En klagesang for de talentløse

Da Fredrik deBoer underviste i grunnskolen i New York, opplevde han at et budskap ble kommunisert med en nesten propagandaaktig hyppighet til elevene: Du kan bli hva som helst, hvis du jobber hardt. Mantraet hang på klasseromsveggene. Det ble gjentatt av motivasjonstalere som besøkte skolen. Elevene skulle aldri tvile på at potensialet deres var utømmelig. At de kunne bli både presidenter og vitenskapsfolk, hvis de bare ga jernet.

DeBoer søkte omsider overgang til en annen skole, befolket av elever med adferdvansker. Der møtte han en unggutt, som hadde en trøblete fortid, men hadde skjerpet seg. Eleven var høflig og lærevillig, en suksseshistorie på mange vis, men det skortet på akademisk fremgang. DeBoer påtok seg oppgaven å lære ham divisjonsregning og stegvis gikk de gjennnom de ulike regneoperasjonene, både verbalt og visuelt. Da det buttet, spillifiserte deBoer undervisningen. Et riktig svar ble belønnet med godteripremier. De jobbet sent og tidlig, men uansett hvilket verktøy deBoer trakk opp fra den pedagogiske verktøykassa, festet ikke kunnskapen seg. Var det noe galt med undervisningsopplegget hans? Andre lærere kom innom, men heller ikke det funket. Og eleven kunne heller ikke klandres, for han sto på som aldri før. En dag deBoer terpet på divisjonsregningen, brøt eleven sammen i gråt. Jeg får det ikke til, sa han. Og deBoer tenkte den ulovlige tanken, nemlig at han kanskje hadde rett.

Mantraet fra den forrige skolen, om at alle kunne bli alt, lød hulere enn noensinne. Her satt han med en gutt som virkelig forsøkte å hale seg selv opp støvelstroppene, en gutt som tilsynelatende hadde rapperen NAS’ ungdomshymne «I know I can, Be what I wanna be» som modus operandi. Men kartet stemte ikke med terrenget. DeBoer har i dag sin egen hypotese på hvorfor.