KULTUR

Suketu Mehta har skrevet «Dette landet er også vårt – En innvandrers manifest».
Suketu Mehta har skrevet «Dette landet er også vårt – En innvandrers manifest».

Mener alt som er negativt i verden kan tilskrives Vesten

At kritikere hyller Suketu Mehtas rasende manifest, er et uttrykk for dagens polarisering i innvandringsdebatten. De som jubler, har for lengst bestemt seg for hvilken side de «heier på».

Publisert Sist oppdatert

NY BOK

  • Dette landet er også vårt – En innvandrers manifest
  • Suketu Mehta
  • Originaltittel: This land is our land
  • Res Publica, 2020

På invitasjonen til lanseringen av Suketu Mehtas Dette landet er også vårt – En innvandrers manifest (utgitt på norsk av tankesmien Agendas forlag, Res Republica) omtales boken, med rette, som «en rasende innvandrers manifest».

I boken trekker Mehta frem alt fra sølvplyndrende europeere i Sør-Amerika til utbytting av afrikanske slaver, Winston Churchills rasisme og multinasjonale selskaper som systematisk melker fattige land. Og ikke minst: en overskyggende global klimakrise drevet frem av det rike Vestens CO2-utslipp.

Slik banker den indisk-amerikanske journalisten og forfatteren ubønnhørlig tiltalepunkt etter tiltalepunkt ned, i det som fremstår som et endelig oppgjør i forholdet mellom Vesten og den fattige verden.

Utledningen er som følger:

Dere har gjennom flere århundrer gjort dere skyldig i den misére vi befinner oss i idag. Derfor skulle det bare mangle at vi får komme til Vesten. Faktisk burde dere ta imot oss med åpne armer, for slik kan dere samtidig få fri dere fra tidligere synder.

Et reelt problem

La meg først tydeliggjøre premissene som ligger til grunn for denne kommentaren. At kolonitiden har etterlatt seg dype sår, er det ingen tvil om. Ei heller at vi i Vesten trolig har vært altfor flinke til å skyve det ubehagelige under teppet.

I boken beskriver Mehta grusomheter utført av kolonimaktene som får det til å knyte seg i magen. Han forteller om de britiske koloniherrenes nonchalante vanstyre i India som medvirket til en rekke sultkatastrofer som hver kostet flere millioner menneskeliv.

Og om den belgiske kong Leopold, hvis systematiske og brutale overgrep anslås å ha kostet ti millioner kongolesiske liv, og som etter dagens målestokk trolig for lengst ville blitt karakterisert som et folkemord.

Det hersker liten tvil om rasismen som lå til grunn for en ofte inhuman utnyttelse av koloniserte folk i europeiske kolonier. Derfor er det høyst betimelig, og nokså naturlig, at en forfatter med Mehtas bakgrunn formidler sine perspektiver av den koloniale historien med en god porsjon indignasjon.

Det gjør forøvrig også at boken står som et godt eksempel på hvordan innvandring bidrar til å gi oss nye perspektiver og å gjøre oss klokere.

Sett i lys av at et flertall av hans amerikanske medborgere i 2016 valgte å stemme inn en rasistisk, hatefull og splittende mann som Donald Trump til president, er det heller ikke rart at han kjenner på fornedrelsen, frykten og raseriet. Mobben sitter tross alt ved presidentsetet, og tar seg stadig nye friheter både overfor rettsstatens institusjoner, kutyme og vanlig folkeskikk.

Heller ikke Europa er forskånet for en utvikling der denne typen ufiltrert fremmedhat vokser frem, som Mehta advarer mot. Samtidig som boken ble på Kulturhuset sist uke, ble det kjent at angrepet mot en moské i Tyskland der ti mennesker ble drept, ble utført av en gjerningsmann med høyreekstreme holdninger.

Men selv om dette er reelle problemer, er det likevel ikke ensbetydende med at alt som frontes av den innvandringspositive siden som Mehta med sin bok representerer, utelukkende er moralsk riktig. Ei heller at det representerer positive krefter som bidrar til økt toleranse og forståelse.

Mehta fremstår derimot som polemisk, fordomsfull og polariserende.

Argument til støtte for immigrasjon

For i kapittel etter kapittel bombarderes (den vestlige) leseren med et anklageskrift som etterhvert blir såpass rabiat at det er vanskelig å ta på alvor.

Ikke bare stilles man til veggs overfor synder utført flere hundre år tilbake i tid. Mehta går dessuten rett i den samme fellen som sine mest polariserende motparter når han plasserer alle vestlige land i en felles, skyldig kategori, uten nyanser eller kritiske motforestillinger.

Vi er tross alt blitt rike på den samme industrialiseringen, er det banale argumentet. Men til tross for applausen Mehta høster, både av publikum på Kulturhuset, av DN og i New York Times, kjennes hverken dette argumentet, eller det at tilsynelatende alt som er negativt i verden kan tilskrives «Vesten», som et rimelig argument eller en rettferdig anklage.

Når han samtidig ramser opp en lang liste med utregninger som setter en prislapp på hva «vi» – altså «Vesten» – skylder, sitter man igjen med følelsen av å ha havnet til bords på en restaurant der utpressing står på menyen.

Antropologen Jason Hickel fra London School of Economics har for eksempel regnet ut at Europa, med en rente på fem prosent, skylder Latin-Amerika 165 milliarder dollar, for sølv plyndret fra Sør-Amerika fra 1500-tallet, skriver Mehta.

Og Shashi Tharoor, tidligere visegeneralsekretær for kommunikasjon og informasjon i FN, argumenterer for at Storbritannia skylder India en (symbolsk) erstatning, med utgangspunkt i at Indias andel av verdensøkonomien falt fra 23 til 4 prosent fra før- til etterkolonial tid.

«40 prosent av alle landegrenser er laget av koloniherrene England og Frankrike,» stadfester han dessuten, og antyder samtidig at Vesten, implisitt er (og presumptivt i all fremtid vil være) skyldig i de mange konfliktene som raser mellom stater og etniske grupper langs disse grensene.

På det indiske subkontinentet oversettes dette for eksempel til følgende;

«Gjennom 5000 år var vi ett folk, fra den persiske til den kinesiske grensen, styrt av en lang rekke keisere, fra Ashoka til Akbar. Innenfor dette territoriet dannet det seg landegrenser som ble utvidet, oppløst og slått sammen igjen. Med jevne mellomrom var det deler som brøt ut og dannet selvstendige kongedømmer eller underordnede stater, før de igjen ble forent med resten. Vi var en nasjon av mange forskjellige land.

Så kom britene, som hersket over oss i 200 år ved å sette oss opp mot hverandre for at vi ikke skulle sette oss opp mot dem. Nå har vi i de siste 70 årene vært delt inn i tre nasjoner, og det er blitt nesten umulig å reise mellom disse tre. Regjeringen i hvert av de tre landene legger hele tiden vekt på hvor forskjellige «vi» er fra de to andre.»

Vesten, synes han med dette å si, er altså skyld i all nasjonalisme i verden. Og dermed også alt fremmedhat og all moderne krigføring og konflikt.

Dette er, naturlig nok, en anklage som spenner over et såpass enormt geografisk område og en så lang historisk periode, at den er umulig å hverken bevise eller motbevise. Og dermed også å forsvare seg mot.

Et polemisk og upresist forhold til fakta

Det er imidlertid lettere å «ta» Mehta for hans upresise omgang med sannheten når han skriver om samtidens utfordringer.

Borgerkrigen i Syria, foreslår han for eksempel, er snarere en konsekvens av tørke forårsaket av klimaforandringer enn av Assad-regimets årelange undertrykkelse av landets sunni-muslimer.

Klimeendringer er selvsagt forårsaket av vestlige land, som har bygd sin rikdom på å besudle kloden. Til dette tilføyer Mehta at Michael Gerrard fra Sabin Center for Climate Change Law ved Columbia University har foreslått et rettferdig svar på klimaendringene etter følgende formel:

«Hvis vi antar at 100 millioner klimaflyktninger har behov for å finne et nytt sted å bo innen midten av dette århundret, så skal USA ta imot en fjerdedel av disse, ettersom landet har bidratt med minst en fjerdedel av karbonoverskuddet i atmosfæren. Europa skal også ta imot en fjerdedel, og Kina skal ta imot 11 prosent, og så videre.»

At klimaforandringer skal ha forårsaket krigen i Syria er en teori som allerede har blitt grundig undersøkt og tilbakevist fra forskerhold.

Videre hevder Mehta at menneskerettighetenes artikler 13 og 14, som blant annet sier at enhver har rett til å bevege seg fritt mellom land og søke politisk asyl, taler for at for at folk fra fattige land må få fritt leide til å bosette seg i rike land.

At boken er blitt bejublet for å være faktattung og godt researchet, gjør dermed at man tar seg i å lure på om jubelen først og fremst er uttrykk for dagens polarisering i innvandringsdebatten, der de som jubler vanligvis for lengst har bestemt seg for hvilken side de «heier på».

Dette er et inntrykk som forsterkes av den nedlatende tonen Mehta tar seg friheten til å ta i bruk for å beskrive sine meningsmotstandere. Som for eksempel av den «...konservative, kristne, hvite grensevakten som snakker med en aksent fra Midtvesten, og oppfører seg som en visekonge.» Og av innvandreren som «... må leve ynkelig, avstå fra ethvert krav på en rettferdig andel av rikdommen på sitt nye hjemsted, og avstå fra noen som helst slags politiske rettigheter.»

Sistnevnte eksempel oppleves på mange måter som en nokså urettferdig. I alle fall i et Norge der det oftest applauderes iherdig når innvandrere, og da særlig flyktninger, oppnår bragder som å få en god utdannelse, god jobb, eller politiske verv.

Mer forsonende – men bommer likevel

Med tanke på at boken er blitt applaudert i New York Times, må jeg ærlig innrømme at jeg underveis i boken oppfattet den mest som et manifest over den typen liberal venstreideologi som snarere har bidratt til polarisering i innvandringsdebatten:

Den typen venstreside som kaster om seg med merkelapper som «deplorables» og «rasister» fremfor å møte den hvite underklassen som har vokst frem i kjølvannet av avindustrialiseringen av Midtvesten, og som sikret Donald Trump presidentskapet, med forståelse og empati.

Mot slutten av boken antar imidlertid forfatteren heldigvis en mer forsonlig tone. På en roadtrip han foretar med sin sønn i det gamle «rustbeltet» har han sett den arbeidsledighet, fattigdom og rusproblemer som har vokst frem blant hvite amerikanere i kjølvannet av avindustrialiseringen.

Forklaringen på denne gruppens rasisme og innvandringsfiendtlighet finner han derimot på Wall Street, i en stadig rikere og mektigere plutokratklasse:

«...nyhetsformidlingen de får – som er finansiert av plutokratene – vil i enda sterkere grad styre deres frustrasjon over mot innvandrerne, den usynlige fienden,» skriver han. Særlig peker han i retning av Donald Trump, den grådige og opphausende elitens erkerepresentant som, forøvrig på lik linje med i USA, gjennom mektige multinasjonale selskaper uten en skatteadresse forsyner seg like så grådig av penger og ressurser i fattige land.

Selv om denne fortellingen har en viss sannhet i seg, blir boken for ensidig. En rapport utarbeidet av Frisch-senteret i fjor viste for eksempel tydelig hvordan økt innvandring setter de som befinner seg lavest på rangstigen i økonomisk skvis, mens de som allerede befinner seg høyere på inntektsstigen har opplevd lønnsvekst i senere år. I USA er det både globalisering av produksjonsindustrien, samt billig ufaglært arbeidskraft som innvandrere fra Latin-Amerika gjerne tilbyr, som har satt den hvite arbeider- og underklassen i skvis.

Men Mehta viker altså ikke en tomme fra sin overordnede marxistiske analyse om at det er storkapitalen som er fienden.

Og her faller boken igjennom. Selv om Vesten slett ikke er fri for skyld, fremstår anklagene Mehta fremmer som altfor urimelige og altomfattende til at Dette landet er også vårt – En innvandrers manifest utgjør et godt utgangspunkt for dialog. Snarere kjennes boken som et utpressingsforsøk. Selv om Mehta synes å gjøre et oppriktig forsøk, havner han dessverre i den fløyen som bidrar til å fremmedgjøre og å øke avstanden i en verden som allerede er mer enn nok polarisert som den er.