FRA PAPIRUTGAVEN

Sexy på Scrutonsk

I Sexual Desire felte Sir Roger Scruton dom over tidsånden. Men bare med den høyre hånden, for med den venstre klødde han den samme tidsånden bak øret.

Publisert Sist oppdatert

Begjærer jeg fordi jeg elsker? Eller elsker jeg fordi jeg begjærer?

Jeg er overbevist om at logikken til tidsånden er sistnevnte fremfor førstnevnte. Det kausale forholdet går fra begjær til kjærlighet; det er begjæret som liksom er grunnlaget for å elske. Dersom jeg rent faktisk begjærer x, er det også riktig og godt at jeg begjærer x – og derfor skal jeg elske x (hvorvidt jeg greier både å begjære og elske x samtidig, er en annen sak, og den kommer vi til).

Begjæret er således en kraft som trekker det sekulære, senmoderne jeget i retninger som det liksom ikke kan, og i alle fall ikke bør, overstyre. Og dersom jeget, mot formodning, faktisk skulle ønske å overstyre sitt begjær, trekke det i en annen retning, etter seg, da skotter tidsånden bort på jeget og flekker sine freudianske tenner:

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS