FRA PAPIRUTGAVEN

Å skrive i tunghetens tid

Natalia Ginzburgs forfatterskap søkte å ta språket tilbake etter at fascistene hadde stjålet det. Det ble en vakker triumf.

Publisert

Det er sjelden du leser noe som er så proppfullt av liv, energi og kreativitet at språket nærmest hopper ut av sidene i ønske om å bli fortalt. Enda sjeldnere er det at denne kreativiteten og energien brukes til å beskrive temaer, tider og skjebner så mørke at andre forfattere har sagt at det etter dette ikke er mulig å skrive noe i det hele tatt.

Men Natalia Ginzburg skriver at etter at fascistene hadde stjålet språket (ganske bokstavelig, de innførte både yrkes- og publiseringsforbud for flere grupper), måtte etterkrigsgenerasjonen av poeter og forfattere ta det tilbake.

Det er kanskje ikke så uventet at Ginzburg nå feier over verden, 30 år etter sin død. Vi har de siste årene sett en nyoppstått interesse for kvinnelige forfattere, og herunder spesielt: hva de har å fortelle. For det som preger Ginzburgs forfatterskap mest, er det samme som går igjen hos andre hun sammenlignes med: beskrivelser og erindringer fra et levd (kvinne)liv.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS