Volodymyr Zelenskyjs bok A Message from Ukraine bør være en selvsagt julegave i år, mener Skjalg Stokke Hougen.
Volodymyr Zelenskyjs bok A Message from Ukraine bør være en selvsagt julegave i år, mener Skjalg Stokke Hougen.

Med folket i ryggen skal landet bygges

A Message from Ukraine er en tankevekkende bok. Gjennom utdrag fra 16 av Volodymyr Zelenskyjs viktigste taler, ifølge ham selv, møter vi den nye ukrainske sjelen.

Publisert

Bok

A Message from Ukraine: Speeches, 2019-2022

Volodymyr Zelenskyj

Crown, 2022

141 sider

Det nærmer seg jul, også i Ukraina. Der kommer julen til å bli kald og mørk. Det er snart 300 dager siden Russlands fullskala invasjon av landet. Som europeere blir vi bedt vi om ikke å glemme krigen, vi må ikke glemme Ukraina. Eller som president Volodymyr Zelenskyj sier i en tale allerede i 2019: «Ikke vær likegyldig til Ukraina». Det har han helt rett i, vi må ikke slutte å bry oss. Den ukrainske nasjonen kjemper for sin egen overlevelse, med oss i Vesten som viktige støttespillere. I boken minner Zelenskyj oss om at konflikten har pågått lenger enn andre verdenskrig. Det er absurd i et europeisk land.

A Message from Ukraine kan være en vekker for noen og enhver i jule- og adventstiden. Norge og Europa må ikke være seg selv nok.

En folkets helt

Forordet er skrevet av Arkadij Ostrovskij, redaktør for Øst-Europa i The Economist. Han skildrer en statsleder som har endret seg. En mann som ser ti år eldre ut siden sist de møttes, til tross for at det kun var gått noen få måneder. Ostrovskij beskriver presidenten som hel ved, en mann som er både ærlig og empatisk: «Alle politikere har et svar som er klart før du er ferdig med å stille spørsmålet, men ikke Zelenskyj, han lytter til spørsmålet ditt, han ønsker å forstå.»

Det understrekes også at Zelenskyj egentlig er komiker og skuespiller. Han har tidligere lånt stemmen sin til blant annet bjørnen Paddington, men nå har han lånt stemmen sin til hele nasjonen. Han snakker på vegne av det ukrainske folk. I likhet med Ronald Reagan har han levd seg inn i rollen som statsleder, og han spiller rollen mesterlig.

Zelenskyj har selv valgt ut talene i boken, og han har også skrevet en introduksjon i det som er den eneste av de mange nye Zelenskyj-bøkene som er autorisert av presidenten selv. Det er mektig. Den ukrainske presidenten har etter hvert blitt en stor skikkelse, verdig til å bli sammenlignet med Winston Churchill. Nylig ble han kåret til årets person av Time Magazine. Statsledere har valfartet til Kyiv for å møte han, og siden invasjonen har han talt for en rekke parlamenter og nasjonalforsamlinger. I likhet med nettopp Churchill, er Zelenskyj en av få utenlandske gjester som har fått tale på Stortinget.

Zelenskyjs ord treffer hardt for oss som både har fulgt med på krigen, og sympatiserer sterkt med ukrainernes kamp.

«Hvis vi bare kunne endre fortiden» virker å være mantraet i introduksjonen. Ukrainerne ba ikke om denne krigen, men den kom likevel. Nå må de kjempe, for seg selv og for hverandre. Zelenskyj spør seg hva som vil avslutte krigen. Det kontante svaret er at kun seier er godt nok.

Står på sitt

Den første talen Zelenskyj har valgt ut, er fra innsettelsen som president. Han snakker om fellesskap og nasjonal identitet. Talen er som et ekko av Maidan-revolusjonen i 2014, da ukrainerne så seg lei av å ha et russisk-vennlig regime. Han snakker om et Ukraina som må klare det umulige når de skal bygge nasjonen Ukraina. Allerede utfra denne talen kunne man spådd hvordan Zelenskyj ville reagere på en russisk invasjon av Ukraina.

Zelenskyj sier han er villig til å gi opp hva som helst, bortsett fra ukrainsk territorium. Dette har han sagt siden før han ble valgt, og både han og det ukrainske folk står klippefast på det fortsatt.

Tygg litt på den, du som mener Ukraina må sette seg ned ved forhandlingsbordet og avgi landområder til Russland som en sikkerhetsgaranti.

I flere av talene er det også skarp kritikk. Det rettes skyts mot FN, EU og Nord Stream 2-rørledningen mellom Russland og Tyskland. Zelenskyj er kritisk mot Vestens naivitet og mot den evige troen på at frihandel skaper bedre relasjoner og demokrati. Mye av kritikken er god, men enkelte deler av kritikken hans er av mer symbolsk art. Zelenskyj var nok selv klar over at et eventuelt flyforbud over Ukraina ikke var realistisk. Og vi skal være glade for at Vesten avviste dette blankt. Det ville kun vært i Ukrainas interesse, men kunne vært fatalt for NATO.

Zelenskyj kritiserer også land som ikke tok krigen i Donbas seriøst nok. Han mener vi fortsatte som før i vårt forhold til Russland, og det har han nok rett i. Det er i det hele tatt påfallende hvor tydelig han var i sin retorikk allerede i 2019: Han advarte mot hva Russland var i stand til å gjøre.

Skaper sin egen historie

Det som går igjen i boken, er de store fortellingene Zelenskyj ønsker å fortelle om Ukraina:

Ukraina er en underdog, et land som må klare det ingen tror er mulig. Han trekker paralleller til andre underdogs, deriblant Islands landslag i fotball, som mot alle odds tok seg til kvartfinale i Europamesterskapet i 2016. I stallen hadde islendingene snekkere og elektrikere, med andre ord ganske ordinære mennesker. Det samme har vært tilfellet for mange som kjemper for Ukraina. Ordinære mennesker som simpelthen kjemper fordi de elsker landet sitt.

Ukraina er en del av Europa. Det er tydelig at Ukraina orienterer seg mot mer enn kun suverenitet og å slippe unna Russlands klamme grep. De ønsker å være et europeisk land. Både gjennom NATO og EU. Dette understreker presidenten i nesten alle talene sine. Europa er hyppig nevnt i enhver tale Zelenskyj holder.

Ukraina er også en del av en større verden, og den eksistensielle kampen de kjemper er ikke unik. Zelenskyj har ordet i sin makt. Talene han leverer til folkevalgte i USA, Storbritannia, Israel og Tyskland er retoriske mesterverk. Zelenskyj evner å appellere til andre nasjoner ved å sidestille det som skjer i Ukraina med lignende tragedier. I talen sin til Israel snakker Zelenskyj om sitt jødiske opphav, og at Ukraina har mange som er æret som Righteous Among the Nations. De som bærer denne tittelen, er ikke-jødiske personer som risikerte livet sitt for å redde jøder fra Holocaust. Selv har jeg to oldeforeldre, Bjørn og Torbjørg Hougen, som er dette. Zelenskyj er en mester i å tale, han greier å gjøre det personlig for sitt publikum. Selv om han taler til folkevalgte i Israel, evner han å appellere til et større publikum.

Det mest imponerende med boken er hvor levende språket er. Som leser opplever man hele Zelenskyjs følelsesregister: Håp, sinne, mot og en dyptgående motvilje: «Ukraine is great, but it did not seek greatness.»

Drømmen om et fritt land

Budskapet hans endrer seg over tid. Fra et ønske om fred, til et ønske om seier. Men motivasjonen er alltid den samme: et fritt og selvstendig Ukraina.

Vinner man en krig ved å seire? Nei, sier Zelenskyj, og refererer til en tale i Ernest Hemingways A Farewell to Arms. Selv om Ukraina skulle vinne til slutt, vil en hel generasjon få varige mén av krigen.

Men det er også noe positivt, som kommer frem i bokens siste tale: Det ukrainske folk er forent. Og selv om det moderne Ukraina ikke ble skapt i denne krigen, har den nasjonale identiteten og tilhørigheten deres blitt styrket. Forhåpentligvis vil staten Ukraina, som et resultat av denne krigen, styrkes til å bli et velfungerende demokrati. En gjenfødt nasjon, som de selv kaller det.

Nettavisen kåret for noen måneder siden «årets julegaver». Listen bestod stort sett av merkeklær, Lego og elektroniske dingser. Jeg er helt uenig. Årets julegave burde være hard og farget i ukrainsk blå og gul.

På individnivå kan vi ikke gjøre så mye for Ukraina, men vi kan bry oss. Brorparten av inntektene Zelenskyj får for boken vil gå til United24, et initiativ som går til den ukrainske nasjonalbanken. Her er det bare å løpe og kjøpe.

Powered by Labrador CMS