Forfulgt for kunsten

KULTUR: En omfattende svertekampanje tvang forfatteren Boris Pasternak til å takke nei til Nobelprisen i 1958. I Sovjet var litteratur storpolitikk, og Pasternak hadde plassert seg selv i stormens øye.

Publisert

Våren 1934 fikk den russiske forfatteren Boris Pasternak en uventet telefon. Da han plukket opp røret ble han fortalt at Stalin ønsket å snakke med ham om poeten Osip Mandelstam. Mandelstam lå tynt an hos det sovjetiske regimet etter at et regimekritiske dikt hadde kommet ledelsen for øre. Stalin ønsket å undersøke om Pasternak hadde hørt diktet, og om han mente at Mandelstam var verdt å redde eller ikke.

- Mandelstam er en mester, er han ikke?, spurte Stalin.

- Det er på siden av saken, svarte forfatteren.

- Hva er da saken?

- Hvorfor spør du om Mandelstam? Jeg har lenge ønsket å møte deg for en seriøs diskusjon.

- Om hva?

- Liv og død.

Så la Stalin på.

Mandelstam ble spart, blant annet etter at Pasternak appellerte til Nikolai Bukharin, en av de bolsjevikiske lederne av 1917, på hans vegne. Noen år senere ble Mandelstam likevel offer for regimets utrenskinger. Pasternak skulle oppleve politiske prosesser mot en rekke av sine forfattervenner før han selv havnet i stormens øye ved utgivelse av sitt mesterverk Dr. Zhivago på 50-tallet.

Frykt og avsky

Da Pasternak ble oppringt av Stalin, befant Sovjetunionens innbyggere seg i en av de mest brutale utrenskningene i landets og verdens historie. Utallige innbyggere forsvant på mystisk vis eller ble sendt til arbeidsleire på spuriøst grunnlag. Landets forfattere var intet unntak.

Før, under og etter den russiske revolusjonen var Russland arnested for en kunstnerisk storhetstid – sølvalderen, som perioden ble kalt. Etter revolusjonen var rommet fortsatt åpent for eksperimentell kunst. Som Isaiah Berlin skriver i Meetings With Russian Writers in 1945 and 1956, ble alt som luktet av krenkelse av den kunstneriske smaken til middelklassen godtatt av det nye sovjetiske styret.

Det skulle imidlertid ikke vare. Utover 20-tallet samlet regimet innflytelse og en kollektiv proletær kunst ble påkrevd, ifølge Berlin. Senere fulgte de store utrenskningene, som toppet seg med Yezhov-terroren mellom 1936-38. Etter dette sto få av landets ledende kunstneriske lys igjen. Nesten alle de store poetene og forfatterne i Sovjet hadde blitt arrestert, sendt til arbeidsleire eller drept. Blant de få gjenlevende var Pasternak og Anna Akhmatova – en mangeårig venn av Pasternak og Mandelstam.

Den beste beskrivelsen av disse årene finner man i Akhmatovas dikt Requiem, hvor to av linjene lyder «In those years only the dead smiled / Glad to be at rest»

En sjelden fugl

Akhmatova gikk selv forholdsvis uskadd gjennom terroren, men hennes sønn og ektemann ble arrestert og sendt til arbeidsleire. Sønnen slapp ikke fri av myndighetenes grep før i 1956.

Pasternak slapp derimot unna terroren uten at han eller familien ble rammet av myndighetenes lunefulle nykker. At Pasternak slapp så billig unna, har stått uavklart siden. Berlin hevdet det kunne komme av at styresmaktene ikke opplevde forfatteren som helt ved sine fulle fem, og som en følge av det, harmløs. I The Zhivago Affair hevder Peter Finn og Petra Couvée at Pasternak hadde lykken på sin side i det som var en vilkårlig utrenskning, samt at Stalin selv hadde utpekt ham som et talent.

Boris Pasternak
Boris Pasternak

Pasternaks litterære stil var i tillegg tilsynelatende upolitisk og utilgjengelig. Angrepene rettet mot ham var først og fremst tuftet på at han var en individualistisk stilist som ikke bidro til arbeiderlitteraturens fremme. Som mange av hans kollegaer på den tiden påpekte, var Pasternaks litterære stil nærmest barnlig. Det var rett og slett ikke lett for de sovjetiske anklagerne å stille ham til veggs for politisk oppvigleri. Han var usedvanlig åpen for sanseinntrykk og sine omgivelser. Dette skinner gjennom i hans gjennombrudd, diktsamlingen My Sister Life, og i Dr. Zhivago, hvor Pasternaks beskrivelser av den russiske naturen er blant verkenes store litterære høydepunkt. Akhmatova så den samme kvaliteten i Pasternak. Et dikt titulert etter ham avslutter hun med strofene:

“Verses, he has been rewarded with a form

Of eternal childhood, with the stars’ vigilant love,

The whole earth has been passed down to him,

And he has shared it with everyone.”

Mitt siste ord til verden

I stedet for til en arbeidsleir ble Pasternak omplassert til den lille forfatterenklaven Peredelkino i utkanten av Moskva. Landsbyen var grunnlagt av Stalin for at landets poeter og forfattere skulle bo under tilsvarende forhold som sine kolleger i utlandet.

Det var i Peredelkino at Pasternak tok fatt på det som skulle bli hans mesterverk – den episke fortellingen om legen og poeten Juri Zhivago. Å få boken utgitt skulle vise seg å bli alt annet enn en normal publiseringsprosess.

Arbeidet med romanen tok lang tid. Da Berlin besøkte Pasternak i Peredelkino i 1945, fortalte Pasternak ham om arbeidet med boken. Pasternak beskrev romanen som noe i tradisjonen etter Goethe, og slo fast at den ville bli hans siste ord til verden. Da Berlin 11 år senere igjen besøkte Pasternak, var romanen ferdig.

I løpet av de 11 årene var det imidlertid blitt klart at romanen ikke ville bli publisert i de tradisjonelle kanalene i Sovjet. Pasternak forsøkte å publisere boken hos forlagene han hadde jobbet med tidligere. Disse foreslo imidlertid så store endringer av boken at Pasternak umulig kunne gå med på dem. Pasternak, som anså romanen som sitt livs verk, var blitt mer og mer desperat etter å se den publisert uhildet i inn- eller utland. Da Berlin ankom Peredelkino i 1956, var Pasternak allerede godt i gang med å få Dr. Zhivago publisert i Italia.

En behjelpelig italiener

Like før Berlin ankom Peredelkino, hadde Pasternak fått besøk av italieneren Sergio D’Angelo. Han representerte den italienske adelsmannen og kommunisten Giangiacomo Feltrinelli, som forsøkte å slå seg opp i den italienske forlagsbransjen. D’Angelo hadde hørt rykter om Pasternaks store roman og ønsket å sikre Feltrinelli rettighetene til dens italienske oversettelse.

Ved D’Angelos ankomst var Pasternak desperat etter å få publisert sitt mesterverk og takket ja til D’Angelos tilbud. Da Pasternak sa farvel til sin italienske gjest senere samme dag, forsvant italieneren både med en utgave av Dr. Zhivago og en illevarslende avskjed fra Pasternak: «Du er herved invitert til min henrettelse.»

Pasternaks alarmerende avskjedsord var ikke uten grunnlag i virkeligheten. På 20-tallet hadde forfatteren Boris Pilnyak vært en av landets litterære stjerner. Etter at hans roman Mahogany var blitt sensurert i Sovjet, valgte Pilnyak likevel å la den publiseres i utlandet. Som en følge av sitt svik ble Pilnyak offer for en enorm svertekampanje ført i hånden av sine kollegaer. Han mistet i stor grad muligheten til å drive som forfatter i Sovjet og ble under Yezhov-terroren henrettet.

Pasternak var derfor klar over risikoen han løp ved å publisere Dr. Zhivago i utlandet. Hans familie hadde likevel ikke gitt opp forsøket på å avverge publiseringen. Da Berlin besøkte Pasternak-husholdet tryglet Pasternaks kone, Zenida Nikolaevna, ham om å overtale Pasternak til å ikke trosse styresmaktene. Han visste jo hva «de» var villige til å gjøre og hun ønsket ikke at deres barn skulle lide.

Men Pasternak hadde stålsatt seg.

Prosessen mot Pasternak

Dr. Zhivago ble publisert på italiensk i 1957. Kort tid senere dukket den opp på russisk under Verdensutstillingen i Brussel i 1958 – godt hjulpet på vei av CIA som finansierte og organiserte oversettelsen til russisk. Ikke lenge etter ble Pasternak avduket som vinneren av Nobelprisen i litteratur for samme år.

Så brøt helvete løs. Pasternak befant seg plutselig i en lignende svertekampanje som den som ble ført mot Pilnyak. Han ble offer for en serie fordømmende artikler i de offisielle russiske avisene og hans kollegaer skrev under på underskriftskampanjer som både anklaget Pasternak for landssvik og krevde harde konsekvenser.

Pasternak ble til sist kastet ut av fagforeningen for forfattere i Sovjet – en skjebne som var langt mer alvorlig enn den virker med dagens øyne. Det var gjennom foreningen Pasternak fikk muligheten til å bo i Peredelkino. Han risikerte nå utkastelse. Foreningen styrte også alle hans muligheter til å gjennomføre sitt virke som forfatter. Utstøtelsen ledet derfor til en prekær økonomisk situasjon for Pasternak og hans familie.

Til sist ble Pasternak tvunget til å takke nei til Nobelprisen i litteratur. Denne ble ansett som en storpolitisk provokasjon av det sovjetiske styret, og det ville ha eskalert situasjonen om Pasternak valgte å motta den.

Ikke alle var like sjokkert over behandlingen av Pasternak. Akhmatova skal ha snøftet at den ikke kunne sammenlignes med kampanjene hun og Pilnyak led under.

For en så uskyldig bok?

Da det hele sto på som verst, kunne den vanlige sovjetiske innbygger kanskje spørre seg hvor ille Dr. Zhivago faktisk var. Hva hadde Pasternak skrevet som var så forferdelig svikefullt?

Dr. Zhivago er en episk fortelling i tradisjonen til Krig & Fred. Den sporer skjebnen til legen og poeten Juri Zhivago gjennom første verdenskrig, den russiske revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen i landet. Romanen er omfattende og med et stort rollegalleri. Den er pepret med filosofiske diskusjoner rundt de store endringene som foregikk i Russland.

Ved utbruddet av revolusjonen støttes den fullt ut av Zhivago. Han er sågar så beveget over nyheten at han knapt klarer å sette ord på sine tanker. Taket er revet av Russland, sier Zhivago, og folket har plutselig vunnet sin frihet. Sosialismen åpner muligheten for at Russlands befolkning skal kunne leve meningsfulle liv. Han hadde selv sett hvordan de led under det gamle regimet.

Lidenskapen for revolusjon kjølner imidlertid i takt med at dens idealer møter virkeligheten, samt at Zhivago selv opplever grusomheten fra alle sider under den russiske borgerkrigen. Der han før anså et voldelig skifte som nødvendig, anser han senere vold som antitetisk til å oppnå et godt samfunn. De revolusjonære lederne evnet heller ikke å oppnå sine idealer. Alt skled ut, og det eneste som sto igjen var en ny forakt mot selvstendig tenkning. Nå skulle alle synge i samme takt.

Ute av alle proporsjoner Det er vitterlig kritiske tanker Pasternak gir uttrykk for, men reaksjonene de møtte, fremstår som dramatisk uproporsjonale. Pasternak slapp fra hendelsen med sitt liv, selv om han døde noen få år etter, så på det punktet kan en si seg enig med Akhmatova – det kunne gått verre. Hans sovjetiske kollegaer og styresmaktene i landet fratok han imidlertid levebrødet, og gjorde situasjonen til han og familien ulidelig.

Selv Nikita Khrusjtsjov, som regjerte i Sovjet under utgivelsen av boken, angret siden på måten Pasternak ble behandlet. I sine memoarer innrømte Khrusjtsjov at det ville vært bedre å la russerne lese boken for selv å bedømme kritikken i den. Khrusjtsjov hevder selv at han lot seg lede av de i den sovjetiske ledelsen som ønsket å slå hardt ned på dissidenter.

Den kalde krigen stormet på dette tidspunktet, og de kjølige sinn vant sjelden frem. I USA førte den tidligere senatoren Joseph McCarthy statsstyrte angrep på forfattere og andre som ble anklaget for å være kommunister. Disse møtte ofte lignende sosiale og yrkesmessige sanksjoner som Pasternak.

Den kulturelle slagmarken var viktigere den gang enn den er i dag. Særlig i Sovjetunionen ble litteratur og dens pedagogiske og dannende effekt holdt høyt. Tilsvarende satset CIA store summer på å gjøre kritisk litteratur tilgjengelig for de russiske massene – som med Dr. Zhivago. I et slikt klima var det stor sprengkraft i en bok som denne – særlig siden den kom fra en sovjetisk forfatter og ikke en eksil-russer.

Selv om han ikke fikk leve lenge nok til å nyte sin internasjonale suksess, fikk Pasternak likevel viljen sin, slik han formulerte denne til D’Angelo i 1956: «This is Doctor Zhivago. May it make its way around the world.»