Det store rollebyttet

Bok

The Great Reversal. How America Gave up on Free Markets

Thomas Philippon

Belknap Press 2019

368 sider

Thomas Philippon tilhører en eksklusiv gruppe europeiske økonomer som flyttet fra Europa til USA før årtusenskiftet med forhåpninger om å oppleve og studere en friere og sunnere markedsøkonomi enn den som fantes i gamlelandet. Italieneren Luigi Zingales er et annet «medlem» av denne gruppen. Zingales kom til Chicago-universitetet i 1988 med følgende melding til det politiske Italia: «I was trying to escape a system that was fundamentally unfair». I 2012 lød budskapet fra den samme professoren i finansiell økonomi slik: «What I was watching was the transformation of American finance into an Italian-style crony-capitalist system».

Thomas Philippon ankom New York University i 1999 og merket raskt hvor mye billigere det var å bruke mobiltelefon, bredbåndsinternett og å reise med fly i USA, sammenlignet med i Frankrike. I boken The Great Reversal. How America Gave up on Free Markets (2019) kunne Philippon, en av verdens fremste forskere på konkurranse og konkurransepolitikk, konstatere at situasjonen etter tyve år var snudd trill rundt. Alt var nå billigere, og ofte bedre, i Frankrike.

USA og EU i hver sin retning

I boken The Great Reversal går Philippon systematisk til verks med å forklare hva som har skjedd basert på omfattende empirisk forskning. Den enkle historien er todelt. For det første viser det seg at produktmarkedene i USA, jevnt over og spesielt etter årtusenskiftet, har opplevd en tydelig økt markedskonsentrasjon, og en motsvarende svekkelse av den frie konkurransen. Samtidig har konkurransepolitikken i USA vist seg å fungere stadig mer passivt og nølende, og i mange tilfeller har den vært direkte fraværende.

For det andre innførte EU i mellomtiden det indre markedet, samt en mer effektiv felles konkurransepolitikk, som for øvrig også er blitt håndhevet konsekvent. Som en konsekvens har den virksomme konkurransen i EU blitt vesentlig styrket fra rundt årtusenskiftet. Fremgangen har som ventet vært aller størst i Sør- og Øst-Europa, i land karakterisert med relativt svake nasjonale institusjoner.

I parentes bemerket, bør det med en gang skytes inn at Norge, som er forpliktet til det samme konkurransepolitiske regimet som i EU, har hatt en parallell utvikling som EU-landene når vi legger til grunn sammenlignende empirisk forskning. Den konklusjonen underbygges blant annet av en forskningsrapport fra Menon Economics i 2019, utarbeidet på oppdrag fra Konkurransetilsynet.

Mange kilder til økt markedskonsentrasjon

Som Philippon viser i boken, er kildene til økt markedskonsentrasjon og økt markedsmakt mange, og de opptrer i ulike kombinasjoner og med ulik tyngde, alt etter hvilke produktmarkeder vi observerer. At markeder blir preget av færre konkurrenter og monopollignende tilstander skyldes gjerne en kombinasjon av fusjoner og oppkjøp, organisk vekst, høyere inngangsbarrierer for nye konkurrenter, regulatoriske forhold som favoriserer eksisterende store aktører, utvidet beskyttelse av patenter og andre opphavsrettigheter, handelsproteksjonisme og særfordeler til enkeltaktører gjennom vellykket politisk påvirkning. I tillegg kommer en rekke forhold knyttet til nettverksmarkeder, asymmetrisk informasjon og endringer i de konkurransepolitiske rammebetingelsene, herunder endringer i håndhevelsen av gjeldende konkurranselovgivning.

Et slående trekk i Philippons analyse av utviklingen i USA er at det tilsynelatende har gått i feil retning på de fleste områder, omtrent samtidig. Og når flere forhold utvikler seg negativt samtidig blir gjerne den akkumulerte effekten på den virksomme konkurransen desto mer alvorlige.

Gode og dårlige former for markedskonsentrasjon

Et annet fenomen siden 1980-tallet, med opphav i Chicago, har vært en tendens innen økonomifaget til å bagatellisere problemene med markedskonsentrasjon, basert på følgende tenkning: Enkelte former for økt markedskonsentrasjon kan være sunne og til forbrukernes beste, fordi de kun gjenspeiler det faktum at de selskapene som lykkes bedre enn andre med å tilfredsstille markedets behov blir belønnet med økt markedsandel. Dernest kommer at mange former for monopol uansett er av midlertidig karakter, hvor fristelsen til å utnytte en dominerende markedsposisjon, gjennom blant annet høye priser, uansett blir disiplinert av trusselen fra potensielt nye konkurrenter. Slik har flere økonomer bidratt til å anbefale en mer avslappet holdning til både antitrust-politikk og en aktiv konkurransepolitikk.

Philippon benytter et helt kapittel til å redegjøre for forskjellene mellom gode og dårlige former for markedskonsentrasjon. At markedskonsentrasjon ikke alltid er dårlige nyheter for forbrukerne bekrefter Philippon ved å vise til Walmarts betydning for prisnivået i amerikansk varehandel fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet. Deretter entret Amazon amerikansk varehandel med full tyngde, riktignok uten å presse prisene nevneverdig nedover, men ved å tilby en annerledes og tidsbesparende shoppingopplevelse, pluss diverse tilleggstjenester som fremstår gratis for forbrukeren. Om Amazons bidrag har vært gode eller dårlige for amerikanske forbrukere og amerikansk økonomi lar Philippon forbli et åpent spørsmål.

Langt mer kategorisk er dommen over det som har skjedd innen amerikansk luftfart siden slutten av 1980-tallet, og spesielt etter flere fusjoner og oppkjøp etter finanskrisen. Den statistisk målte markedskonsentrasjonen, basert på de største aktørenes samlede markedsandel, har økt kraftig. Det samme har prisene til forbruker og selskapenes fortjeneste. En lærdom er at det er større sannsynlighet for at organisk vekst og markedsdynamikk leder til gode former for markedskonsentrasjon, sammenlignet med fusjoner og oppkjøp av konkurrenter.

Men et representativt bilde for økonomien som helhet får man først når man ser på alle produktmarkeder under ett, vektet etter betydning. Det er på det grunnlaget Philippon utvikler bokens sentrale analyser og hovedbudskap.

Konsekvenser

Etter en gjennomgang av flere mulige hovedforklaringer på årsaken til den markant økte markedskonsentrasjonen i USA siden siste halvdel av 1990-tallet faller Philippon ned på denne: en merkbar nedgang i det innenlandske konkurransepresset.

Nærmere bestemt finner Philippon at markedsandelene i et gjennomsnitt av produktmarkeder ikke bare er blitt mer konsentrerte om få aktører, de er også blitt sterkere befestet blant de samme aktørene – en kombinasjon som tyder på mindre markedsdynamikk og konkurransepress alt i alt.

At konsekvensene av den nevnte kombinasjonen ikke er triviell fremkommer når Philippon observerer følgende parallelle observerte utviklingstrekk:

• Det samlede økonomiske overskuddet i næringslivet (etter skatt) øker fra rundt 6 prosent av bruttonasjonalproduktet i 1999 til rundt 10 prosent i 2017. Økningen er klart sterkest i næringer som er preget av økende og vedvarende høy markedskonsentrasjon.
• Betydelig økning i både utbetalingene av aksjeutbytte og i omfanget av tilbakekjøp av aksjer i eget selskap.
• Merkbar nedgang i næringslivets nettoinvesteringer i prosent av driftsresultat, hvilket bekrefter at lavere konkurransepress leder til mindre investeringer og lavere innovasjonstakt.
• Mellom 2000 og 2015 finner Philippon en negativ sammenheng mellom endringer i markedskonsentrasjon, på tvers av ulike næringer, og produktivitetsvekst, målt som totalfaktorproduktivitet.
• En markert nedgang i etableringen av nye bedrifter, samt i nedleggelser av eksisterende bedrifter, samt en korresponderende nedgang i andelen unge selskaper i den amerikanske økonomien.
• En merkbar nedgang i antall nye børsintroduksjoner.
• En sterk økning i antall fusjoner og oppkjøp av bedrifter fra 1980 til 2000, og deretter stabilitet på høyt nivå.

I sum tegner dette et empirisk portrett av et land som ikke lenger kan skilte med å være «The Land of Free Markets». Amerikanske selskaper blir gjennomsnittlig eldre og blir sjeldnere utfordret av nye konkurrenter, samtidig som myndighetene har tillat flere fusjoner og oppkjøp blant store selskaper. Og alt dette henger sammen med et institusjonelt forfall som har gitt vesentlig større spillerom for lobbying og jakten på regulatoriske særfordeler.

Europa mot den amerikanske strømmen

Ved å speile den amerikanske utviklingen opp mot utviklingen innen EU, det vil si overfor et tilsvarende stort marked som har opplevd en tilsvarende økonomisk vekst, teknologisk utvikling og globalisering som USA, kommer konsekvensene av ulik institusjonell utvikling tydelig frem. Philippon gjør også et poeng av at sammenligningen med EU er illustrerende av flere grunner. Både fordi Europa langt fra kan sies å være noe perfekt case på dynamiske markeder og effektiv konkurranse, men også fordi EU startet fra et dårligere utgangspunkt for om lag tyve år siden.

Siden årtusenskiftet viser Philippon at utviklingen innen EU skiller seg fra USA på flere vesentlige måter:

• Målt grad av markedskonsentrasjon har siden 2000 vært svakt synkende.
• Fortjenestemarginene har vært synkende siden 1995, mens de har økt kraftig i USA etter 2000.
• I Europa har lønningenes andel av den samlede verdiskapingen ligget stabilt rundt 65 prosent fra 2000 til 2015, mens lønnsandelen i USA i samme tidsrom har sunket signifikant fra 66 prosent til 60 prosent. Det er en stor endring som motsvares av en tilsvarende økt fortjenesteandel.

Hvordan har dette vært mulig? Ifølge Philippon kan den europeiske forskjellen og fremgangen kun forklares som et resultat av de regulatoriske reformene og den strengere og mer uavhengige og konsekvente konkurransepolitikken i kjølvannet av EUs indre markedet. En tilleggsbonus av denne utviklingen er at de europeiske landene også har noen av de laveste barrierene mot internasjonal handel og investeringer på verdensbasis, noe som ytterligere har bidratt til å styrke den virksomme konkurransen.

Flere dypdykk

Leseren vil også finne mye interessant om hvordan lobbyisme og pengenes innflytelse på amerikansk politikk er med å forklare det som har gått galt i USA. Historien om hvordan både lobbying og penger har skapt en privilegert og kostbar finansnæring, og ikke minst en helsetjeneste- og farmasinæring preget av lag på lag med monopolbeskyttelse, er nesten å regne som en økonomisk-politisk grøsser. Men det er vel verd å lese hvordan det kan ha seg at et land med verdens dyreste helsesektor (oppunder 20 prosent av BNP) kan prestere helt i bunnsjiktet blant rike land når vi ser på utfallet på en rekke helsekvalitetsmål.

Mer overraskende er det kanskje at Philippon vurderer Facebook, Apple, Google og Microsoft som mindre, målt i relativ størrelse i økonomien samlet sett, sammenlignet med tidligere tiårs stjerneselskaper som GM, GE, IBM og AT&T. Det store spørsmålet knyttet til de store IT- og digitale plattformselskapene er naturligvis hvordan de best kan reguleres for å sikre at de betaler skatt som andre selskaper, ikke misbruker dominerende stilling overfor potensielle konkurrenter, samtidig som vi alle sikres kontroll og eierskap over egne data. Her går ikke Philippon lenger enn å vise til Jason Furmans arbeid, som fokuserer på tiltak som fremmer datamobilitet, datatransparens og åpne standarder.

Men Philippon tilbyr et gullkorn: «You need to know what you pay, and why you pay it. And if you do not pay, you need to know which part of you is being sold».

Lærdommer

Den store lærdommen Philippon trekker ut av sin konkurranseforskning er dobbeltsidig: For det første at effektiv og fri konkurranse er langt mer sårbare egenskaper ved en velfungerende markedsøkonomi enn han tidligere har trodd. For det andre at det er de politisk vedtatte spillereglene det kommer an på, i dobbelt forstand: De må fremme konkurranse på en treffsikker måte og de må hele tiden vedlikeholdes og videreutvikles for å være relevante i møte med et samfunn og en teknologi i rask utvikling.

Denne institusjonelle lærdommen er interessant nok tilnærmet identisk med den Walter Eucken trakk tidlig på 1950-tallet. Walter Euckens tenkning var en viktig inspirasjonskilde til innretningen av EUs konkurransepolitikk.

En annen, og langt mindre oppløftende, av Philippons lærdommer er at den svekkede konkurransen i amerikansk økonomi i de siste tyve årene har kostet dyrt: høyere prispåslag, lavere lønninger, lavere investeringer og lavere produktivitet, mens sysselsettingen har stått omtrent stille. I klartekst: «the lack of competition ha deprived American workers of 1,5 trillion dollars of income…more than the entire cumulative growth of real compensation between 2012 and 2018».

Med andre ord: Den som kjemper for mer effektiv konkurranse kjemper nødvendigvis også for at vekstens gevinster fordeles bredere og jevnere ut i samfunnet.