BØKER

Ralf Dahrendorf.
Ralf Dahrendorf.

Boken Vest-Tyskland trengte i 1965

Publisert

Bokomtale

  • Ralf Dahrendorf
  • Society and Democracy in Germany
  • Doubleday & Company, 1969 (oppr. 1965)

Året er 1965. Forbundsrepublikken har så vidt rundet seksten år. Ludwig Erhards Wirtschaftswunder er for lengst en realitet, økonomien brummet videre og fremtidsoptimismen er stor. I 1963 gikk Erhard av som berømt økonomiminister, og ble for de neste tre årene en skygge av seg selv som forbundskansler. Det samme året mistet tyskerne en folkekjær oppdrager i demokrati og rettsstat, den liberale forbundspresidenten Theodor Heuss. Mens den strenge og lett krampaktige Konrad Adenauer styrte landet stødig mot Vesten, var det de to langt mer lune og optimistiske personlighetene Erhard og Heuss som stod for den verdibevisste frigjøringen av økonomien og politikken.

Det begynte å bli en stund siden tyskerne hadde hørt de godlynte formaningene til Theodor Heuss om at «frihet og demokrati er mer enn ord», og at «et demokrati trenger demokrater». En av dem som tidlig kom til å savne de to liberale folkeoppdragerne Erhard og Heuss var den unge sosiologen Ralf Dahrendorf, som senere ble en av de mest betydningsfulle liberale tenkere og offentlige intellektuelle i Europa.

Dahrendorfs skarpe blikk på Tysklands vei frem til 1965 avstedkom en av de viktigste samfunnskritiske bøkene i Forbundsrepublikkens historie – Gesellschaft und Demokratie in Deutschland – på et helt avgjørende tidspunkt.

Selvransakelsen

Filosofen Jürgen Habermas har sagt følgende om Dahrendorfs bok: «kanskje den viktigste holdningsdannende traktat på Forbundsrepublikkens lange vei mot å bli et virkelig demokrati, en traktat som løsrev landet fra tre til fire tiår preget av en hardnakket autoritær mentalitet.»

Den som er ute etter å forstå hvorfor Tyskland, gjennom selvransakelse og mot alle odds, har lyktes med å bli et av Vestens sterkeste demokratier i vår tid gjør derfor klokt i å bli nærmere kjent med akkurat denne boken.

1960-tallet var et selvransakelsens tiår i Vest-Tyskland, og det temaet som stod sentralt var behovet for å fullbyrde avnazifiseringen av det vest-tyske samfunnet, blant annet gjennom et fornyet kritisk blikk tilbake på foreldregenerasjonens gjerninger under nasjonalsosialismen. Tiåret var også preget av viktige symbolhandlinger som for all ettertid har satt sine preg på Tyskland, fra bekreftelsen av pressens frie og uavhengige stilling etter den såkalte Spiegel-affæren i 1962, den fjernsynsoverførte rettssaken og de offentlige avhørene av Adolf Eichmann i Jerusalem i 1963, studentopprøret i 1968, til den oppsiktsvekkende sosial-liberale koalisjon mellom SPD og FDP, som under ledelse av sosialdemokraten Willy Brandt avløste en storkoalisjon av SPD og unionspartiene. Fellesparolen til SPD og FDP var mer demokrati og åpenhet.

Det tyske spørsmålet – igjen

Midt i dette selvransakelsens tiår publiserte den liberale sosiologen Ralf Dahrendorf sin brannfakkel av en bok om samfunn og demokrati i Tyskland. Dahrendorf stilte her sitt «tyske spørsmål», på en måte som tangerte Wilhelm Röpkes tilsvarende tyske spørsmål fra 1945. Dahrendorf stilte spørsmålet på denne måten: Hvorfor støttet så få i Tyskland opp om prinsippene for et liberalt demokrati? Han ga også et annet uttrykk for det samme grunnleggende spørsmålet på en måte som lett bringer assosiasjoner til grunnleggende perspektiver hos Friedrich Hayek og Karl Popper:

Det finnes et begrep om frihet som hevder at mennesket bare kan være fritt der hvor det hersker en eksperimentell holdning til kunnskap, konkurranse mellom samfunnskreftene, kombinert med liberale politiske institusjoner. Dette begrepet fikk egentlig aldri fotfeste i Tyskland. Hvorfor? Det er det tyske spørsmålet.

I forlengelsen av hovedspørsmålet stilte Dahrendorf videre spørsmål om hvilke betingelser som må være på plass i et samfunn for å etablere og sikre et liberalt demokrati. I en passasje skriver Dahrendorf følgende, som nok også traff nerven i tidens samfunnsdebatt temmelig godt: «Etter at grunnmuren, reisverket og taket er på plass i det liberale demokratibygget, gjenstår spørsmålet om hvilken stemning og atmosfære som hersker innenfor veggene.»

Nødvendige dypdykk

Med dette mente Dahrendorf å rette søkelyset på verdier og offentlige dyder, om disse underbygger det liberale demokratiet – eller ikke. Rett under denne verdioverflaten rettet han et skarpt blikk på sammenhengene mellom et samfunns politiske konstitusjon og sosiale struktur, heriblant elitens forhold til åpenhet, maktspredning, uniformitet versus mangfold mv.

Med dette sosiologiske søkelyset formidler Dahrendorf en historisk analyse av de kreftene han mente forklarte Tysklands manglende evne til å etablere og praktisere det han kalte the constitution of liberty, et Hayek-inspirert begrep som Dahrendorf ofte brukte for å favne de grunnleggende strukturene som underbygger rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og et uavhengig sivilsamfunn. Bare det faktum at Tyskland trengte hele tre forsøk, spredt over en periode på 101 år, for å lykkes med å etablere et liberalt demokrati, understreker noe av dybden i det tyske problemet.

Problematiske kombinasjoner

Som Dahrendorf påminner oss, var det ikke bare demokratiet som kom sent til Tyskland, det samme gjorde den industrielle revolusjonen. Men Tysklands industrialisering skjer lenge før demokratiet slår rot, i en øvrighetsstat styrt av en uhellig koalisjon av prøyssiske godsherrer, storindustri og et hyperkonsentrert bankvesen. Sammen med Bismarcks sosial-preventive velferdsreformer fikk Tyskland fra 1880-tallet en samfunnsstruktur, som Ralf Dahrendorf beskrev som en kombinasjon av føydal kapitalisme og autoritær velferdsstat. Med andre ord, en giftig blanding av økonomisk og politisk maktkonsentrasjon, og en streng sosial lagdeling av samfunnet, naturligvis også hva gjaldt stemmeretten. En fatal konsekvens var at Tyskland ble et land preget av en selvrekruttert elite, uten kontakt med en befolkningsmasse av umyndige undersåtter, eller slik Dahrendorf uttrykker det:

Er det én ting en autoritær velferdsstat ikke kan tillate, så er det dette: At menneskene utvikler seg til borgere, med borgerrettigheter og en aktiv samfunnsrolle. Denne autoritære statens grunnlag var en befolkning som ble behandlet som barn i en patriarkalsk familie – ikke akkurat noen egnet grobunn for liberalisme.

Det tyske samfunnet ble ikke, som i England, mer borgerlig som følge av industrialiseringen. Det forble tvert imot halvføydalt. En allmektig stat styrt av en liten lukket elite, som brukte staten som et herskemiddel, og en stor befolkning av undersåtter, delt inn i et proletariat og i en funksjonærstand. Dahrendorf har eviggjort denne autoritære samfunnsstrukturen med å understreke at det i Tyskland, fra keiserriket til nasjonalsosialismen, ikke bare fantes diktatur i politikken, det var diktatur overalt – i kulturlivet, i bedriftene, i idrettslagene og ikke minst i de strengt patriarkalske familiene.

Et demokrati uten en liberal elite

Her lå, ifølge Dahrendorf, mye av forklaringen på hvorfor så få tyskere støttet prinsippene for et liberalt demokrati. De var så gjennomgripende oppdratt til å adlyde ordrer og følge en enhetlig beslutning at liberale begreper som frihet, rettferdighet og demokrati enten ikke ble forstått, eller ble sett på som kilder til kaos, uorden, konflikt og ødeleggende konkurranse. Ikke konkurranse blant likemenn, men jakten på den «autoritative» konklusjon og «den endelige sannhet», syntese og enhet var den dominerende ideen som gjennomsyret både politikken og samfunnsvitenskapene i keiserriket, hevdet Dahrendorf.

Når denne samfunnsstrukturen ble tilført en grunnleggende sett liberal grunnlov og et parlamentarisk demokrati, som i Weimar-republikken, så Dahrendorf konturene av en udetonert bombe:

I Weimar-republikken forble ikke bare samfunnet og demokratiet uforenlige med hverandre. Den samfunnsmessige virkeligheten skapte grobunn for en militant protest mot demokratiet som politisk metode og styreform. I denne protesten ble de konservative og nazistene forente (.….) når de lyktes kan det beskrives som et fravær av motstand mot anti-demokratiske krefter blant folk i alle deler av befolkningen….Der fantes i Tyskland ingen liberal elite som kunne ha stoppet denne utviklingen.

Vendepunktet

I Dahrendorfs skarpe historisk-sosiologiske samfunnsanalyse utgjorde hverken 1918 eller 1933 noe vendepunkt for den grunnleggende autoritære samfunnsstrukturen, og derfor heller ikke for noen vesentlig endring av maktforholdene i Tyskland. Dette skillet kom, ifølge Dahrendorf, først i 1945. Dahrendorfs brannfakkel i 1965 bestod i at han fortsatt var bekymret for Forbundsrepublikkens demokrati, først og fremst på grunn av dets liberale underskudd.

Dahrendorf så derfor flere tegn, også i 1965, på at mye av det sosiale grunnlaget for frihetens konstitusjon fremdeles manglet. Han var kritisk til det tyske samfunnets evne til å praktisere like borgerrettigheter for alle, men også for en del inhumane tilbøyeligheter som kom frem i dagliglivet.

Angst og konformitet

Dahrendorfs hovedkritikk handlet imidlertid om en snikende dannelse av et politisk «angst-kartell», det vil si en «stilltiende enighet blant landets elite om å endre så lite som mulig av dagens strukturer». Denne konserverende og stagnasjonsfremmende tendensen i samfunnet så Dahrendorf i nær sammenheng med en lav politisk deltagelse og mangel på politisk engasjement i befolkningen, samtidig som innflytelsen til en rekke godt organiserte særinteresser med gode politiske forbindelser bidrar til å forsterke demokratiets liberale underskudd. Slik spissformulerte Dahrendorf problemet, i en tid preget av en politisk storkoalisjon:

Hver interessegruppe søker sikkerhet og beskyttelse for den posisjonen den har oppnådd, og sammen frarøver de den politiske konflikten og debatten sin naturlige dynamikk. Slik styrer Tysklands politiske klasse samfunnet, mot sin egen vilje.

Her minner også Dahrendorf om det problematiske ordtaket at «ingen styrer Tyskland, Tyskland blir styrt», og legger til følgende kraftsalve:

Et land som «blir styrt» blir definitivt ikke regjert liberalt (…) effekten av en avtale om å stå på stedet hvil er dømt til å virke illiberalt. Resultatet av et elitekartell skaper en moderne avart av autoritærisme, som deler alle ulempene til sine historiske forgjengere, men som opererer mer i det skjulte, og som gjør det til dels umulig å identifisere, og dermed også opponere mot, det reelle maktsenteret. Dette leder til en patetisk tilstand i politikken.

Dahrendorfs systematiske analyse og hardtslående kritikk av de autoritære tyske kulturtrekkene har satt sterke spor etter seg, i og utenfor Tyskland. Et sterkere angrep på hangen til å samles om én mening, til ensretting, underkastelse for autoriteter, konformitetspress, monopolisme, hierarkisk innordning og undertrykking av mangfold skal man lete lenger etter – kanskje må vi helt tilbake til John Stuart Mill.

Frigjørende endringer

Selv likte sosiologen Ralf Dahrendorf å trekke frem én person som han mente stod frem som en politisk frigjører i det moderne Tyskland – en som stod for det stikk motsatte av den autoritære tyske tradisjonen, og det var Ludwig Erhard. Her var en person som kjempet for fri prisdannelse, fri konkurranse, mangfold, frihet, demokrati og likhet for loven – og det var helt revolusjonerende konsepter i lys av Tysklands tragiske historiske hang til det motsatte.

Engasjementet for frihetens og demokratiets vilkår i Tyskland bragte Dahrendorf inn i politikken, nærmere bestemt til det fridemokratiske partiet, FDP. Han ble raskt en prominent liberal idépolitiker og parlamentariker, og var aktivt med på å utforme det såkalte Freiburgerprogrammet, som senere banet veien for de sosialliberale koalisjonene mellom FDP og SDP under Willy Brandt og Helmut Schmidt. Ralf Dahrendorf rakk også å fungere i flere år som EU-kommisær for utenriks- og handelsspørsmål, før han takket ja til tilbudet om en åremålsstilling for 10 år som direktør for London School of Economics and Political Sciences i 1973.

Helt til siste stund, og siden 1993 også som uavhengig medlem av det britiske Overhuset, publiserte Dahrendorf en rekke bøker og artikler og deltok aktivt i den offentlige debatten om de samfunnstemaene som opptok ham mest – alle med ett hovedfokus: den personlige frihetens vilkår, utfordringer og trusler.