Vi trenger de juridiske heltene

I samfunnsforskningen konsentrerer vi oss oftest om det som går galt, for av det gale kan vi lære hvordan ting kan gjøres bedre. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – trenger vi også forskningen om det gode og det rette. Hans Petter Graver har med sin bok Jussens helter (Universitetsforlaget, 2020) portrettert forbilder som vi alle vil ha godt av å ha med oss, om vi er jurister eller ikke.

Hans Petter Graver har i en årrekke vært en markant, noen ganger omstridt og alltid utholdende fanebærer for etikk innenfor jussen. I denne boken løfter han frem sentrale historier – én fiktiv, de øvrige fra virkeligheten – der jurister, de fleste av dem dommere, har turt å stå opp mot urett til tross for å ha blitt utsatt for et nesten umenneskelig press fra folkemening eller politiske hensyn.

Er helter et godt ord å bruke? Faren er at man løfter noen opp på en pidestall. Personlig vet jeg så inderlig godt at jeg langt fra er noen helt, og derfor vet jeg også at jeg sikkert ville ha kommet til kort også i mange av historiene som fortelles i Gravers bok. Når jeg skal skrive om etikk, hvilket jeg i likhet med Graver gjør i en del sammenhenger, prøver jeg å ha både min egen feilbarlighet og en dose ydmykhet med meg, selv om jeg vet at jeg ikke alltid lykkes. Spriket mellom den man er, den man gjerne vil fremstå som, og det man faktisk sier og gjør, kan for noen og enhver av oss lede til krevende spagater.