KULTUR

Døden i Venedig

I Thomas Manns klassiske roman er hovedpersonen fortapt. Slik er det kanskje ikke i koronaens tid.

Publisert Sist oppdatert

Thomas Manns mesterlige roman Døden i Venedig fra 1912 kan tolkes i mange retninger. Kanskje er den en freudiansk allegori over feilene med vestlig kultur som har undertrykket de menneskelige drifter. Eller så er det en delvis selvbiografisk utforskning av skjønnhetens kraft og midtlivskrise. Uansett er det en rivende god historie, med en uhyggelig relevans for tiden vi gjennomlever nå.

Fra norsk karantene under den globale korona-pandemien som sprer engstelse og dødsfall, er det forunderlig å oppsøke romanen igjen. I boken ankommer den ellers vellykkede forfatteren Gustav von Aschenbach Venezia for å finne inspirasjon midt i sin midtlivskrise og skrivesperre. Byen – som Aschenbach ett sted omtaler som «tvilsom og forlokkende, delvis et eventyr og delvis turistfelle» – utgjør et slags mikrokosmos omkring hendelsene i boken, som i hovedsak dreier seg om hvordan Aschenbach blir fortapt i synet av den 14-årige polske hotellgjesten Tadzio. Det er ikke helt som i Lolita i Thomas Manns fortelling, men det er vanskelig å lese Døden i Venedig uten å tenke at det er noe pervertert over hovedpersonens svermeri overfor en mindreårig.

Det er like fullt en annen grunn til at Aschenbach er i fare. Rundt ham, og alle andre som befinner seg i Venezia samtidig som ham, viser det seg at en koleraepidemi sniker seg stadig nærmere (noe som også stemmer historisk med perioden). Lokalbefolkningen er tydelig opptatt med å skjule faren for ikke å skremme tilreisende turister, men Aschenbach forstår hva som er i ferd med å skje. Han klarer derimot ikke til å få seg til å forlate byen så lenge den vakre unge gutten Tadzio fremdeles befinner seg der.

Han er fullstendig bergtatt av den vakre gutten: «Aschenbach ble skremt av den nesten gudeaktige skjønnheten til dette menneskebarnet.»

Aschebach har en rekke anledninger til å reise fra byen før pesten kommer, men det blir stadig tydeligere at han akter å møte sin skjebne i Venezia – hvilket han også gjør. Hvis man skal følge et mer etisk spor, kan man spørre seg hvorfor han for eksempel ikke advarer Tadzios familie om at de bør reise, hvilket han altså ikke gjør. Han tar seg etter hvert heller i å fantasere om hvordan bare han og Tadzio kan stå igjen i byen, og hvordan han bare kan betrakte gutten.

Det er mulig det kun er lengselen mot ungdom og vitalitet som rammer Aschenbach. Kanskje også en slags moralsk memento mori fra Thomas Mann (som for øvrig selv gjorde en lignende reise som sin hovedperson, og ble fjetret av en annen yngling). Før Aschenbach lider sitt endelikt, spjåker han seg opp i nye klær og farger håret, som en miserabel eldre skikkelse som fornekter sin virkelige alder. Han forsøker, men klarer ikke unnslippe, tidens tann.

Bokens utforskning av skjønnhet og alderdom har klangbunn i platonske idealer om idéverdenen: «Ungdom gjør konseptet skjønnhet synlig», tenker Achenbach ett sted. Alderdom, tenker han i en annen passasje, gir mulighet for situasjonskontroll og forstand, men mangler genialitet og det spontane.

De fleste som gir seg i kast med å analysere Døden i Venedig later til å fordype seg mest i spørsmål om kunsten og kunstnernes rolle. Tiltrekningen til den unge gutten Tadzio er åpenbart problematisk, men fortoner seg mindre som pedofili i boken enn det kan virke som i en rask gjengivelse.

Litt i bakgrunnen kommer den sterkeste aktøren i fortellingen – den som faktisk forårsaker døden nemlig koleraepidemien.

I dag er det umulig å ikke tenke på at Italia, som er så uforholdsmessig hardt rammet av korona-epidemien, også er kulisse for Thomas Manns pest-roman. Fra helserapportene lærer vi at viruset rammer eldre hardere enn yngre, og at flere tusen pasienter allerede i skrivende stund er blitt offer for viruset i Italia. Helsevesenet kneler. Katastrofen er for lengst et faktum, ikke bare en trussel som stille nærmer seg, slik som i Thomas Manns fortelling.

For en forfatter som Mann er det neppe tilfeldig at nettopp Venezia er valgt som åsted. Vannet i kanalene er idyllisk, men også urent. «Hele byen fyltes etter hvert med stanken av forråtnelse» tenker Aschenbach et sted i boken. I en annen passasje sammenligner han den sorte gondolen han fraktes i med en «likkiste». Et ellers enkelt budskap forstyrres av den tvetydige byen: Venezia er et forgangent, gammelt og fortapt, men utvilsomt vakkert sted. Dikotomien mellom skjønnhet og ungdom på én side, og alderdom på den andre, bryter nesten sammen i møte med den forunderlige byen som står på stylter i havet.

I disse dager settes hele Europa i karantene. Et virus fra et kjøttmarked på andre siden av jorden, ryster helsevesenet. For de av oss som rammes hardest, vil konsekvensene bli dypt tragiske. Det er som om vi har sett sommerfugleffektens endelige bevis. De økonomiske konsekvensene av korona-epidemien kan bli enorme. Kanskje også de kulturelle. Schengengrensene er stengt. Enkelte spør om situasjonen er den siste spiker i kisten for globaliseringen. At hele Europa og dets idealer er som et slags Venezia: osende av fordums storhet, men på vei til å synke hen i irrelevans, så å si ned i Adriaterhavet.

Det er like fullt en stor forskjell. Ut fra responsen til vanlige folk, ser vi en vilje til handling og samhold (riktignok på trygg og smittefri avstand). Fra diverse hjemmekontorer og som flittige brukere av sosiale medier, har de fleste av oss blitt en form for hobby-epidemologer. Alle er plutselig kjent med at en spanskesyke kan komme igjen, at det egentlig har vært uunngåelig. Vi kjenner plutselig til smittekurver og flokkimmunitet.

Kanskje ligger det her en vesentlig forskjell. Vår karantene er et sted vi går for å beseire døden – ikke møte den, som Aschenbach. Vi vet bare ikke helt hvilket Venezia vi møter når det hele er over.