KULTUR

Best på uenighet

Få eller ingen hører på Minervas podcast. Alle hører på Synnøve og Vanessas podcast. Derfor bør vi kanskje lytte når de har laget 299 regler for et bedre liv.

Publisert

Da jeg fikk anmeldereksemplaret av Synnøve og Vanessas 299 regler for livet i posten, åpnet jeg boken på en tilfeldig regel. Nr 11: «Ingen isbiter i appelsinjuicen, takk». Jeg slang boka fra meg. Orket ikke lese mer, fordommene steg på tynt grunnlag. Tynt fordi jeg senere leste introen til boka, og der tas jeg på kornet. Det er ingen vits å hisse seg opp over en subjektiv regelbok, leser jeg: «Da foreslår vi heller at du skriver en kronikk». Som en del av den kronikkskrivende skravleklassen måtte jeg le høyt.

Bok

Synnøve og Vanessas 299 regler for livet

Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord

Strawberry Publishing, 2021

Dette er heldigvis ingen kronikk. Bare en anmeldelse. Og det er en bra regelbok, men jeg blir litt sur. For Rudjord og Skarbø kan også mye bedre. Hvis de gidder.

Romerbrevet 7.19

Rudjord og Skarbø gulper opp en del regler som alle kan, og som det er helt meningsløst å snakke om, hvis man da ikke klarer å skrive noe morsomt eller meningsfullt om det likevel. Alle kan regler, som at vi skal bruke blinklys eller slippe folk av trikken før vi går på. Vi bryter slike regler likevel. Det er ikke noe paradoks. Vi ringer ekskjæresten i fylla, selv om vi vet vi ikke bør. Alle med et snev av konservativt sinnelag vet at vi mennesker er slik – vi dummer oss ut, er late, gir faen eller glemmer elementære regler. Rudjord og Skarbø er som oss andre – late. Derfor ramser de opp regler ingen er uenige om.

Late dyr

Men Rudjord og Skarbø er ikke bare late, de har også mange regler som det med høy sannsynlighet er uenighet om, og som derfor treffer best. For eksempel er de ganske krasse med folk med kjæledyr i by. Her har de helt rett. Bykultur er noe vi mennesker har skapt for å slippe dyr og natur. Dessuten er det liten tvil om at mange har en tendens til å menneskeliggjøre kjæledyr på en patetisk måte. Skarbø og Rudjord godtar ikke slikt, til tross for at det er flest kvinner som lytter til dem. Sannsynligvis har mange av disse lytterne et kleint og overdrevent forhold til kjæledyret. Men Rudjord og Skarbø sier ikke bare det folk vil høre.

Venstre og plastsugerør

Rudjord og Skarbø er først og fremst gode på å formidle identitetsmarkører for moderne kvinner. De er ikke spesielt politiske, men tidvis er de det. Før valget snakket de varmt for sine over 100 000 lyttere om å stemme Venstre. Så steg partiet på målingene. Det var altså ikke bare elitens progressive snakk om klima som reddet Venstre. Særlig Rudjord virker ikke spesielt opptatt av klima. Slik bør hun bare fortsette å være. Hun er for smart til å lefle med den hyklerske grønnvaskingen andre i hennes del av skravleklassen driver med. Likevel skriver de at forbudet mot plastsugerør visstnok var en god tanke, men at papirsugerør ikke er løsningen. Derfor ber de en samlet vitenskapsverden gi oss en ny type sugerør, slik at vi slipper å få «munnen full av cellulose». Men hvorfor kan de ikke bare skrive at plastsugerør er bra? SV-damer, til venstre og høyre, med «gode tanker» har vi nok av.

De ærlige venninnene

Som populærkulturelt fenomen er Rudjord og Skarbø veldig interessante. De er ikke venninnene som bare lytter og forstår. De vil ha seg frabedt folk som sier det er «mye på jobben nå». Som klager for mye etter et brudd, eller lar seg krenke av en spøk, og snakker om meningsytrers ansvar for en god ytringskultur. De er liberale og ansvarliggjør lyttere, og de våger å si ting mange av deres største fans sannsynligvis er uenige i. Det samme sier de til oss som leser denne boka. Vi trenger ikke hisse oss opp og føle oss krenka.

Personlig klarer jeg ikke unngå å hisse meg opp likevel. Boka er veldig kort, med få utgreiinger som forklarer de 299 reglene. De beste reglene har en kjapp, uventet og presis forklaring. Men flere steder uteblir kontekst og forklaring. Siden Norge er et godt land, har vi visstnok ikke lov til å klage på politikere eller skattenivå. Nei vel, men jeg klager likevel. Fordi de ikke skriver noe mer som utdyper poengene med reglene. Noe jeg kan le av, fordi jeg synes det er godt sagt, eller irritere meg over fordi det blir for enkelt. Nå blir noen regler stående poengløse.

For noen år siden snakket jeg med en dansk dame utenfor Schæffergården. Hun lurte på hva jeg drev med. Jeg sa jeg jobbet i en tenketank og forsøkte å forklare hva det var. Hun så bare sløvt på meg – tok et drag av sigaretten – før hun svært treffende sa om oss som forsøker å sette tanker på trykk: «piss på papir». Forskjellen på intellektuelle og populærkulturelle er derimot at sistnevnte klarer å tjene penger på piss på papir. Det er ikke annet enn imponerende.