Publisert Sist oppdatert

Ny bok

Sammen er vi mer alene

Erik Lunde

Vårt Land Forlag, 2020

210 sider

Lunde er en annen ideologisk tenker enn Harald Eia og Ole-Martin Ihle er i sin interessante bok Mysteriet Norge. I anmeldelsen av deres bok etterlyste jeg et kritisk blikk på den makten staten representerer. Kan det oppstå nye maktforhold som snevrer inn menneskers muligheter til å leve uavhengige liv? Ihle og Eia har rett i at velferdsstaten bidrar til at vi kan leve mer uavhengige liv, men man er for venstrevridd i lesningen av dem, hvis man ikke samtidig får med seg hvor sterkt arbeidslinjen står i statsindividualismen. Arbeiderpartiet sier ikke at «alle kan få bli med». De sier «alle skal med»!

Selvstendig tenker

Lundes analyse av statsindividualismen er ideologisk interessant. Han er en uavhengig kristendemokratisk tenker som ikke dyrker sosialdemokratiske avguder.

Lundes språk er tett og presist. Lunde har et godt innblikk i den norske kulturen. Han har forstått jantelovens dobbelthet. Da Kåre Valebrokk i sin tid forsøkte å kjøpe seg vekk fra en dugnad i barnehagen, brøt han med dugnadens egalitære vi. Lunde har rett i at både bedehus og bygdedyrets jantelov kan holde folk tilbake, men når folk ikke aksepterer personer som forsøker å lage egne regler for seg selv, er ikke janteloven dum. Likeverdet markeres og holdes i hevd.

Lundes påpekning av arkitekturens betydning for de små fellesskap er høyst relevante og bør skape mer debatt. Vi trenger en boligutforming som stimulerer til fellesskap, for eksempel slik som bygårdene på Torshov i Oslo.

Statsindividualismen

Lunde tar statsindividualismen på kornet. Den er «ingen middelvei». Den kan «best sammenlignes med å forsøke å holde seg passe varm ved å putte en hånd i fryseren og en hånd på stekeplata.» Lunde kritiserer både høyre- og venstresiden for å ha omfavnet statsindividualismen, som krever en «mektig stat og en radikal individualisme på samme tid.»

La oss for tankens skyld si oss enige i at de fleste politikere, utenom mer verdikonservative – for eksempel i diskusjoner om bioteknologi, er blitt tilhengere av det effektive sosialdemokratiet. Det er jo på mange måter en riktig tanke, men det er derimot ikke like enkelt å plassere Lunde selv. Han sier det ikke rett ut, men om Lunde ikke passer inn i dagens Høyre, er konsekvensene av det han forfekter, typisk borgerlig: Mer ansvar til familien og sivilsamfunnet. Mindre stat og større aksept for mangfold og ulikhet. Kort sagt: grenser for politikk.

Livet utenom politikken

Lunde skriver pre-politisk. Han går bak den norske modellen og påpeker at det er de nære fellesskapene, lokalt eller i familien, vi trenger. En sunn individualisme kan utvikles her. Her lærer vi det å ta moralsk ansvar for oss selv og andre. Lunde avviser ikke velferdsstatens evne til å sette individet fri fra sivil tvang. Han er likevel redd for at vi heller barnet ut med badevannet. Mye av det viktigste i livet dreier seg ikke om politikk, og derfor må vi også sette grenser for politikken. Disse grensene utfordres ideologisk og økonomisk gjennom sterke krav til likhet og store forventninger til hva velferdsstaten skal levere.

Den norske (retoriske) vektleggingen av likhet får på mange måter gjennomgå i Lundes bok. Hans kritikk av sentralisering og mangel på lokalt selvstyre er ikke bare kritikk av den effektive og sentralistiske staten. Den ideologiske likheten er sentraliseringens glidemiddel. At Senterpartiet holder seg på den likhetsorienterte venstresiden, gir ikke mening, dersom partiet vil sentraliseringen til livs.

Likhet og uavhengighet

Lunde sniker seg likevel litt unna når han kritiserer likheten. Han kritiserer for eksempel arbeidslinja – i boken representert ved tidligere LO-leder Gerd Kristiansen, som kritiserte kvinner for å bruke morsrollen som en unnskyldning for å jobbe deltid. Lunde er uenig og ønsker større forståelse for at folk velger annerledes. Han trekker frem en småbarnsfar som velger å jobbe 80 prosent, som noe positivt, og han skyver den enorme velstandsveksten foran seg i kritikken av den moralistiske arbeidslinjen. Men det er ikke for at folk skal jobbe slik for å få råd til å kjøpe flatskjermer til stuer de ikke har tid til å være i, som er poenget. Kristiansen, Spekters Anne-Kari Bratten eller andres forsvar av arbeidslinja handler, tvert om, om at arbeidskraften trengs, dersom vi skal bevare velferdsstatens bærekraft og ha nok personell i helse- og omsorgssektoren. Om ikke KrF detter ut av Stortinget allerede i 2021, så gjør de det nok den dagen de sier at kutt i velferdsstaten er av det gode. Men skal partier som mener at folk i større grad skal kunne velge å jobbe mindre ha samfunnsøkonomisk troverdighet, kan de ikke samtidig være mot redusert vekst i offentlig velferd. Lunde mener politikere er reddest for å røre de velferdsordningene, som særlig middelklassen nyter godt av.

Samfunnsøkonomi og ideologi

Sett fra mitt liberalkonservative ståsted er jeg enig med Lunde i at den norske likheten, store effektivitetskrav og omfattende velferdsstat har sine negative sider ved at menneskers muligheter til å velge alternative liv snevres inn. Men alternativer til den norske modellen har også en pris. Skal vi velge friere, innføre 6-timersdag og jobbe deltid på en klimavennlig og gjerne subsidiert arbeidsplass, så må individet, familien eller sivilsamfunnet ta et mye større ansvar for velferden. Jeg tror Lunde har rett i at det ligger ubrukte reserver til fellesskap og ansvar utenfor velferdsstaten, men sett med samfunnsøkonomiske øyne blir det fort pinglete. Jeg er ikke sikker på om det er det vi ønsker. Våre ideer kan bli for ideologiske, og ikke i kontakt med realitetene.

Ulik dans

Lunde skriver om Tage Elander og ideen om den nordiske modellen som et dansegulv – om et sikkerhetsnett som gir oss mulighet til å danse. Lunde vil «også gi det avhengige og sårbare mennesket en plass på dansegulvet.» Ingen er uenig i det, men det må ikke få velmenende KrF’ere til å tro at et alternativ til kald markedsøkonomi og effektivt sosialdemokrati med nødvendighet blir et varmere samfunn. Setter vi grensene for politikken tidligere, kan vi oppnå en vitalisering av de nære felleskapene. Livet forplikter, og det er det å bety noe for andre, som gir livet mening, slik Viktor Frankl så vakkert formulerte det. Samtidig kan vi oppleve større ulikhet og mer splittet mangfold.

Nylig drakk jeg kaffe med en klok mann som ikke stemmer KrF. Han sa at det ville være synd om partiet forsvant fra norsk politikk. Det representerer et viktig alternativ. Lundes tanker om politikk og samfunn er et solid bevis på det.