FRA PAPIRUTGAVEN

Sorgens umulige tilstand

Max Porters roman «Lanny» er alt annet enn forutsigbar.

Publisert

BOK

  • Lanny
  • Max Porter
  • Roman
  • Faber & Faber, 2019

Hvilken av de to tror du er mest tålmodig – en idé eller et håp?

Max Porter skriver fabler. Korte fortellinger med en moralsk undertone i et konstruert univers. Fabelen har ofte dyr eller planter som representerer en menneskelig last eller dyd, men også mer mytiske og åndelige vesener forekommer.

Boken dreier rundt Lanny, en liten gutt vi får vite mye om, enda han selv aldri kommer til orde. Han opptrer som en skygge som beveger seg gjennom sidene i boken. Vi merker både nærværet og fraværet av ham. En familie på tre, mor, far og barn, flytter til en liten, navnløs landsby utenfor London. Der får Lanny vandre rundt etter egne lyster. Han oppsøker skogen, snakker med trærne, og vi får inntrykk av at han har et eget språk han tar i bruk for å forstå dyrene og trærne. Han er en følsom, annerledes gutt. Man kan undre seg over om han, i stedet for å ha et eget språk, ganske enkelt er litt flinkere til å bruke sansene sine når han ferdes ute. Han fanger opp små lyder, bevegelser og endringer i vær og lys. Kanskje er det ikke så mystisk når det kommer til stykket?

Lannys særegenheter skiller ham ut fra andre barn; han beskrives som nesten overjordisk, selvstendig og lunefull, og dette gjør at hans egne foreldre – spesielt pappaen – har vansker med å forstå ham. Vi aner en distanse mellom barnet og hans foreldre. Pappa, Robert, er en streit aksjemegler som ikke aner hvordan han skal håndtere sin sønn, som er så annerledes enn han selv. Han overraskes stadig av sønnens adferd: “Hva eller hvem er ment å skulle ta seg av og utvikle Lanny og hans evner”, spør faren. ”Åh f…, det er oss.” “Hvem kan få barn uten samtidig å bli gal?”

Mamma, Jolie, er en tidligere skuespiller som forsøker seg som forfatter. Hun skriver på en krimbok, en blodig affære, i den fredelige landsbyen. Hele tiden er hun nervøs for at sønnen kunne komme til å lese hennes tekster, at han skal få et annet inntrykk av henne – at hun har inni seg alt det fæle som kommer ut i bokens tekst. Sønnen er hennes muse.

En annen person er også med, en som gir Lanny den kunstneriske læringen han tørster etter. “Mad Pete” er en middelaldrende mann, en anerkjent tidligere kunstner med en brokete forhistorie og et dårlig rykte. De to etablerer en sterk relasjon, en relasjon som virker truende på mange av landsbyens innbyggere, og som Lannys pappa blir stående utenfor. Det er Lannys mamma som trygger pappaen i relasjonen mellom den unge, uskyldige Lanny og den eldre “Mad Pete”.

Boken er inndelt i tre hoveddeler med en logisk oppbygning: I første del møter vi hele persongalleriet gjennom et stadig skiftende perspektiv – og vi får lese bokens fabelkarakter “Dead Papa Toothwart”s mørke og urovekkende analyse av landsbyen. Toothwart er en person som aldri trer frem for innbyggerne, han fremstilles som en blanding av en svunnen fortid, en mytologisk luring og en overhengende trussel som konstant følger med. Deler av fortellingen er høyst gjenkjennelig for oss lesere, det er en navnløs landsby i vår tid, internett er overalt, det er sladder, stressende storbyjobber og behov for livsendring. Det er ekteskapelige krangler, mobbing og fyll.

Så skjer det: Den elskelige, magiske Lanny blir borte. Hva skjer i vår mediestyrte verden når et barn blir borte og situasjonen er uavklart? Et sammensurium av twitter- og facebook-meldinger, avisnettsider og forsider; reportere rapporterer hyppig om den minste ting. Det flermediale monsteret beveger seg i hurtig tempo gjennom den lille landsbyen. Et massivt trykk på en uavklart situasjon, velegnet til å skape et inntrykk av kaos. Hvem vet mest, hvem var først?

På grunn av sin oppbygning, sitt brudd med den faste rammen vi oftest finner i bøker, kan Lanny virke vanskelig. Det skiftes mellom prosa, dialog, monolog, fantasier, drømmende beskrivelser og lyriske vendinger. Gjenkjennelige strukturer er borte, og det finnes ingen forutsigbarhet i lesningen forøvrig. Som leser må vi akseptere fortløpende bokens premiss, at regler brytes, og mye av lesingen dreier seg om å være åpen for dette – åpne opp for en annerledes leseforståelse.

Sorg og savn er en kakofoni av følelser, av hakkende, stikkende ord og bilder som kommer og går. Det er kaotisk, og det kakofoniske beskriver en disharmoni – slik livet ved sorg fortoner seg – disharmonisk mollstemt og støyende. Det kan være utfordrende å akseptere den formen som blir brukt, men forfatter Porter er ikke alene om dette grepet. Å skrive om sorg, om berøvelse, har en tendens til å gi forfattere tillatelse til å bryte med konvensjoner. Noen av de aller vakreste fortellingene om sorg, om tap og om å miste er ikke nødvendigvis de mest tradisjonelle. Naja Marie Aidt, Roland Barthes, Jacques Roubaud og Ted Hughes er andre som gir samme type leseropplevelse, en oppløsning av rammer for å forsøke å uttrykke sorgens umulige tilstand.

Max Porters egne svært kritikerroste debutroman Grief is the thing with feathers er også en fabel-fortelling, hvor en kråke hjelper en far og hans tvilling-sønner med å leve videre i sorgen etter en avdød mor. Som i Lanny veksler all dialog og handling mellom prosatekst, lyrikk og monologer, og det er en tett sammenveving av tanker, drømmer, håp og fantasier – sorgen uttrykkes presist upresist, akkurat så kaotisk og påtrengende som den kan være.

Kjernen i Lanny er foreldre og barn. Det komplekse ved rollen som forelder idet man møter et barn som skiller seg ut, et barn man ikke helt forstår, et barn som ikke er som andre barn, og ikke minst om et barn som blir borte. Fabelvesenet Dead Papa Toothwart representerer det svarte som skjuler seg overalt, og forteller om hvordan livet i en liten landsby egentlig er, med ondsinnet sladder, ryktespredning, ikke idyllen man kan forvente.

Akkurat hva som er den moralske undertonen i Max Porters univers, er ikke gitt. Gjennom sin konstruksjon av en fortelling er det som om forfatteren vil la oss dvele litt ved nettopp dette. Hva har festet seg av det vi har lest? Ideen eller håpet?