Døden i Venedig

Thomas Manns mesterlige roman Døden i Venedig fra 1912 kan tolkes i mange retninger. Kanskje er den en freudiansk allegori over feilene med vestlig kultur som har undertrykket de menneskelige drifter. Eller så er det en delvis selvbiografisk utforskning av skjønnhetens kraft og midtlivskrise. Uansett er det en rivende god historie, med en uhyggelig relevans for tiden vi gjennomlever nå.

Fra norsk karantene under den globale korona-pandemien som sprer engstelse og dødsfall, er det forunderlig å oppsøke romanen igjen. I boken ankommer den ellers vellykkede forfatteren Gustav von Aschenbach Venezia for å finne inspirasjon midt i sin midtlivskrise og skrivesperre. Byen – som Aschenbach ett sted omtaler som «tvilsom og forlokkende, delvis et eventyr og delvis turistfelle» – utgjør et slags mikrokosmos omkring hendelsene i boken, som i hovedsak dreier seg om hvordan Aschenbach blir fortapt i synet av den 14-årige polske hotellgjesten Tadzio. Det er ikke helt som i Lolita i Thomas Manns fortelling, men det er vanskelig å lese Døden i Venedig uten å tenke at det er noe pervertert over hovedpersonens svermeri overfor en mindreårig.

Det er like fullt en annen grunn til at Aschenbach er i fare. Rundt ham, og alle andre som befinner seg i Venezia samtidig som ham, viser det seg at en koleraepidemi sniker seg stadig nærmere (noe som også stemmer historisk med perioden). Lokalbefolkningen er tydelig opptatt med å skjule faren for ikke å skremme tilreisende turister, men Aschenbach forstår hva som er i ferd med å skje. Han klarer derimot ikke til å få seg til å forlate byen så lenge den vakre unge gutten Tadzio fremdeles befinner seg der.