BØKER

Vi trenger de juridiske heltene

Hans Petter Gravers nye bok «Jussens helter» portretterer forbilder vi alle har godt av å ha med oss.

Publisert

Ny bok

  • Jussens helter
  • Hans Petter Graver
  • Universitetsforlaget, 2020

I samfunnsforskningen konsentrerer vi oss oftest om det som går galt, for av det gale kan vi lære hvordan ting kan gjøres bedre. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – trenger vi også forskningen om det gode og det rette. Hans Petter Graver har med sin bok Jussens helter (Universitetsforlaget, 2020) portrettert forbilder som vi alle vil ha godt av å ha med oss, om vi er jurister eller ikke.

Hans Petter Graver har i en årrekke vært en markant, noen ganger omstridt og alltid utholdende fanebærer for etikk innenfor jussen. I denne boken løfter han frem sentrale historier – én fiktiv, de øvrige fra virkeligheten – der jurister, de fleste av dem dommere, har turt å stå opp mot urett til tross for å ha blitt utsatt for et nesten umenneskelig press fra folkemening eller politiske hensyn.

Er helter et godt ord å bruke? Faren er at man løfter noen opp på en pidestall. Personlig vet jeg så inderlig godt at jeg langt fra er noen helt, og derfor vet jeg også at jeg sikkert ville ha kommet til kort også i mange av historiene som fortelles i Gravers bok. Når jeg skal skrive om etikk, hvilket jeg i likhet med Graver gjør i en del sammenhenger, prøver jeg å ha både min egen feilbarlighet og en dose ydmykhet med meg, selv om jeg vet at jeg ikke alltid lykkes. Spriket mellom den man er, den man gjerne vil fremstå som, og det man faktisk sier og gjør, kan for noen og enhver av oss lede til krevende spagater.

Graver er oppmerksom på dette problemet når han skriver om de juridiske heltene. Han prøver ikke å gjøre sine helter til helgener. Ingen er bare sorte eller hvite, skriver Graver i sitt kapittel om Egil Reichborn-Kjennerud, dommer i Quislings nazistiske høyesterett. Reichborn-Kjennerud stod på den gale siden i krigens dager, ideologisk og politisk. Men han gav ikke slipp på grunnleggende rettsprinsipper og risikerte i praksis livet ved å sette seg opp mot Terboven i striden om dødsstraff mot en norsk politimann. Reichborn-Kjennerud mente at jussens regler gjelder også i krig, og at rettssikkerhet for anklagede må gjelde også under nazismens særdomstoler. Og han gav seg ikke.

Gravers bok handler om rettsstaten og om viljen til å forsvare den når personlig press eller politiske hensyn peker i en annen retning. Han definerer rettsstaten som den stat der makten bygger på loven, og der makten kontrolleres av en faglig uavhengig juristprofesjon. Det kan skape konflikter og dramatikk. Alle historiene i boken er i sannhet dramatiske, og de var krevende for dem som stod midt i dem.

Det starter med lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl som i 1600-tallets Danmark-Norge tok avgjørende skritt i kampen mot hekseprosessene. Som Graver påpeker, så han «vanviddet i å dømme folk til bålet på grunnlag av rykter». Han ble kritisert i sin samtid, men vant gradvis frem. Og dermed viser Graver at det var jussen og en arv fra middelalderens idealer om rettslige institusjoners uavhengighet som stoppet hekseprosessene i Norge, og ikke opplysningstidens rasjonalisme.

Vi får videre lese blant annet om sydstatsdommeren som stod mot sterkt rasistisk press i en konstruert voldtektssak på 1930-tallet, om den tyske dommeren som, blant annet med sin tro som drivkraft, satte seg opp mot nazistenes drap på funksjonshemmede, om Den norske høyesteretts nedleggelse av sine embeter under nazismen, og om dommeren fra Guatemala som var med på å dømme sitt eget lands tidligere diktator, mot sin egen presidents ønske. Historiene er fra flere land og kontekster, og alle er fortalt med innlevelse og godt iscenesatt dramaturgi.

Blant historiene som gjør mest inntrykk på meg, er den om tingrettsdommer Andreas Cervin i Gøteborg. Kanskje er det fordi jeg kjente den fra før og får bekreftet historien om den lille mann som med jussen som våpen reiser seg opp mot uretten. Tingrettsdommeren forsvarte norske handelsbåter som var blitt liggende i arrest i Sverige etter krigens utbrudd. Presset fra regimet i Tyskland, via den svenske forvaltning og regjering, mot å la båtene forlate havn var enormt. Cervin bøyde ikke av.

Felles for historiene i boken er ikke bare forsvaret for loven, men også forsvaret for verdiene som ligger under loven. Også på det punkt, med sin gode diskusjon av rettsfilosofiske aspekter, er dette blitt en viktig bok.

Loven skal forsvare rettsstaten, og rettsstaten skal forsvare det FNs verdenserklæring om menneskerettighetene kaller menneskets «iboende verdighet». I vår verden er slike idealer stadig under angrep. Da trenger vi de juridiske heltene.