BØKER

William Rappard, Karl Popper og Ludwig von Mises under møtet ved Mont Pèlerin i april 1947.
William Rappard, Karl Popper og Ludwig von Mises under møtet ved Mont Pèlerin i april 1947.

Et liberalt eksperiment som skulle vise seg å bli permanent

Da økonomen og filosofen Friedrich Hayek inviterte et trettitall liberale intellektuelle til et to ukers langt seminar i Sveits i påsken 1947, forstod han det selv som et eksperiment med en høyst uviss skjebne.

Publisert

Det skulle imidlertid snart vise seg at eksperimentet gikk over til å bli et varig idépolitisk fenomen under navnet Mont Pèlerin Society, oppkalt etter stedet der det første møtet fant sted. I ettertid er det liten tvil om at møtet også bidro sterkt til å revitalisere liberalismen i Europa og i verden for øvrig etter andre verdenskrig.

Den som søker etter kildene til den moderne liberalismens historie etter andre verdenskrig, kommer vanskelig utenom dette møtet og et lignende i Paris i 1938. Det to møtene kom til å markere begynnelsen på en ny liberal blomstringsperiode etter andre verdenskrig, i sterk kontrast til de dypt anti-liberale kreftene som herjet verden mellom 1914 og 1945. Møtet i 1947 må forstås i lys av det første møtet, i Paris i august 1938, som fikk navnet Colloque Walter Lippmann, oppkalt etter den amerikanske forfatteren av boken The Good Society, den kjente pressemannen og kommentatoren i The Atlantic, Walter Lippmann.

Paris 1938 ga mersmak

Bok

Bok

Mont Pèlerin 1947. Transcripts of the Founding Meeting of the Mont Pèlerin Society

Bruce Caldwell (red.)

Stanford, Hoover Institution Press, 2022

257 sider

Dette ukelange møtet i Paris som delvis gikk med til å diskutere innholdet i Lippmanns bok, må ha vært ganske vellykket, og svarte nok på et viktig behov blant de 26 deltakerne, hovedsakelig europeiske akademikere. Møtet munnet ut i en unison enighet om å etablere et internasjonalt senter for fornyelse av liberalismen, under den franske forkortelsen CIRL. En mer omtalt enighet fra det samme møtet, riktignok av langt mindre forpliktende og langt mer nølende karakter, var å ta i bruk begrepet «nyliberalisme» for å markere et brudd med den gamle liberalismen. Snart skulle det imidlertid i praksis vise seg umulig å fullføre CIRL-ideen, på grunn av krigens dramatiske konsekvenser og strenge restriksjoner.

Men godheten i tankene bak CIRL, erfaringene med å delta i kollokviet, og kanskje, ikke minst, utviklingen av en gradvis styrket forståelse for viktigheten av å gjennomføre noe lignende etter andre verdenskrig, gjorde det naturlig for flere av møtedeltakerne å ta opp tanken på nytt etter krigen. Den sentrale personen her er den østerriksk-britiske økonomen og politiske filosofen Friedrich Hayek. Offentlig luftet han ideen allerede under et foredrag i februar 1944, i The Political Society ved King’s College, Cambridge.

Foredraget fant sted bare en måned før publiseringen av Hayeks eneste bestselger, The Road to Serfdom, et hardtslående angrep på det kollektivistiske, nasjonalistiske og sosialistiske tankegodset som hadde ledet verden ut i den store ulykken. Boken oppnådde ganske raskt stor oppmerksomhet i USA. Denne suksessen brakte Hayek ut på en lengre foredragsturné i USA, og resulterte i etablering av mange nye bekjentskaper med likesinnede på den andre siden av Atlanteren. Overalt luftet Hayek den samme ideen om «an international society that would bring liberal thinkers into contact with each other».

I 1946 tok også Hayek turen innom Oslo, for å drøfte møteideen med den norske økonomen, forfatteren og redaktøren av tidsskriftet Farmand, Trygve J.B. Hoff. Hoff var den eneste møtedeltakeren fra Norge i 1947 og skrev både titt og ofte om Mont Pèlerin Society i Farmands spalter. Hoff var for øvrig en av de få som fikk tilsendt en kopi av et møtereferat etter Lippmann-kollokviet i Paris i 1938, på fransk, noe som fremkommer tydelig i de mange referansene til referatet i Hoffs politisk-filosofiske hovedverk fra 1945, Fred og Fremtid – på liberokratiets vei.

Tilfeldighetenes spill gikk i Hayeks favør

Samtidig med at Hayek luftet sin møteidé syslet den tysk-sveitsiske økonomen Wilhelm Röpke, som allerede var en venn av Hayek, med noen lignende komplementære tanker, fra sin nye eksiltilværelse i Genève. Röpke var fullt ut innforstått med Hayeks tanker, og begge deltok på Paris-møtet i 1938. Men Röpke konsentrerte seg om å etablere et internasjonalt liberalt tidsskrift med arbeidstittelen Occident, som oversatt til norsk betyr Vesten.

I dag vet vi at det bare var så vidt at det lyktes for Hayek å gjennomføre det mye omtalte møtet, ved foten av Mont Pèlerin i nærheten av Vevey i Sveits i april 1947. Møtet som også skulle vise seg å bli det første og konstituerende møtet i det internasjonale liberale nettverket Mont Pèlerin Society. Et nettverk som fortsatt eksisterer 75 år etter Hayeks eksperiment.

Tilfeldigheten som viste seg å gjøre møtet gjennomførbart, var at Röpke indirekte hadde lyktes i å samle inn en del penger fra sveitsisk næringsliv til å starte tidsskriftet Occident. Imidlertid kom det til en del uenigheter om flere forhold rundt tidsskriftet, blant annet det redaksjonelle, som gjorde at Röpke valgte å legge tanken til side. Det lyktes likevel Röpke og hans medhjelpere å få aksept fra de samme økonomiske bidragsyterne for å la de allerede innsamlede midlene gå til å støtte gjennomføringen av Hayeks internasjonale møte.

Men disse midlene strakk ikke til for å dekke reise- og oppholdskostnader for et titall amerikanske deltakere. Etter litt frem og tilbake og en god porsjon diplomatisk kløkt, klarte Hayek å få et par amerikanske stiftelser til å betale reisestipender til en gruppe amerikanske akademikere som Hayek hadde anbefalt som deltakere, blant andre til Frank Knight, George Stigler og en ung økonom fra Chicago som het Milton Friedman. Friedman gjorde seg gjeldende allerede på det første møtet, hvor han overrasket alle møtedeltagerne med å foreslå en sosialpolitisk reform: en garantert minsteinntekt til alle i form av såkalt negativ inntektsskatt.

Friedrich Hayek. Foto: Levan Ramishvili/Flickr (Public Domain)
Friedrich Hayek. Foto: Levan Ramishvili/Flickr (Public Domain)

Et viktig dokumentasjonsarbeid for ettertiden

Helt frem til i dag, 75 år etter, har det kun vært mulig for historikere og spesielt interesserte å studere referatet fra møtet i 1947, som lenge har befunnet seg sammen med Hayeks personlige dokumenter i Hoover Institutions arkiver ved Stanford University. Takket være et grundig arkivarbeid fra idéhistoriker Bruce Caldwell ved Duke University, samt en rekke medhjelpere som har bragt nye originaldokumenter frem fra andre arkiver, er nå det detaljerte møtereferatet allment tilgjengelig i høyst lesbar form i den nylig publiserte boken Mont Pèlerin 1947. Boken er også utstyrt med en utfyllende innledning som setter møtet inn i en forståelig kontekst, som bidrar til å hjelpe leseren til å relatere innholdet til viktig bakgrunnsstoff, personer og hendelser.

Dette er godt nytt for alle som har interesse av å sette seg inn i hva som faktisk ble sagt og hvordan denne gruppen av liberale intellektuelle tenkte om viktige fremtidsspørsmål i 1947. For nå var det virkelig fremtiden det handlet om, og ikke så mye om et selvkritisk oppgjør med fortiden, som Paris-møtet var sterkere preget av. I 1947 handlet det virkelig om store spørsmål som Tysklands fremtid, internasjonalt og spesielt europeisk samarbeid, markedsøkonomiens institusjonelle forutsetninger, motarbeidelse av økonomiske kriser og massearbeidsløshet, hvordan et liberalt samfunn kan kombinere økonomisk fremgang med sosial sikkerhet, kristendom og liberalisme, historiefortolkninger og hvordan Vesten skal forholde seg til den nye totalitære trusselen mot det liberale demokratiet fra Stalins Russland.

Ny relevans etter 75 år

Angående det sistnevnte temaet får leseren innblikk i hvordan de to vitenskapsfilosofene Karl Popper og Michael Polanyi, samt den britiske økonomen Lionel Robbins, slo an tonen for at Vesten måtte sette hardt mot hardt i Russland-spørsmålet og ikke stole på Stalins ord og løfter om noe som helst. Popper sa det slik: «Jeg er temmelig sikker på at Russland kun forstår ett språk – trusselens språk.»

Det som er godt nytt for noen kan fort vise seg å være dårlig nytt for andre, først og fremst for dem som i løpet av de senere årene har tillatt seg å formidle ideologisk motiverte vrengebilder av hva som egentlig foregikk på et myteomspunnet møte i 1947. Sannheten får nå en fair sjanse til å nå ut til alle som er genuint interesserte. Heretter blir det ikke fullt så enkelt å spre røverhistorier om fortiden, kun med referanser til egne ideologiske ekkokamre.

Hayek har i ettertid selv gitt uttrykk for at «den store stjernen» på møtet i 1947 var den aldrende tyske økonomen Walter Eucken fra Freiburg, lederen av den såkalte ordoliberale retningen innen økonomisk politikk, som under krigen hadde arbeidet i det skjulte med reformideer etter nasjonalsosialismen, i nær kontakt med motstandsbevegelsen rundt presten Dietrich Bonhoeffer. Euckens kombinasjon av moralsk integritet, faglig tyngde, robuste forståelse av den reelle sosiale og politiske sårbare situasjonen i Tyskland, og sitt milde vesen, skal ifølge Hayek ha gjort et uforglemmelig sterkt inntrykk på mange av møtedeltakerne. I ettertid er Eucken mest kjent internasjonalt som inspirasjonskilden til både det økonomiske reformprogrammet som ble gjennomført av Ludwig Erhard, det såkalte Soziale Marktwirtschaft, og EUs konkurransepolitikk innenfor rammen for det indre markedet.

Ludwig von Mises, Walter Eucken og Carl Iversen
Ludwig von Mises, Walter Eucken og Carl Iversen

Noen vil sikkert tenke at mange av disse store temaene som jeg allerede har nevnt, fortsatt er høyst relevante, til og med den nye trusselen fra et stadig mer totalitært Russland. Det har derfor ikke vært unaturlig for en som har vært engasjert med å utvikle programmet for det neste møtet i Mont Pèlerin Society, som for første gang arrangeres i Norge i høst, å hente inspirasjon fra både programmet og det alvorstunge engasjementet som preget det første møtet for 75 år siden. Samtidig må jeg innrømme at det føles litt rart å måtte registrere at følgende ord, ført i pennen av den britiske økonomen Lionel Robbins i innledningen til felleserklæringen fra møtet i 1947, oppleves nesten like relevante i dag: «De sentrale verdiene som ligger til grunn for vår sivilisasjon står i fare. Over store deler av jordens overflate har de grunnleggende betingelsene for menneskeverd og frihet blitt borte.»

Ideer har konsekvenser

Det bør bemerkes at det opprinnelig aldri var meningen at referatet fra det første møtet i Mont Pèlerin Society skulle tilgjengeliggjøres for publikum. Ikke desto mindre er det svært verdifullt at alle med interesse for liberalismens idéhistorie nå kan danne seg et godt bilde av det symbolsk viktige møtet i 1947. I så måte er det heller ingen ulykke at referatet fra forløperen, Colloque Walter Lippmann i Paris i 1938, også ble tilgjengeliggjort i bokform, så sent som i 2018. Den interesserte leseren kan derfor anbefales å lese begge bøkene i sammenheng, for å danne seg et mer komplett bilde av starten på den intellektuelle liberale renessansen som oppstod etter andre verdenskrig og som har påvirket det meste av det vi i dag forstår som viktige kriterier for en liberal samfunnsorden og verdensorden – med frihet og menneskeverd for alle som sentrale ledestjerner.

Vår tid trenger mer av de liberale holdningene og det samfunnsengasjementet som møttes til konstruktive diskusjoner og meningsbrytninger ved foten av Mont Pèlerin i påsken 1947. De lar seg med fordel anvende på nytt i arbeidet med å fornye liberalismen i vår tid. Og vi trenger mindre av de nye formene for liberalisme-foraktelse som på nytt utspiller seg i en giftig forening mellom anti-liberale krefter på hver sin politiske ytterfløy i mange land, om enn i mildere form i Norge.

Men den aller viktigste lærdommen fra Mont Pèlerin er nok likevel denne: Det var slett ingen dum idé å få en gjeng med ledende liberale intellektuelle som ikke kjente hverandre fra før, sammen, og la dem bryne seg på hverandres tanker og ideer et par ukers tid og deretter se hva som skjedde! Det samme mente nok også Hayek med en viss selvtilfredshet senere. I utstillingshallen i den gamle bygningen til London School of Economics finnes en utstilling med bilder og tekster av LSE’s mest berømte personligheter gjennom tidene. En av dem var selvsagt Hayek, og i den lille teksten som finnes ved siden av portrettet av Hayek, står det å lese at han selv anså etableringen av Mont Pèlerin Society for å være en av hans mest betydningsfulle prestasjoner.

______________________________

Artikkelforfatteren er leder av organisasjonskomiteen for Mont Pèlerin Societys 75-års jubileumsmøte i Oslo i oktober i år.

Powered by Labrador CMS