BØKER

Da markedsloven kom svømmende

I «Markedsvendingen» forteller Ola Innset hvordan nyliberalismen kom til Norge. Her er det mye å hente for den som vil forstå statens skiftende roller i den økonomiske politikken.

Publisert

Ny bok

Markedsvendingen. Nyliberalismens historie i Norge

Ola Innset

Fagbokforlaget, 2020

238 sider

«Hvor ble det av finansminister Per Kleppe? Hvor ble det av motkonjunkturpolitikken? Når kom markedsloven svømmende fra den store verden, og hvor ble det av drømmene om den store velferden?»

Odd Børretzen, «Anorakkene»

Det er flere enn Børretzen som spør seg hva som har skjedd i Norge og andre vestlige land de siste 40-50 årene. Vi vet at ulikhetene er blitt store, selv om vi ikke helt vet hvorfor. Vi vet at planøkonomisk tenkning er gått av moten, mens uavhengige sentralbanker skal løse stadig flere problemer. Og vi vet at reformer og samfunnsendringer ofte blir begrunnet med konkurranse, effektivitet eller bærekraft i statsfinansene. Men er det nyliberalisme som ligger bak alt dette?

Nyliberalisme er et vanskelig begrep. De som bruker det, lar det ofte bety alt de synes er leit med samfunnsutviklingen. Historiker Ola Innset forsøker i Markedsvendingen å forklare hva nyliberalisme egentlig er, og hvordan den har preget Norge.

Nyliberalisme er ikke laissez-faire

Først tar han for seg nyliberalismen som ideologi. Her møter vi tenkere fra mellomkrigstiden og utover – Friedrich Hayek er det største navnet – som fant sammen i Mont Pelerin Society fra 1947.

Disse ideologene ønsket seg et samfunn der markedet avgjør det meste. Samtidig sto de for en liberalisme som faktisk var ny. Den skilte seg fra klassisk liberalisme ved å ville bruke staten for å legge til rette for markedskreftene. Innset siterer fra Hayeks Veien til trelldom:

«Spørsmålet om hvorvidt staten skal eller ikke skal ‘handle’ eller ‘gripe inn’ er et fullstendig falskt spørsmål, og begrepet laissez-faire er en høyst uklar og misvisende beskrivelse av prinsippene en liberal politikk må baseres på.»

Flere ganger understreker Innset at nyliberalister, da som nå, ikke ser på staten som et onde, men som et redskap for å la markedsmekanismen virke best mulig. Nå var jo ikke gamle liberalere som Adam Smith fremmed for slike tanker, men det er i alle fall klart at nyliberalisme er noe annet enn laissez-faire. Her har det vært mye forvirring i norsk debatt gjennom årene, senest i Gudmund Hernes’ spalte i Morgenbladet for et par uker siden, så dette er en kjærkommen opprydding.

Norge hadde sin egen nyliberale ideolog i Trygve J.B. Hoff. Han deltok i Mont Pelerin Society fra starten og talte nyliberalismens sak i Farmands spalter, men hadde liten påvirkning på debatten. Verken i Arbeiderpartiet eller Høyre var det særlig mange som brydde seg om Hoff eller Hayek.

Likevel er det vanskelig å benekte at sosialdemokratiet etter hvert vente seg til markedsrettet tenkning, særlig fra 1970-tallet. Slike idémessige endringer er komplekse, og en historiker kan ikke ta med alt. Å skrive historie er å tegne karikatur, sa Egon Friedell. Man må legge bort mye og heller blåse opp noen særtrekk ved perioden man skildrer. Så hva er det Innset tegner opp her?

Tre sentrale trekk

For det første mener han at nyliberalismen vi snakker om må forstås som et bredere, analytisk begrep. Markedsvendingen i Norge kan bare delvis forklares med at maktpersoner leste nyliberale ideologer. En viktigere forklaring var at man ville løse praktiske, til dels akutte problemer, og bevare velferdsstaten man hadde bygget opp. Slik kan man forstå at Arbeiderpartiet har stått front for mange «nyliberale» reformer fra 1980-tallet til i dag.

For det andre minner han om at velgermassen gradvis vendte seg mot høyre. Ap mistet sitt rene flertall i 1961, og fra 1973 stemte flertallet på det vi kan kalle borgerlige partier. Innset gjør her en kobling mellom sekstiåttergenerasjonen og den nyliberalistiske bevegelsen. Begge gjorde opprør mot en statsmakt som grep inn i borgernes liv. Folk ønsket noe mer enn det tradisjonell sosialdemokratisk politikk kunne tilby.

For det tredje husker Innset at Norge er et land i verden, som Lars Korvald så treffende formulerte det. Mer spesifikt var vi del av Bretton Woods-systemet, som kontrollerte kapitalflyten over landegrensene. Det la til rette for en avgrenset kapitalisme i tiårene etter krigen. Da systemet brøt sammen i 1971, som følge av USAs store budsjettunderskudd under Vietnamkrigen, ble pengeflyten friere. Slik fikk den internasjonale kapitalen mer makt og spillerom. Samtidig ble nasjonenes evne til å føre selvstendig økonomisk politikk på noen områder innskrenket, ifølge Innset. Det kan f.eks. ha bidratt til at skattekonkurranse ble viktigere.

Og hvor ble det egentlig av Husbanken?

Innset bruker mye plass på å beskrive endringene i den makroøkonomiske politikken. Stort sett er det godt håndverk og passe detaljert framstilt. For eksempel vil mange ha interesse av å lese om hvordan vi gikk fra en boligpolitikk preget av kredittrasjonering, prisregulering og subsidier til det markedet vi har i dag.

Statsminister Odvar Nordli varslet allerede i 1979 at Husbanken, som hadde skaffet nordmenn huslån til lave renter, fremover ville spille en mindre rolle. Dereguleringen av boligmarkedet skyldtes neppe at Nordli hadde lest Hayek, men heller at man ønsket å spare penger over offentlige budsjetter. Dessuten, mener Innset, brukte Høyre historier om gråmarkeder og betaling «under bordet» for alt de var verdt.

Noen steder er forfatteren vel knapp i formen. For eksempel gjengir han litt ukritisk historien om at økonomer i etterkrigstiden trodde høy sysselsetting kunne oppnås til prisen av voksende inflasjon. Det er dette James Forder kaller «Phillipskurve-myten».

At Milton Friedman kanskje trodde på denne historien, gjør den ikke sann. Det er en seiglivet myte, som jeg gjerne hadde sett at Innset holdt grundigere opp mot lyset. Ikke minst fordi den ofte blir brukt som forklaring på hvorfor det var umulig å beholde den aktive motkonjunkturpolitikken. Til Innsets forsvar skal det sies at han siterer Forders bok, men han ser ikke helt ut til å ha fått med seg hovedpoengene i den.

Innset er også inne på oljekrisen i 1973 og det den førte med seg, men jeg lurer på om han kanskje undervurderer de langsiktige virkningene av at energi gikk fra å være forutsigbart billig, til å svinge voldsomt i pris.

En stat organisert av Hermansen

Bokas andre del handler om reformer i offentlig forvaltning, med daværende finansråd Tormod Hermansen som nøkkelperson. Som Innset skriver: «Med Hermansen kan vi si at markedsvendingen gikk over i et nytt spor: fra omlegging av den makroøkonomiske politikken til markedsinspirerte omorganiseringer av offentlig sektor og av staten selv».

Hermansen-utvalget (som ikke ble nedsatt av Willochs andre regjering – det var vel bare én – men av Brundtlands andre) leverte i 1989 en NOU som viste vei for kommende reformer. Denne delen av historien er ikke like spennende som det makroøkonomiske skiftet, men er kanskje et mer synlig uttrykk for «markedsvendingen», og godt redegjort for i boka.

I beskrivelsen av endringene i offentlig forvaltning spiller ikke EU en stor rolle. Det er lite i boka som underbygger påstanden man ofte hører på venstresida, om at EU er et slags nyliberalistisk lokomotiv. Selvsagt dukker EU og EØS opp her og der, men stort sett er det nasjonale forhold som fremheves.

Strålende timing

Mot slutten vender forfatteren blikket tilbake utover Norges grenser. Han diskuterer om vi kan være på vei tilbake mot økt statlig styring av økonomien. Her har Innset vært heldig med timingen.

Hvis Odd Børretzen hadde levd i 2020, kunne han sett at motkonjunkturpolitikken ser ut til å være på full fart tilbake, både i Norge og resten av den vestlige verden.