Lang natts ferd mot daggry

Var Yukio Mishima en fanatiker på den ekstreme høyresiden, spør Varg Lukas Folkman.
Var Yukio Mishima en fanatiker på den ekstreme høyresiden, spør Varg Lukas Folkman.

Yukio Mishima var Japans mest bejublede og folkekjære forfatter. Så forsøkte han å gjennomføre et militærkupp og tok rituelt selvmord.

Publisert

Mang en forfatter har etterlatt seg et minneverdig dødsfall. Få er imidlertid så spektakulære at de totalt overskygger forfatterskapet til den avdøde.

25. november 1970 tok den japanske forfatteren Yukio Mishima sitt eget liv ved å rituelt skjære opp sin egen mage, for så å bli halshugd av en av sine følgere.

I timene før Mishima – hvis egentlige navn var Kimitake Hiraoka – tok sitt eget liv, hadde han sammen med fire andre forsøkt å oppildne til militærkupp i Japan. I løpet av de siste årene av sitt liv grunnla Mishima den paramilitære militsen Tatenokai, som i 1970 talte 100 mann. Hans medsammensvorne under kuppet var hans fire mest betrodde menn.

Under dekke av et besøk til en militærleir tok de en kommandant av den japanske selvforsvarsstyrken, Kanetoshi Mashita, til fange. De forlangte så at Mishima skulle få tale for garnisonen ved basen, noe Mashita innvilget.

Mishima forsøkte å oppildne garnisonen til å gjøre opprør. Etter Japans nederlag under andre verdenskrig var hæren blitt fratatt sin posisjon i landet, og Mishima ønsket å gjenopprette denne. Samtidig ville han heve keiseren til sin gamle posisjon som gud på jord.

Garnisonen var ikke velvillig innstilt. Mishima trakk seg etter hvert tilbake til Mashitas kontor, hvor han tok sitt eget liv sammen med én av sine sammensvorne.

Sjokk og vantro

Reaksjonen på Mishimas handlinger var vantro. Som Henry Scott Stokes skriver i The Life and Death of Yukio Mishima, var den allmenne oppfattelse at tradisjonen med rituelt selvmord, kalt harakiri, var utdødd. Ingen hadde gjort det siden andre verdenskrig.

Selv om Mishima var blitt halshugd, trodde ikke politiet på det de hørte og informerte sine folk på stedet om at Mishima for all del måtte holdes i live. Reportere som ringte inn nyheten til sine redaktører ble bedt om å sjekke på nytt om det var sant, og Mishimas far trodde det hele var et pek mot styresmaktene fra Mishima.

Mishima var på dette tidspunktet Japans mest kjente forfatter. Han hadde gitt ut en rekke kritikerroste bøker, samt flere mer populært anlagte titler. Mishima var i flere år favoritt for Nobelprisen for litteratur (hans mentor Kawabate Misunari vant i 1968) og han var oversatt og bejublet verden rundt. Samme dag som han tok sitt eget liv hadde han levert siste bind av det som skulle bli hans mesterverk, The Sea of Fertility-tetralogien, til forlaget.

Mishimas venn Nabuko Albery har siden skrevet at selvmordet ikke kan ha kommet overraskende på den oppmerksomme, og Mishimas kone trodde selv at han ville ta livet av seg, men ikke før om et år eller to. Selvmordet kom likevel som et sjokk, og det formet for alltid Mishimas ettermæle.

Brodd mot moderniteten

Siden dødsfallet i 1970 har Mishima etterlatt seg en broket arv. I Japan har omtale av ham blitt ledsaget av en merkbar forlegenhet. Som Albery skriver, gjør Mishima japanerne flaue, som i det eviggrønne ordspråket av Confucius: «Når noe lukter vondt, så legger man et lokk på det.»

Albery hevder videre at forlegenheten Mishima satte japanerne i, ledet dem til å forkaste ham som en fanatiker på det ekstreme høyre.

Uavhengig av Mishimas politiske tilhørighet, er det utenfor enhver tvil at hans opprør rettet seg mot det Japan som vokste frem både før og etter andre verdenskrig.

I en rekke intervjuer og artikler forkynte Mishima for den som ville høre om den degenererte tilstanden Japan og landets kultur befant seg i på 60-tallet. Under kuppforsøket var budskapet at den japanske hæren burde ha knust studentopprørene som i 1969 stormet i Japan, og benyttet anledningen til å ta makten. Hæren, hevdet Mishima, kunne så ha reist keiseren til sin sanne posisjon og dermed forhindret vestlig dominans. “Pengene og materialismen styrer”, skal Mishima ha sagt, ifølge den franske forfatteren Marguerite Yourcenar, og “det moderne Japan er forbannet.”

Mer grunnleggende mente Mishima at Japan var ute av balanse. Som han beskrev i en artikkel i 1969, sitert av Scott Stokes, var det tradisjonelle Japan i balanse mellom krysantemumblomsten og sverdet. I tiden før andre verdenskrig tok sverdet, i form av hæren, kontrollen. Den myke siden av Japan ble undertrykt. Etter krigen svingte pendelen for langt i motsatt retning. Nå undertrykte japanerne sine voldelige impulser og de myke, «te-seremonier og blomsterkunst dominerte» skriver Mishima syrlig. Den japanske kulturen trenger begge, skriver han: En nasjonalkultur må omfavne både det lyse og det mørke i sin befolkning.

Å gjenreise keiserdømmet og løfte hæren var derfor for Mishima et steg i retning av å balansere den japanske kulturen. Den vestlige materialismen Japan hadde akseptert siden moderniseringen på 1800-tallet og ytterligere etter andre verdenskrig, måtte bort. Den underordnede rollen dennes påvirkning hadde tvunget Japan inn i, var uforenelig med de voldelige tendensene Mishima ønsket å gjenreise.

Kulturelt forfall

Ingen steder kommer Mishimas verdenssyn tydeligere frem enn i hans mesterverk, tetralogien The Sea of Fertility. I seriens fire bøker følger vi fra 1912 til 1975 studenten og senere advokaten Shigekuni Honda. I seriens første bok, Spring Snow, dør Hondas barndomsvenn Kiyoaki Matsugae. Like før han dør forteller Kiyoaki Honda at de skal sees igjen, under fossen. I de påfølgende bøkene følger vi Honda på hans jakt etter Kiyoakis reinkarnasjoner.

I Spring Snow er det fortsatt keiseren og adelen som styrer i Japan. En ny klasse er imidlertid på vei opp: de nyrike industrialistene. I seriens andre bok, Runaway Horses, følger vi den unge ultranasjonalisten Isao Iiluma i hans forsøk på å gjennomføre et terrorattentat mot industrialistene, som på 30-tallet har den reelle kontrollen i Japan. Allerede her er det tradisjonelle Japan borte. I seriens tredje bok, The Temple of Dawn, er situasjonen enda mer prekær. Japan er okkupert av USA og keiserens har avgått som Gud på jord. I seriens siste bind, The Decay of an Angel, har den vestlige materialismen Mishima avskydde, totalt erobret Japan.

Honda speiler gjennom serien Japans forfall. I de første bøkene følger hans livsførsel de tradisjonelle japanske dydene Mishima satte så høyt. Han lever spartansk, forfølger slavisk faglig utmerkelse og er totalt likegyldig til materielle goder. Mot slutten av serien eksemplifiserer Honda forfallet Mishima mener å se i Japan som helhet. Han er blitt en forfengelig advokat som omgås kjendiser. Han er en voyeur og bistår juridisk de samme industrialistene som han tidligere avskydde.

I løpet av de fire bindene maler Mishima et bilde av Japan uten sidestykke. Med ømhet for detaljer og en fortreffelig evne til å mane fram essensen av en tid og et sted, forteller Mishima Hondas historie. Det er ikke uten grunn at hans favorittforfatter var Thomas Mann. Mishima vever sammen de separate fortellingene i hvert bind under det overordnede motivet av reinkarnasjon og forfall.

Hver bok kan leses alene som en stor litteraturopplevelse, men sammen forteller de noe dypt om Japan sett gjennom Mishimas eklektiske perspektiv. Det er for eksempel synlig i seriens mange vellykkede eller mislykkede selvmord. Mishima holdt det rituelle selvmordet høyt, og ingenting symboliserer vanære i serien som et mislykket selvmord. I Runaway Horses vises det ærbare selvmord når Isao utfører harakiri på en klippe over havet etter å ha drept en av industrialistene. I The Temple of Dawn skimter Honda gjennom kimonoen til Isaos far, en smålig skikkelse i boken, at han har forsøkt å ta sitt eget liv ved å knivstikke seg selv i hjertet. Ikke er det gjort riktig og ikke var det vellykket. Det er så man kan føle Mishimas forakt på arket.

En ubestemmelig skikkelse Mishimas fordømmelse av det moderne Japan er paradoksal. Han levde selv en flamboyant tilværelse og nøt godt av de materielle gledene Japan hadde å tilby i etterkrigstiden.

På samme tid viser The Sea of Fertility-serien klart at Mishima mente at Japan hadde forfalt til et punkt hvor det ikke kunne vende tilbake. Hvorfor trodde han da selv at han kunne snu hele trenden med én agiterende tale til en uforberedt garnison fra den japanske hæren? Det gir ikke mening, og det bygger opp under de som heller hevder at Mishimas kuppforsøk i realiteten var et spektakulært iscenesatt selvmord.

Som den amerikanske professoren Gavin Walker har skrevet, er det mulig å se på Mishimas høyreekstreme posering som en form for utfordrende performancekunst. Samtidig er det ikke vanskelig å finne eksempler på at Mishima ikke sto tilbake for ekstreme synspunkt.

Som Scott Stokes påpeker, var Mishima i sin ungdom tiltrukket av den ultra-reaksjonære litterære gruppen Nippon Roman Ha. Roman Ha var aktive før og under andre verdenskrig – en krig de anså som hellig. Selv om Mishima trakk seg unna gruppen, beholdt han deler av deres tankesett, som forherligelsen av den guddommelige keiseren og drømmen om et imperialistisk Japan.

Særlig viste dette seg i den senere fase av hans forfatterskap, hvor Mishima i flere verker forherliget et kortsluttet militærkupp i 1936 kalt Ni Ni-Roku Jokun. Samtidig erklærte han seg høyt og tydelig som imperialist, og etablerte altså Tatenokai, gruppen som bisto Mishima i hans kuppforsøk og selvmord.

Fra barnsben av var Mishima dypt tiltrukket av volden som uttrykksmåte og den vakre død. I det selvbiografiske verket Confessions of a Mask beskriver han hvordan han for første gang ejakulerte da han så den homoerotiske avbildning av dødsfallet til den katolske helgenen St. Sebastian. Å dø ung og vakker ble en sentral del av Mishimas livsfilosofi, og tilsynelatende en av hovedårsakene til hans spektakulære selvmord.

Mishima var notorisk kjent for å utfordre japanernes oppfatning av ham og for å presse grensene for hva som sømmet seg. Etter publikasjonen av After the Banquet ble han saksøkt for ærekrenkelse av en politiker avbildet i boken, og han sjokkerte sine litterære venner ved å spille i b-filmer. Mishima styrte med stålkontroll offentlighetens oppfattelse av karakteren Mishima. Walkers argument er at de fascistiske og imperialistiske tendensene han leflet med var en del av estetikken hans, heller enn hans faktiske overbevisning.

Walker hevder at de på høyresiden som lar seg inspirere av Mishima har latt seg lure av en spesifikk estetikk myntet på nasjonalt og internasjonalt publikum. Ikke bare skrev Mishima bøker tungt lastet med kitsch-orientalisme, han levde også ifølge Walker ut den samme estetikken i sitt eget liv. Det er ikke uten grunn at den amerikanske forfatteren Gore Vidal i en anmeldelse av en av Mishimas bøker kalte ham Mr. Japan.

Det er likevel vanskelig å trekke en grense mellom hva som er performance og hva som er høyreekstremt oppvigleri. Det er gjort utallige forsøk på å “redde” Mishima fra sitt ettermæle som høyreekstrem, men det er unektelig radikalt reaksjonære standpunkter å finne både i bøkene hans og i hans offentlige uttalelser.

Mishima er en strålende forfatter, men hans spektakulære utgang fra livet har dømt ham til evig tilværelse som ideologisk suspekt.