«Jeg har et våpen. Ikke fuck med meg.»

Idas største frykt er terror. Den unge studenten har nettopp fått melding om at hun har kommet inn på psykologi på Blindern. Det første hun gjør før hun setter kursen mot Oslo, er å google «terror + Blindern.»

På universitetet treffer hun Aksel, en ensom ulv som tar opp fag og nærer en mistenkelig interesse for våpen. Etter en runde med internett-stalking finner Ida Facebook-profilen til Aksel, der han på et av profilbildene poserer med et gevær:

Hvorfor framstille seg selv sånn? Budskapet er overtydelig: «Jeg har et våpen. Ikke fuck med meg.» Å posere med våpen er den slemme versjonen av å posere med selvfisket fisk. Men et gevær sier «trussel» mer enn det sier «beskyttelse». Her er våpenet mitt, så vet du at jeg har det. Litt som med dickpics: udekket, åpen. Her er mitt våpen.

Angst

På kort tid klarer forfatterdebutanten Kjersti Halvorsen å etablere et fascinerende bilde av hvem Ida er. Hovedpersonens verdenssyn er preget av at hun sliter med angst. Hun bruker psykologens språk som sitt eget, det blir nesten som en slags mantra, en overlevelsesteknikk.

På godt og vondt får leseren innblikk i hvordan et angstfylt sinn fungerer. Angsten til Ida, og hennes konstante paranoia for terror, er røde tråder som går gjennom hele romanen. Ida har lett for å bli opphengt i de negative tankene og bildene i hodet sitt, noe enhver som har erfaring med angst vil kjenne seg igjen i. Halvorsen viser grepene som Ida har lært for å håndtere det negative tankemønsteret, og til tider kan det oppleves som at angsten til Ida tar for mye plass – men dette illustrerer nettopp hvor god innsikt Halvorsen har i temaet.

Denne kroppen er en angstmaskin. Jeg kunne jobbet i en angstfabrikk og blitt månedens ansatt. Jeg ville kommet klokka ni og festet elektroder til hodebunnen med elektrogelé. Så ville jeg engstet meg ferdig. Når jeg dro for kvelden, ville jeg levere inn et rør av rød væske til damen i resepsjonen, hun ville sagt «God helg, Ida. Bra jobbet.»

Prosjekt Aksel

Det blir aldri kjedelig. Halvorsen holder en stø kurs gjennom hele romanen. Et av høydepunktene er utviklingen i forholdet mellom Ida og Aksel: Premisset for vennskapet er at Ida skal hjelpe Aksel med eksamen i norsk, et av mange fag som Aksel tar opp for å komme inn på medisinstudiet. Allerede den første kvelden Ida og Aksel leser sammen, ser hun at han er inne på et forum for incels, altså gutter og menn som er ufrivillig sølibat. Dette er noe Ida ikke klarer å gi slipp på, så når hun kommer hjem, går hun inn på forumet og begynner å lese alle innleggene.

Ida får en mistanke om at av dem som poster regelmessig er Aksel, basert på brukernavnet Accelerate. Det får fantasien til å spille videre, og hun danner seg et bilde av Aksel ut fra det han skriver. Denne mistanken er av mange forestillinger som gjør Ida paranoid, og som vokser etter hvert som handlingen utspiller seg.

Jo mer hun blir kjent med Aksel, desto mer begynner Ida å se for seg at han passer profilen til en skoleskyter. Hun leser alle slags faresignaler i oppførselen til Aksel. Hva skjer hvis han ikke holder seg på rett spor? Kommer han til å ta med seg jaktgeværet på Blindern? Slik begynner Prosjekt Aksel.

Ida bruker heller tid på å hjelpe ham med hans eksamen, enn på å lese til sin egen. Hun inviterer ham med på fest i SV-kjelleren. Samtidig som hun gjør alt dette, holder hun seg oppdatert på hva som skrives og postes om på incels-forumet. Hun får det for seg at hun må avkrefte hypotesen om at Accelerate/Aksel er umulig å være tiltrukket av. Og med det oppstår dilemmaet – skal Ida ha sex med Aksel for å sørge at han ikke faller utenfor? Det hviler mye ansvar på Idas skuldre.

Incels

Det dukker opp omtrent 7 400 000 treff når man søker opp incels på Google. Noen av de første treffene er både norske og utenlandske artikler som stempler incels som farlige. Kanskje det er med god grunn. I Minerva har Lasse Josephsen tidligere skrevet om Elliot Rodger (22), som drepte seks mennesker i California. Rodger ble hyllet av en annen ung mann som også utrykket sterkt kvinnehat. Alek Minassian (25) kjørte bilen sin inn i en folkemengde i Toronto i Canada. Han tok livet av ti mennesker, hovedsakelig kvinner.

Selv hjemme i Norge har terrorsiktede Philip Manshaus (21) blitt stemplet som incel. I flere innlegg har han brukt karakterikker som blir forbundet med språket som brukes i incel-forums. Med slike eksempler blir det for lett å tenke at alle unge menn som ser på seg selv som incels, eller blir stemplet som det, er farlige.

Her beveger forfatteren seg inn i et landskap som er sentralt når vi skal tilnærme oss fenomenet incels. Hvordan skal vi, som venner og familie, forholde oss til dem? Hvordan skal vi forebygge, og ikke bidra til, radikalisering?

Forfatteren behandler temaet med beherskelse, hun begår aldri overtramp når hun beskriver Aksel. Slik blir Aksel aldri antagonisten, for det som åpner opp muligheten for at voldsfantasiene skal gå over til faktiske voldshandlinger, er ikke Aksel selv, men Idas frykt og paranoia. Det er selve uvissheten som er virkelig skremmende for leseren, fordi den stiller et ubehagelig spørsmål: Hvor mange avslag skal en person tåle, enten det er sosiale, romantiske eller akademiske, før det smeller?

Ikke bare negativ

Boken gir et nytt innblikk i en verden som tidligere bare har blitt portrettert som negativ. Det romanen illustrerer, er at det finnes forum der unge og frustrerte menn stiller opp for hverandre. Når de deler innlegg der de skriver om hvor deprimerte de er, florerer det med positive tilbakemeldinger i kommentarfeltet. De er oppmuntrende og forsøker å løfte hverandre opp.

Vi har hørt om lignende tilfeller, blant annet i gaming-miljøer, der unge gutter bruker forumene som en plattform for å snakke om mental helse. De har ingen nære venner IRL, men de har mange fremmede som stiller opp når de har det tungt.

Et vendepunkt for Ida kommer når hun møter Jonas, som tilsynelatende er en normal gutt sammenlignet med de andre guttekarakterene i romanen. De innleder et romantisk forhold, og som leser er det umulig å la være å sette Jonas opp mot Aksel – de er hverandre strake motsetninger.

Under lesningen av Ida tar ansvar er det uunngåelig å ikke spørre seg selv hva man hadde gjort i en lignende situasjon. Hvordan behandle noen som har falt på utsiden? Dette er en god debutroman, den er karakterdrevet, og er ikke avhengig av et fikst plot for å lokke til seg lesere. Ida er like lett å like som hun er frustrerende. Dessuten tar romanen mange uventede vendinger, og akkurat når man som leser tror at handlingen skal gå i klisjé-ruten, da overrasker Halvorsen.