NYHET

Ottar Julsrud er aktuell med boken «Høyre hånd på rattet - Glimt fra Oslo Høyres historie 1985-2015».
Ottar Julsrud er aktuell med boken «Høyre hånd på rattet - Glimt fra Oslo Høyres historie 1985-2015».

Tilbakeblikk på en tapt storhetstid

Ny bok om Oslo Høyres historie tar for seg hvordan partiet satt sitt preg på hovedstaden. Minerva snakker med forfatter Ottar Julsrud om reformer og makten som glapp.

Publisert Sist oppdatert

Høyre hånd på rattet
– Glimt fra Oslo Høyres historie 1985-2015

  • Ottar Julsrud
  • Kolofon Forlag, 2019

Etter nærmere 40 års dominans i Oslo-politikken måtte Høyre overlevere makten til Raymond Johansen og co i 2015. Håpet om en retur til makten etter en kortvarig timeout i opposisjon viste seg å være fånyttes ved høstens kommunevalg. I en tid hvor MDG, Rødt og til og med Senterpartiet er på fremmarsj i hovedstaden kan det kanskje virke beroligende for Oslos konservative å drømme seg tilbake til Høyres storhetstid.

Ottar Julsruds nylig publiserte bok «Høyre hånd på rattet» gir leseren innblikk i partiets historie i Oslo fra 1985 til nederlaget i 2015. Forfatteren er samfunnsviter og mangeårig pressemann, som i tillegg var redaktør for Minerva i 1974-75 da tidsskriftet var studentavis. Minerva møter Julsrud for å snakke om boken.

Byrådsreformen

«Høyre hånd på rattet» innleder med jubileumsåret 1984. 100 år var gått siden hovedstaden fikk sin første konservative forening, og partiet hadde aldri stått sterkere i Oslo i nyere tid. I rådhuset satt ordfører Albert Nordengen, mens Kåre Willoch styrte landet fra Statsministerens kontor. Feiring av fortiden ble snart etterfulgt av planer for fremtiden. I 1986 ble Oslo verdens første parlamentarisk styrte hovedstad. Selv om prosessen hadde et tverrpolitisk flertall bak seg var Høyre en viktig drivkraft.

– Hvorfor ønsket man denne reformen?

– Dette var det arbeidet med til og fra opp gjennom årene. Det som gjorde at det skjøt fart akkurat på det tidspunktet var at man etter hvert så tydelig behov for et styringsredskap. Vi hadde da kommet til en fase i historien hvor Høyre hadde rekordstor oppslutning i Oslo, og hvor kommunens underskudd også var rekordstort. Den kombinasjonen førte til at man mente tiden var inne til å ta grep. Drivkraften bak var i stor grad gruppeleder Hans Svelland, som også ble Oslos første byrådsleder.

Formannskapsmodellen som til da ble brukt ga alle partier en plass rundt bordet, og tanken gikk ut på at ansvarliggjøring av de folkevalgte ville bli lettere med et parlamentarisk styre, ifølge Julsrud.

– I Oslo hadde det utviklet seg en velkjent mekanisme i politikken: Alliansen mellom sterke etater og sektorpolitikere. Denne alliansen førte til mer lojalitet til «egen» etat. Da finansrådmannen fremla forslag til neste års oslobudsjett ble det kappløp mot bystyrets talerstol for å ta avstand fra nedskjæringer og til orde for påplusninger. Dynamikken gjorde at man kunne regne med påplusninger fra år til år. Det var et fravær av budsjettdisiplin, som gjorde at det ble vanskeligere å oppdage det som var i ferd med å bli et kjempestort problem med økonomiske misligheter. Finansrådmannen ble overkjørt hvert eneste år, og skillet mellom å prioritere og å gi mer til alle ble stadig vanskeligere.

– Som Svelland formulerte det: «Alle gode formål hadde sin venneforening. Det eneste som manglet var Bykassens venneforening».

Reformen ble gjennomført med et tverrpolitisk flertall. Men selv om Høyre var pådriver var det også delte meninger innad i partiet. Høyres ordfører Albert Nordengen avfant seg med reformen, men var ifølge boken «skeptisk og vel så det». Nordengens rolle ble omdefinert som følge av overgangen, og det var ikke gitt at samarbeidet mellom ordføreren og den nyslåtte byrådslederen Svelland skulle gå smertefritt. De to hadde imidlertid samarbeidet tett siden 1975, og lyktes med å legge en mal for etterfølgerne.

Ifølge Erling Lae trivdes ordfører Per Ditlev-Simonsen egentlig ikke så godt med å kommentere politikk, og byrådsleder Lae for sin del «higet ikke etter kanapeer». Rollefordelingen blant Høyres tospann har tilsynelatende fungert godt siden reformen.

– I boken la jeg merke til at ordet «byregjering» brukes en del i omtalen av byrådsreformen. Kan det tyde på at Raymond Johansen fikk unødvendig mye pepper da han i 2015 lanserte, eller snarere relanserte, begrepet?

Julsrud ler.

– Det var jo en diskusjon om hva man skulle kalle det i 1986, og byregjering var utvilsomt et begrep som var fremme i diskusjonen, men som av gode grunner ble parkert. Man mente vel kanskje at det ble litt i overkant grandiost og at det kunne forveksles med andre regjeringer. Så man kan vel si at det kanskje ikke var så smart av Raymond å ta opp akkurat den tradisjonen.

Økonomisk hestekur

Underskuddet i Oslo kommune hadde kommet opp i 800 millioner kroner på slutten av 1980-tallet. I denne økonomiske situasjonen gjennomførte byrådet en hestekur som ble kraftig kritisert. Det som ble mest profilert var å kutte i kommunalt eierskap, ifølge Julsrud.

– Det var noen symbolsaker som egnet seg veldig godt til å illustrere hvorfor dette var fornuftig. Var det virkelig nødvendig for kommunen å eie et grustak, og et klokkestøperi som kjøpte klokker til rådhuset? Var det egentlig rasjonelt å ha en egen rørleggerbedrift i stedet for å kjøpe tjenester fra rørleggere? Kommunen eide forferdelig mye på den tiden. Det sto sterke interesser bak dette. Ethvert grep var en «rasering av velferdsstaten».

– Man gikk vel så langt som å kalle det «forjævligseringa» av Oslo?

– Det stemmer. Men i det dannede organet Oslo og Vi, som var Oslo Høyres publikasjon, ble det meget korrekt gjengitt som «forjævligseringen». Arbeiderbladet hadde jo en nærmest eviggående føljetong om «rasering av velferdsstaten». Man snakket om de borgerliges utstillingsvindu som var knust og utstillingen rasert.

– Likevel gikk det seg til, og man lyktes i stor grad med å få fagforeningene med på i hvert fall deler av reformen. Tetzschner-byrådet lyktes godt på vei å få gjennomslag for en del endringer mange var enige om nødvendigheten av.

Dømt til evig opposisjon?

Høyre har utvilsomt satt sitt preg på hovedstaden. Kanskje ikke så rart når partiet satt ved makten i Oslo mesteparten av tiden etter 1975. Ved kommunevalget i 2015 røk imidlertid flertallet i bystyret. Stian Berger Røsland ble byttet ut med Raymond Johansen, og Fabian Stang med Marianne Borgen. Overgangen i Oslo var kanskje uunngåelig etter så mange år med høyre hånd på rattet. Høyre satt sist i opposisjon i 1992-97, da Rune Gerhardsen var byrådsleder.

Mange pekte på at nærmere 40 års posisjon førte til en idétørke i Oslo Høyre.

– Fortsatt ikke eiendomsskatt, enda bedre skole og fremdeles en populær ordfører var kjernesakene i 2015. Men, ja, samtidig en viss mangel på nye ideer. Det er vel ingen som har argumentert mot den forklaringen bak skiftet, sier Julsrud.

Høyre gjorde ikke noe dårlig valg. Det var en markant tilbakegang, men fra et rekordhøyt valgresultat i 2011. De borgerlige samarbeidspartnernes dårlige oppslutning var utløsende årsak, kombinert med fremgangen til Miljøpartiet De Grønne. Selv om Arbeiderpartiet endelig tok tilbake makten, hadde også de gjort et dårlig valg. Partnerne MDG, SV og Rødt gjorde det tilsvarende bedre.

Innsatsen i årets valgkamp strakk heller ikke til. Det ble gjenvalg på Raymond, Lan og Marianne, og fire nye år i opposisjon for Høyre. En sterk vekst blant grønne og mørkerøde velgere gjør det aktuelt å undre om partiet noensinne vil kunne gjenerobre sin gamle dominans i hovedstaden.

– Er Høyre dømt til evig opposisjon i Oslo?

– I demokratiets navn så får man jo håpe at det blir skifter også i fremtiden. Kanskje vil det avtegne seg noen andre samarbeidsmønstre enn de vi har sett hittil. Koalisjonen i 1990 Høyre, Fremskrittspartiet og KrF var mildt sagt oppsiktsvekkende den gangen. Vi så jo små tilløp til sonderinger i uvanlige retninger i høst. At det kan avtegne nye mønstre kan vi nok ikke utelukke. Det er store brytninger i det rødgrønne mangfoldet. Med et Høyre som søker nye veier skal man ikke utelukke noe som helst, avslutter Julsrud.