Når klimasaken blir religion

KRITIKK: The Ministry for the Future er en oppvisning i hvor galt det kan gå hvis klimakrisen overlates til dem som mener at kapitalismen er skyld i alle problemer.

Publisert

Kim Stanley Robinson er en veteran i science fiction-litteraturen (SF). De siste tjue årene har han særlig produsert bøker i undersjangeren Climate fiction (cli-fi/klimafiksjon). Ministry for the Future er intet unntak.

I en ikke altfor fjern fremtid utnevnes tidligere utenriksminister for Irland, Mary Murphy, til leder av en internasjonal arbeidsstyrke som skal finne løsninger på klimakrisen på bakgrunn av nye vedtak til Paris-avtalen.

Det står skralt til på jorda. Konsekvensene av de menneskeskapte klimaendringene er blitt ekstremt alvorlige. Noe må gjøres, fort! Politikere og kapitalister – drevet av kortsiktige hensyn og økonomiske gevinster – vil eller kan ikke innse alvoret, selv om det brenner under føttene. Folk flest har stukket hodet i sanda. Endetiden står på dørstokken.

Robinson har altså et utmerket utgangspunkt for en strålende historie. Men slik gikk det ikke. Det vi i stedet har fått, er et manifest fra øko-venstre.

Robinson har uttalt at han skriver science fiction fordi sjangeren inviterer til litterære og innovative grep som ikke er mulig i den klassiske romanen. Mens romanen nærmest har vært låst i sin form siden unnfangelsen, kan du tillate deg nesten hva som helst i SF – og slippe unna med det. Det har Robinson mye rett i. Det er også årsaken til at jeg er stor fan av SF. Men sjangeren forplikter også: Hvis vi ser bort fra fantasy og stjernekrigssegmentet innenfor sjangeren, har SF alltid vært en tumleplass for til dels spinnville politiske og filosofiske eksesser. Kanskje med mesteren selv, Robert A. Heinlein, som den villeste av dem alle (never underestimate the power of human stupidity).

De siste årene har vi sett en rekke forfattere som blander inn svært så kontemporære politiske saker i bøkene sine. Slik som Ann Leckies ekstremt underholdende Ancillery-serie; en actionfylt romopera i en kultur der barn får tildelt navn og kjønn ved fødselen, men fritt kan velge identiteter når de blir voksne (i hennes siste roman blir alle titulert som hunnkjønn).

Leckie er en klassisk SF-forfatter, med bakgrunn fra matematikkfag og med et særegent blikk for det antropologiske. Dronningen av antropologisk SF er etter manges mening Ursula LeGuin, utvilsomt en stor inspirasjon for Leckie. Fra de senere årene er Adrian Tchaikovskys knallsterke Children of Time verd å nevne.

Formelen hos mange av disse forfatterne er like enkel som den er genial: Finn en planet (det kan også være vår egen) og la de som bor der slå seg løs på de mest utrolige, men også gjenkjennelige, måter. I skjæringspunktet mellom teknologi, biologi, konflikt og fantasi kan forfatteren tøye grensene for hva som er akseptabelt og troverdig i den virkelige verden. For hva som er væren. Forfatterne er sjeldent så fintfølende som klassiske romanforfattere, som gjerne borrer seg ned i den øvre middelklassens utfordringer, de som lever gode borgerlige liv uten å bli helt lykkelige. Men til tross for sitt rykte: Som regel handler SF mer om folk enn om maskiner.

Klimaforkjemperen

Robinson har aldri lagt skjul på at han er klimaforkjemper og venstreorientert. Det tyter frem i de fleste bøkene hans. Men det som for eksempel kjennetegnet Robinsons fantastiske Mars-trilogi var hans evne til «eksportere» evige og til tider absurde konfliktlinjer fra jorda og til et tusen år langt prosjekt for å terraforme Mars.

De indre spenningene mellom utopister, purister, realister, fanatikere og kynikere gjør trilogien til en politisk-antropologisk hard-science-reise helt utenom det vanlige – og han sparker i alle retninger. Derfor har Robinson lenge vært en av mine favorittforfattere: han er lynende intelligent og god til å beskrive politiske spenninger med en viss lakonisk og tvisynt distanse.

Så hvor går det galt for Robinson denne gangen?

Der Robinson tidligere lekte med kolliderende ideer, fremstår han nå mer dogmatisk. Resultatet er dessverre en mer kjedelig forfatter. Det er repetitivt og langtekkelig i lange strekk. I motsetning til tidligere i forfatterskapet er det vanskelig å skille mellom forfatteren Robinson og misjonæren Robinson. De fleste karakterene fremstår som pappfigurer i det politiske menasjeriet. Dialogene bærer preg av lange uengasjerte hvilepassasjer om det «hverdagslige» før Robinson kommer til det han åpenbart mener er saken. Handlingen fremstår mest som garnityr mellom lange og utmattende teorier om alt. Tenk dere en Bill Bryson uten et fnugg av humor og erkjennelse av egne begrensninger. Det litterære grepet er dessuten altfor fragmentert, boka er tynn på drama, det meste er kontekst. Sånn sett fungerer Ministry egentlig ikke som roman i det hele tatt.

Kanskje kunne han sluppet unna med litt mer distanse og forbehold til sine egne profetier, noe Robinson har klart med stor bravur i tidligere bøker. Men her bærer det meste preg av universalgeniets selvhøytidelige gospel. Leseren, derimot, sitter igjen med et inntrykk av å bli belært av en pompøs forfatter. Det står dessverre til stryk.

I denne boka har, må man dessverre si, den ideologiske aktøren Robinson tatt fullstendig overhånd. Som så mange andre intellektuelle før ham er han en elendig politisk realist: Smart, men ikke klok.

Paradoksal kapitalismekritikk

Det er helt åpenbart at Robinson kobler klimakrisen til kapitalismens forferdeligheter. Uten sosialisme, ingen løsning på klimakrisen. Alt henger som i et gospel sammen med klimakampen: Patriarkatet, rasisme, kapitalisme (Götterdämmerung-kapitalisme), ulikhet, flyktninger, og så videre. Sideveis kommer jeg i tanke på den gang Kurt Weill brøt med Brecht, fordi Weill, som han sa, var lei av å tonesette det tyske kommunistpartiets program.

Robinson illustrerer nesten overtydelig det paradoksale ved en del av kapitalismekritikken i klimadebatten. Han har alltid vært en svoren teknologioptimist, en tilhenger av modernitet. Når han går over til å kritisere kapitalismens vekst som årsak til klimakrisen, fungerer det i og for seg greit i deskriptiv forstand. Det er liten tvil om økonomisk vekst og profitt er sentrale årsaker til klimakrisen. Men Robinson feiler på det normative plan. Det blir banalt og etterpåklokt. Som i et utålmodig behov for å henge bjella på katten som mange deler: Faren er selvsagt at man sager over greina man sitter på.

Klimakrisen er et felles ansvar. Moderniteten, den industrielle revolusjon og vekstsamfunnet brakte velstand som de aller fleste har nytt godt av. Det var et mål for alle. Marxistene jublet for industrialisering og organisering av arbeiderne. Det var (veldig innlysende) aldri snakk om å redusere karbonutslipp under sosialismen. Selv i de sosialistiske landene ble det produsert biler, kjøleskap og andre innretninger i enorme fossile fabrikker som gjorde livet enklere for alle. Men som de fleste har fått med seg, gikk det i dass med planøkonomiene (der fossile utslipp ofte var på et grotesk plan), mens det markedsfrie Vesten løftet millioner ut av armod – og mange steder inn i velferdsstaten.

Hvordan markedet reguleres, er en annen sak, men her finnes det jo et enormt spenn i oppfatninger av hvordan dette skal gjøres – i klimasaken så vel som i spørsmålet om å motvirke ulikhet.

Det er her Robinson gjør det lett for seg selv, ved (nesten) å gi slipp på tanken om at markedet (at grådighet er bra) er en helt avgjørende del av løsningen. Det er i det hele tatt overraskende at en så smart mann som Robinson ikke makter å skille mellom det deskriptive og normative. Er det utopisten i ham som har tatt overhånd? Utopier kan være farlige fordi de så ofte ikke har tatt høyde for det som kommer etterpå.

Misjonerende

Det er kanskje litt påfallende at denne anmelderen griner på nesa over antikapitalisme, men antikapitalist har Robinson på et vis alltid vært. Der han tidligere har turnert antikapitalisme med både tvisyn og humor, er det misjonerende og reduserende i denne boka. Om ikke annet er Minstry en oppvisning i hvor galt det kan gå hvis klimaet ikke reddes og livreddingen overlates til dem som mener at kapitalismen er skyld i alle problemer.

Forbeholdene Robinson tar, for eksempel at kapitalismen med de rette incentiver kan være en pådriver for løsninger, presenteres pliktskyldig og kun i små drypp. Her er Robinson direkte svak. For selv om boka heller mot det dystopiske, bærer siste halvdel preg av frelselære. Robinson klarer ikke med troverdighet å overbevise leseren om at brikkene vil falle på plass såpass smertefritt som det tross alt gjør. Et sted skriver han at mennesket aldri har vært rasjonelt, men bygger likevel opp en verden hvis problemer skal løses fullstendig rasjonelt. Det er synd, for Robinsons styrke har i veldig mange bøker vært at han er flink til å fange opp dualisme, paradokser og det irrasjonelle i menneskelig adferd, og hvordan dette manifesterer seg i konflikter som sjelden lar seg løse fullt ut.

Mye av handlingen i Ministry er lagt til flyktningleire, noe som åpenbart er en hjertesak for Robinson. Klimakrise kan skape en helt hinsides menneskeflukt. Robinsons svar er at vi skal åpne våre hjerter og grenser for det som måtte komme. Det fremstår mildt sagt urealistisk at dette skal kunne skje så smertefritt som det fremstår i Ministry. Han gjør få eller ingen forsøk på å fortelle oss hva dette kan innebære av økonomisk og politisk turbulens. Igjen er ikke problemet at Robinson har meninger og idealer, men at han hopper bukk over det som er kronglete og utfordrende, over det som gjør oss til mennesker.

Grådighet er bra

Ikke dermed sagt at Ministry er uten kvaliteter. I de handlingsdrevne kapitlene slipper han seg tidvis løs. Vi får et glimt av storhet når han beskriver voldsomme katastrofer som følge av klimakollaps: Hetebølge i India, flom i USA. Det er rystende, men også spennende lesing. En av protagonistene som overlever hetebølgen i India har litterære og tvisynte kvaliteter ved seg som et stykke på vei er spennende å følge, selv om også han blekner og smelter inn i Robinsons gospel underveis.

Robinson er også på sitt beste når han får boltre seg i vitenskapelige nyvinninger som elektriske fly og luftballonger (Han er glad i luftballonger ... og Jules Verne). Ideen om YourLock, en erstatter for big tech-drevne medieplattformer som Facebook og Twitter, er også artig. Når økoterrorister beleirer hele Davos og gir de dresskledde en tvangsopplæring i jordas tilstand i stedet for å ta livet av dem, får vi virkelig se glimt av gammel storhet.

På ett viktig punkt våkner virkelig Robinson. Ideen om en karbonvaluta (karbonmynt) er ikke ny, men Robinson utdyper og synliggjør den på en måte som for den spesielt interesserte gjør boka verd å lese. Karbonvalutaen er på sett og vis selve driveren i boka. Utgangspunktet til Robinson er en klassiker både i litterær og filosofisk forstand: Å sublimere menneskers drifter til noe spennende og innovativt.

Karbonmynten kan i og for seg sammenlignes med kryptovaluta. Logikken er at ethvert prosjekt som suger CO2 ut av luften, enten det er karbonfangst eller bønder som legger om driften, belønnes i størrelsesordenen én mynt for ett tonn karbon. Oljeselskaper får mynter for å la det fossile ligge i bakken. Herr og fru Hvermannsen får myntpromiller for å sortere søppel. Mynter kan deretter kjøpes og selges som alle andre valutaer.

Verdens sentralbanker er enige om å støtte det, og kjøper mynter etter en tidsplan som sakte øker prisen. Mynten blir dermed den sikreste investeringen i historien, sikrere enn amerikanske statsobligasjoner. Verdensøkonomien motiveres til å bekjempe klimaendringene, slik den på mange områder er motivert av det motsatte i dag. Som bonus er karbonmynten heldigital og gjør det lett å oppspore økonomisk kriminalitet.

Bare så sørgelig at Robinson også her lar seg drive vekk. Ministry vipper vekk fra utgangspunktet, fra grådighet som pådriver til grådighet som noe umenneskelig. For underveis forstår leseren at vi ikke bare er på vei mot nullutslipp, men mot et Shangri-La, et miljødiktatur ala Fremtiden i våre hender og MDG på sitt aller verste. Robinsons beskrivelse av verdenes økonomiske elendighet er til tider interessant, men gjennomgående enøyd. Her det ingenting som minner om Pinker eller Rosling.

En ny religion

Ministry er altså veldig langt fra Fluenes Herre, eller Bjørn Vatnes dystopisk-ironiske fremtidsfabel Nullingen av Paul Abel for den saks skyld. Her blir det irrasjonelle mennesket reddet fra seg selv i en ny menneskehet prosessert av hjerneimplantater i en orwelliansk totalitær øko-politistat. Det er ikke å komme fra at tankene melder seg om at Robinsons utopi ligner tidligere utopiers leie tendens til å utvikle seg til noe makabert i overgangen fra professorens skrivebord til den akk så prosaiske virkelighet. Og hva er vel ikke mer fristende for den som søker absolutt makt enn å redde planeten fra undergang?

Et sted i boka finner vi kanskje noen antydninger om at Robinson befinner seg i et noe desperat og ugreit stadium. Mennesker trenger noe som er større enn seg selv, blir det sagt av protagonisten Badim. Alt prat om egennytte og økonomiske planer tilslører bare at mennesker egentlig handler som spirituelle skapninger. Vi trenger en ny religion!

Badim er en slags leder av en skyggeavdeling i Ministry for the Future. De driver med sånt som ikke kan komme ut: Økonomisk terrorisme, utpressing, falske anklager mot finansfolk i oljeindustrien som fører til bankerott, fengsel og (antagelig) drap. Mary vet om alt dette, men bringer det ikke videre. Hun grubler også en del over om Badim kan være mannen bak langt verre ting, som droneangrep på flytrafikk som fører til at titusenvis av passasjerer smeller i bakken og dertil utfasing av fossildreven flytrafikk. Robinson har selv sagt at han tar avstand fra vold, men det er lett å si fra skrivebordet. Jeg er ikke så sikker.

Problemet er at det ikke er moro å lese Robinson lenger. Han er tilsynelatende blitt gammel og humørløs. Og kanskje litt fanatisk? Selv vil han kanskje mene at endetiden ikke er noe gøy i det hele tatt. Sant nok, men stor litteratur blir det likevel ikke.

Det er aldri gøy å slakte en bok, og leseren bør merke seg at Robinson på sitt beste er genial. For den tålmodige er den to tusen sider lange Mars-triologien et must. Foruten å være lettlest er den også et utmerket innsteg til SF-sjangeren. For den mer utålmodige kan ikke den femhundre sider lange New York 2140 anbefales sterkt nok. Også den handler om klima, katastrofer og løsninger. Men i motsetning til Ministry er denne ekstremt handlingsdrevet; den er innovativ og leken, og ikke minst tilbyr den et høyst troverdig typegalleri.