Thomas Mann i sitt hjem i München, 1932.
Thomas Mann i sitt hjem i München, 1932.

Thomas Mann, borgerlighet og romantikk

Thomas Mann var for mye av en elitist til å oppfatte «individets selvrealisering» som et overordnet gode.

Publisert

Sommeren 1950 jobber 19-åringen Franz som kelner i et fornemt hotell i Zürich. 40 år senere får han vite hva en av hotellets gjester skrev om ham i dagboken: «Verdensberømmelse er betydningsløst nok, men blir til intet i et smil fra ham, et blikk fra ham, hans stemmes mykhet!»

Gjesten var den 75 år gamle Thomas Mann. Da dagbøkene etter Manns ønske var offentliggjort flere år etter hans død – det er en veldig tekstmengde – ble Franz Westermeier oppsporet av et tv-team. Han husker den berømte gjest meget godt, en elskverdig herre som oppførte seg korrekt på alle måter, og særlig rundhåndet med driks. Som respons på sitatet fra dagboken serverer Franz en høflig, passende forbløffet latter. Thomas Mann ville ha nikket anerkjennende. Slik skal det gjøres. Anstendig.

Borgerlighet ikke identisk med borgerskap

Thomas Mann (1875-1955) er en av de store i tysk litteratur. Selvbevisstheten var heller ikke liten. Han så seg som representativ for det beste i tysk borgerlighet, et vagt ord som straks må kommenteres. Det handler ikke om en samfunnsklasse. Slik borgerskapet ikke består bare av kapitalister, slik består borgerligheten ikke bare av borgerskap. Det handler om moralsk psykologi mer enn om sosiologi. Borgerlighet står kort sagt for trygghet, selvtillit, visshet om verdien av egne normer og vurderinger. Den politiske venstresiden har etter hvert oppnådd stor definisjonsmakt over det moralsk høyverdige, følgelig er dagens borgerlighet preget av en viss forakt for tidligere tiders borgerlighet. Velferd er vesentlig. Kulturen bør styrke folkehelsen. Naturligvis er sykdom og død entydige fiender. Alt dette blir utfordret av kunst, som ikke er underkastet sunn entydighet. Kunstneren Thomas Manns idé om borgerlighet inkluderer en motsetning mellom liv og kunst.

Han kom han fra en mektig og velstående familie og giftet seg med en kvinne fra en enda mer velstående familie, Katharina (Katja) Pringsheim. De fikk seks barn. Den eldre broren Heinrich hører med til familielivet, også han forfatter og i en periode mer populær enn Thomas. Brødrene var i flere år ikke på talefot, for Heinrich var en skarp kritiker av det wilhelminske Tyskland og tidlig venstreorientert. Thomas var lenge en wilhelminsk nasjonalist.

Han fikk etter hvert ry som en dikterfyrste på linje med Goethe, en parallell han selv fant passende. Det ble nobelpris og utallige andre utmerkelser. I eksilet i USA ble han anerkjent som selve den anti-nazistiske tyske røst. Med så mye anerkjennelse, hvorfor en motsetning mellom det sosiale livet og kunsten? Noe slikt er sikkert fremmed for mange kunstnere, men er tungt til stedet hos Thomas Mann. I hans fortellinger er hovedpersonen ofte ute av stand til å delta i livet, alltid forstått som det borgerlige livet. Den patetiske tidlige novellen Tonio Kröger (1903) gjorde innrykk på mange i samtiden, blant annet Kafka. Det fortelles om en ung mann som blir kunstner fordi han ikke hører hjemme i borgerligheten, for anledningen representert ved åndsforlatte, nordiske typer. Tonio Kröger forelsker seg først i Hans Hansen, deretter i Ingeborg Holm, men for begge er han fremmedartet, ikke tilpasset livet de to vil leve. De finner seg utmerket til rette med det trivielle, et liv uten dybde. Fortellingen mer enn antyder at det er den beste oppskrift på et lykkelig liv.

Det sene verket Doktor Faustus (1947) gir en dyptgripende analyse av intellektuelle strømninger som la til rette for nazismen, man kan si bidraget fra tysk åndelighet. Miljøet er preget av rastløse borgere i mellomkrigstidens «konservative revolusjon», holdninger som Thomas Mann kjente meget vel, men persongalleriet er svært mye rikere enn som så. Borger/kunstner-temaet blir nå demonisk. Den geniale komponist Adrian Leverkühn oppnår sin genialitet i kraft av en djevelpakt. Prisen djevelen krever, er avkall på kjærlighet: Du forbys å elske noe menneske, til gjengjeld blir du i stand til å yte det enestående. Leverkühns avanserte komposisjoner blir varsler om barbariet som snart skal bryte frem i Tyskland. Romanens forteller er borgerlighetens stemme, en klassisk humanist som forferdes over at Leverkühns største verk er en tilbakekallelse Beethovens 9. symfoni. Glede er ikke lenger mulig.

I lys av dagbøkene er det klart nok at forfatterens eget avkall gjaldt hans homoseksualitet. Det var aldri tale om å forlate skapet. Datidens moral blir tvert om bekreftet. Det heteroseksuelle står for sunnhet og moralsk orden, til forskjell fra dekadanse og berettiget fordømmelse. Faktisk truer fordømmelse i dag også, for her handler det om svermeri i nærhet til pedofili. Stor aldersforskjell i et homoseksuelt parforhold har nok vært det normale, begrunnet og forherliget av Platon, men passer jo dårlig med moderne idealer om likestilling. Seksuelle overgrep får vesentlig mer oppmerksomhet enn før, samtidig som homoseksualitet er helt i orden. Dagens borgerlighet vil vel regne aksept av tidligere tiders moral som forståelig, men ikke beundringsverdig. I dette perspektivet blir romantikken borte.

Romantikeren

I Thomas Manns verden er borgerlighet truet av sans for det morbide, forkledd som skjønnhet. Det uttrykkes suverent i et berømt dikt av August von Platen (d. 1835), også homo og åpen om saken. Den første strofen i von Platens homoerotiske Tristan går til hjertet av den romantiske tradisjon det er tale om hos Thomas Mann:

Wer die Schönheit angeschaut mit Augen,

Ist dem Tode schon anheimgegeben,

Wird für keinen Dienst auf Erden taugen,

Und doch wird er vor dem Tode beben,

Wer die Schönheit angeschaut mit Augen!

(prosaisk oversatt: Den som har skuet skjønnheten/Er allerede innviet til døden/Duger ikke for noen jordisk tjeneste/ Og vil likevel skjelve for døden/ Den som har skuet skjønnheten!)

Hvorfor homoerotikk her, og hvorfor død? Som aldrende homse synes jeg det er lett å forstå. Det er sublim dekadanse. Thomas Mann gjør dekadansen skjønn, han lar døden være ett med synet av den elskede gutt som står på stranden og løfter en arm, peker mot uendeligheten: Der Tod in Venedig (Døden i Venezia), antakelig hans mest kjente tittel. Den skjønnhetsberuste er innviet til død. Altså må man beskytte seg. Borgerlighet blir rustningen man trenger for å rømme Venezia i tide. Kunst gir ingen beskyttelse, og bør heller ikke gjøre det.

Komplekset borgerlighet/romantikk er ikke bare personlig, det er i høy grad politisk. Kunsten er for lengst fristilt fra oppgaven å være oppbyggelig, dvs. styrke gjeldende moral. Derimot forventes at kunst utfordrer borgerlighetens sannheter. Men det finnes mange slags utfordrere der ute. Den tyske forbundspresident Frank-Walter Steinmeier uttalte nylig at han er rystet over at folk på ytre høyre fløy nå sier det som før ikke kunne sies. Vel, kunstnere har lenge tatt sikte på å sprenge slike grenser. Dagens borgerlighet fremhever selv verdien av det grensesprengende. Hvorfor ikke et ideal for alle som ytrer seg? Det kan borgerligheten ikke godta, den blir nødt til å skille mellom ulike sfærer av gyldighet – grenser som kunstnere ikke nødvendigvis godtar. Må borgerligheten likevel kreve at kunsten er moralsk oppbyggelig, en støttespiller for humanitet og sosial harmoni?

I hovedverket Josef og hans brødre (1933-1943) tar Thomas Mann en lang pause fra denne knuten. Historien om Josef som brødrene kastet i brønnen, drømmetyderen som ble faraos førsteminister, er blant Bibelens mest populære fortellinger. Thomas Mann gjenforteller den fyldig, han trenger fire bind, godt og vel 1300 sider, for denne grandiose hyllest til jødisk tradisjon, skapt mens nazi-regimet herjet i Europa. Det bibelske stoffet legger opp til en nesten perfekt syntese av borger og kunstner, siden den artistiske drømmetyder forstår at landet står foran syv fete og syv magre år og deretter «tar nødvendige grep» for å hindre sultkatastrofe. Bare myten kan skape en slik forsoning. Josef skildres med grenseløs ømhet. Også som makthaver er han den elskede gutten, men en som innvier til liv. Verkets grunntone er en mild, altomfattende og saliggjørende humor. Siden religioner ikke er humoristiske, kan dette mesterverket forstås som en post-religiøs trosbekjennelse.

Familien, landet og fremtiden

Josef-verket ble avsluttet mens familien residerte i en herskapelig villa utenfor Los Angeles. Sønnen Klaus kunne finne på å invitere sine elskere hjem til middag. Han var også homo. Det later til at Thomas mislikte åpenheten, og mislikte enda mer at guttene ikke kjente hans forfatterskap, ikke en eneste linje av ham hadde de lest, disse vulgære matrosene. Klaus skrev også, romanen Mefisto er den mest kjente, men han sto naturligvis i skyggen av faren. Datteren Erika, politisk klarsynt satiriker og journalist, ga seg selv mer selvstendighet. Klaus og Erika var begge preget av Weimar-republikkens beste år, slutten av 20-tallet, da Berlin var et sentrum for avantgarden i Europa. Det var Erika som overbeviste faren om at Tyskland måtte forlates da Hitler ble rikskansler.

Sent i livet fikk også Katja Mann offentlig oppmerksomhet. Hun var en av de første kvinner i Tyskland som studerte matematikk og naturvitenskap, før hun viet seg til den penible oppgave å være Thomas Manns livslange støtte, pleier og trøster. I løpet av et langt liv ble fru Mann kjent med mange berømtheter. I 1974, som 91-åring, publiserte hun en liten bok med en underfundig tittel: Min uskrevne memoarer. Den inneholder en rekke skarpe karakteristikker, f.eks av Albert Einstein: et elskelig menneske, men et svært ensidig geni. Politisk forstand var det lite av hos ham.

Katja og Erika voktet dikterens ettermæle nidkjært. Kritiske spørsmål var uønsket. Familiens prominens har vært jevnt stigende i flere tiår, i Tyskland i dag kan die Manns bli omtalt som landets motstykke til the Windsors. Parallellen halter av flere grunner, blant annet er the Windsors ikke like flinke til å unngå skandale. Det later til at dagbøkenes avsløring av ikke-inntrufne skandaler har betydd mye for prominent status. Tidligere var die Manns mindre populære. Ekteparet ble amerikanske statsborgere i 1944.

I Tyskland ville man ikke bosette seg etter krigen. De siste årene ble tilbrakt i Sveits. Dikterfyrsten provoserte vest-tyske politikere ved å akseptere invitasjoner til DDR. Antakelig mente den gamle Thomas Mann at all nasjonalisme var kompromittert, sannsynligvis ville han vært tilhenger av en europeisk føderalstat. Men Thomas Mann er europeer i kraft av sin tilhørighet til europeisk litteratur, hans politiske essays og foredrag har et eksklusivt, noen ganger dikterisk preg.

Kontinuitet gjennom regimene

Et langt foredrag fra 1950, Meine Zeit (Min tid), foreligger også som opptak for radio. Det er lærerikt på flere plan å lytte til en ærverdig stemme preget av mild, overbærende ironi. Oppsummering av liv og verk begynner med en herlig beskrivelse av den eldgamle keiser Wilhelm I og barnets visshet om å leve i et rike regjert med patriarkalsk godhet, et regime for evigheten. Ett liv, mange regimer. Mot slutten av foredraget går han inn på det dype slektskapet mellom det amerikanske og det russiske folk. Tålmodighet, åpenhet, tillit og «munter primitivitet» er felles for disse «godmodige kjemper», mener han, til forskjell fra den innelukkede individualisme som kjennetegner den franske og den engelske psyke.

Det er 1950 og kald krig. De bisarre karakteristikkene av russere og amerikanere skal være bidrag til fredens sak, han vil fremheve skillet mellom det kommunistiske regimet og det russiske folk. Nå som før knyttes individualisme til England og Frankrike. Dette er en gjenganger fra 1918, da han forsvarte «kulturens land», Tyskland, i nødvendig kamp mot fransk og engelsk «sivilisasjon». Den motsetningen har han for lengst forlatt. Han støttet tidlig den skjøre Weimar-republikken, en klar omvendelse til demokrati. Men i 1950 anerkjenner han ingen omvendelse, han insisterer på kontinuitet. Det betyr at han holder fast ved distansen til vestlig liberalisme og humanisme. Thomas Mann er for mye av en elitist til å oppfatte «individets selvrealisering» som et overordnet gode.

Harmoni kan ikke være politikkens ultimate mål. Gnisninger mellom fellesskapets krav og normer og individets råderett over eget liv består i et velfungerende samfunn. En underliggende, dypere motsetning er den mellom borgerlighet og romantikk, mellom sans for trygghet og lengsel etter uendelighet, etter å legge det smålig tilpassede jeget bak seg for godt. Jeg tror kontinuiteten Thomas Mann insisterer på, bunner i visshet om at et velordnet samfunn alltid er truet. Borgerligheten må ha et overtak.

For 50 år siden var borgerlighet gjenstand for en god del ungdommelig forakt. Datidens “ungdomsopprørere”, mange av dem studenter, ble aldri tapere. Romantisk avvisning av gitte normer og idealer fant sted innenfor trygge økonomiske og sosiale rammer.

Slik var også Thomas Manns situasjon da han begynte å arbeide med motsetningen mellom borgerlighet og romantikk. Med mindre samfunnsmessig trygghet blir borgerlighetens måtehold mer påkrevd, noe som samsvarer med Manns personlighet. Hans epoke demonstrerte at romantikk under utrygge forhold kan bli politisk livsfarlig. Den tyske romantikken er en sterk impuls hos Thomas Mann gjennom hele hans forfatterskap, men lengsel etter uendelighet blir aldri forherliget. Politisk ansvarliggjøring av kunst er tenkelig, men virkelig bare i myten, i historien om Josef i Egypten.