BØKER

Reis deg opp, og drep først

Den som leser Ronen Bergmans massive bok om Israels bruk av målrettede drap, får innblikk i et svært omfattende, effektivt og dødelig etterretningsvesen.

Publisert

BOK

  • Rise and Kill First
  • Ronen Bergman
  • Random House, 2018

Den franske statsmannen og opplysningstidspolitikeren grev Mirabeau skal ha sagt om Preussen at det ikke var en stat med en hær, men en hær som hadde en stat.

Mange kritiske røster vil i dag hevde at noe lignende kan sies om staten Israel. Den som leser Ronen Bergmans massive bok om Israels bruk av målrettede drap, får i alle fall et godt inntrykk av hvor dypt i statens røtter et omfattende, effektivt og dødelig etterretningsvesen stikker i det lille landet klemt inne mellom tre kontinenter. Det er ikke overraskende at Israel har måttet ty til vold for å overleve som stat, hvilket flere eksistensielle kriger med nabolandene bærer vitne om. I tillegg har den mye omtalte interne konflikten med palestinerne skapt stor lidelse for begge parter.

Bergmans bok er strukturert omkring historien bak de rundt 2700 tilfellene av likvideringer sanksjonert av Israel for å ivareta rikets sikkerhet, i hovedsak gjennomført av den interne sikkerhetstjenesten Shin Bet, militærets etterretningstjeneste Aman og det beryktede (og formelt sivile) byrået Mossad. Målene har vært alt fra terrorister og sentrale skikkelser i Hamas og PLO til vitenskapsfolk som har bistått i fiendtlig innstilt våpenproduksjon i Israels naboland.

Bergman har hatt et enormt kildetilfang, ved blant annet gjennomføringen av rundt tusen intervjuer med førstehåndsvitner og operatører. Han forklarer den forbløffende tilgangen med at israelere er stolte over å ha deltatt i aksjoner for å sikre nasjonens overlevelse, og at frykten for å la andre ta æren for bragdene har fått mange informanter i tale.

Resultatet er et etterretningsepos som begynner flere tiår før statens grunnleggelse 14. mai 1948, med paramilitære grupper som Haganah og Irgun som opererte for å sikre jøders trygghet i en region revet i filler av kolonialisme og den første verdenskrig, helt frem til våre dagers aksjoner for å stanse Irans atomvåpenprogram.

De kjente episodene er med, slik som spionlegenden Eli Cohens tragiske endelikt i Damaskus, Eichmanns arrestasjon, Operasjon Guds vrede som ble gjennomført for å hevne terroranslaget mot israelske idrettsutøvere under München-OL i 1972, eller raidet på Entebbe for å frigjøre gislene etter flykapringen i 1976.

Utrolige detaljer blir gjenfortalt, slike som da senere statsminister Ehud Baraks kone en morgen i april 1973 fant ektemannen sovende i militærstøvler, kjole og utgnidd leppestift, utmattet etter å ha gitt dekningsild i Beiruts gater utkledt som kvinne under operasjon Ungdommens vår. Mossad, kanskje som eneste etterretningstjeneste i verden, har bidratt til å evakuere jøder fra farlige steder i verden, som ved opprettelsen av den proforma ferieresorten Arous ved Rødehavet, som faktisk tok imot reelle turister mens etiopiske jøder i hemmelighet ble evakuert på begynnelsen av 1980-tallet.

Slike spektakulære aksjoner gjennomføres fremdeles, men boken vier mer tid til mer rutinemessige operasjoner, ved bruk av avansert, men mer konvensjonell militær teknologi, som missiler fra helikoptre og droner.

Få konflikter i verden engasjerer like mye fjernt av sted som den mellom jøder og arabere i Midtøsten, som igjen er aktualisert ved Israels planlagte annektering av deler av Vestbredden i sommer. Det er ikke spesielt sannsynlig at noen med svært fastspikrede standpunkter vil bli omvendt til den ene eller den andre retningen av å lese boken til Bergman. Det virker som han plasserer seg som en slags konstruktiv kritiker og realist på vegne av sitt eget land. Avslutningsvis advarer han indirekte om at likvidasjoner aldri må bli et strategisk mål i seg selv, men kun begrenses til det taktiske middelet det egentlig er ment å være.

Etter seks-hundre siders etterretningshistorie er det derimot ingen tvil om hva det er for eksistensielle trusler Israel fra sin tilblivelse til våre dager har måttet håndtere. Hele samfunnet er i siste instans samlet omkring dette målet om overlevelse, og selv den kritiske pressen i landet vil unnlate å skrive om noe dersom myndighetene opplyser om at en sak er sensitiv for rikets sikkerhet (Bergman selv opplyser, for eksempel ett sted i boken, at han ut fra sikkerhetshensyn ikke ville ha skrevet om at PLOs leder Yasir Arafat i 2004 døde av annet enn naturlige årsaker dersom han var kjent med det).

Dypest sett er Israel en stat som er ment å være et trygt hjem for det jødiske folk, som mer enn noen annen etnisk gruppe har opplevd forfølgelse og reell trussel om utslettelse. «Hvis noen kommer for å drepe deg, reist deg opp og drep ham først», sier et talmudisk vers som har gitt tittelen til Bergmans bok. Hvor sterkt i selvbevisstheten denne erfaringen sitter hos sikkerhetstjenestene, er kanskje tydeligst illustrert i en kort passasje han gjenforteller om Meir Dagan, som ved sin avgang i 2011 var Mossads lengst sittende leder:

«Da Dagan flyttet inn i sitt nye kontor i hovedbygningen til Mossad, hengte han opp et bilde av sin bestefar, knelende og stirrende i frykt på de tyske soldatene sekunder før han ble myrdet. ‘Se på dette bildet’, pleide Dagan å si til Mossadoperatører før han sendte dem ut på oppdrag. ‘Jeg er her – vi, mennene og kvinnene i Mossad er her – for å sørge for at dette aldri skjer igjen.’»