FRA PAPIRUTGAVEN

Å synliggjøre det usynlige arbeidet

Sårbarheten og faren er konstant tilstedeværende i Jan Grues selvbiografiske roman. Det er umulig ikke å bli følelsesmessig beveget.

Publisert

«Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet.» Slik begynner Jan Grues nye bok, Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid. «Men verden glemmer aldri.» Midt mellom disse to punktene skriver Grue om liv levd og ikke minst forsøk på å leve livet. Språket er presist, stilen er elegant, og det er umulig ikke å bli følelsesmessig beveget av den selvbiografiske romanen. Det usynlige arbeidet blir synliggjort, og jeg er fristet til å si at dette er den beste boken jeg har lest i år.

Det usynlige arbeidet

Begrepene står sentralt i Jan Grues nyeste bok. Kanskje ikke så rart for en professor med doktorgrad i lingvistikk. For det er først når du kan beskrive verden og uttrykke deg selv, at du kan endre den. Som Grue selv påpeker: «Å vokse inn i språket er både å glemme og å lære distinksjoner.» Slik jeg leser boken, er det nettopp det Grue har gjort i denne oppfølgeren til Jeg lever et liv som ligner deres (2018). Han har vokst inn i språket, og kan etter en lang reise, både bokstavelig og billedlig, anvende begrepet funksjonshemmet om seg selv. Denne anvendelsen handler dypest sett om eierskap til egen historie.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS