Å skrive i tunghetens tid

Det er sjelden du leser noe som er så proppfullt av liv, energi og kreativitet at språket nærmest hopper ut av sidene i ønske om å bli fortalt. Enda sjeldnere er det at denne kreativiteten og energien brukes til å beskrive temaer, tider og skjebner så mørke at andre forfattere har sagt at det etter dette ikke er mulig å skrive noe i det hele tatt.

Men Natalia Ginzburg skriver at etter at fascistene hadde stjålet språket (ganske bokstavelig, de innførte både yrkes- og publiseringsforbud for flere grupper), måtte etterkrigsgenerasjonen av poeter og forfattere ta det tilbake.

Det er kanskje ikke så uventet at Ginzburg nå feier over verden, 30 år etter sin død. Vi har de siste årene sett en nyoppstått interesse for kvinnelige forfattere, og herunder spesielt: hva de har å fortelle. For det som preger Ginzburgs forfatterskap mest, er det samme som går igjen hos andre hun sammenlignes med: beskrivelser og erindringer fra et levd (kvinne)liv.