FRA PAPIRUTGAVEN

Teknologisk fremgang kommer ikke automatisk alle til gode

I boken «Technology trap» lærer vi at luddittenes motstand mot maskinene var rasjonell.

Publisert

BOK

Dette er en av lærdommene i den seneste boken til den økonomiske historikeren Carl Benedict Frey: The technology trap — Capital, labor and power in the age of automation.

Boken går gjennom teknologiens utvikling, fra den første industrielle revolusjonen og frem til vår tid. Navnet får boken fra situasjonen Frey frykter kan oppstå dersom teknologiutviklingens negative konsekvenser for vanlige folk ikke blir håndtert på en god nok måte. Da kan motstanden mot teknologien vokse seg så sterk at det hindrer videre vekst i velferd og velstand.

Og det er her ludittene kommer inn. Luddittene kjempet mot utbredelsen av maskiner i tekstilindustrien i Storbritannia tidlig på 1800-tallet, ved å knuse og brenne mekaniske spinne- og vevemaskiner. Siden er betegnelsen ofte brukt om irrasjonell og bakstreversk teknologifrykt. Men luddittenes mostand var rasjonell.

Den industrielle revolusjonen begynte i tekstilindustrien i Storbritannia fra rundt 1760 og fremover. For vanlige arbeidere var ikke teknologien noen kilde til økonomisk fremgang. Tvert imot. Hver maskin erstattet mange håndverkere. Oppgavene i fabrikkene ble så forenklet at de i stor grad kunne utføres av barn. Så selv om etterspørselen etter tekstiler økte etterhvert som prisen falt, kunne billig eller ubetalt arbeidskraft betjene denne etterspørselen.

Først fra rundt 1840 steg medianlønningene. Frem til 1900 ble inntektene til den jevne arbeider om lag doblet. Nye og mer avanserte maskiner førte til økt behov for kunnskap hos de ansatte. Helt nye yrkesgrupper vokste etterhvert frem: ledere, kontorarbeidere og ulike typer logistikkarbeidere for å nevne noen. Utdannelsesnivået skjøt i været, mens rimeligere industrivarer kom mannen i gata til gode.

Men dette visste luddittene ingenting om i årene fra 1811 til 1815, da de skal ha vært mest aktive. Derfor er det ikke rart at de kjempet mot de teknologiske endringene, som for mange ødela livet slik de kjente det, og sendte dem ut i fattigdom og nød.

I dag er det datamaskiner og roboter som overtar en rekke oppgaver for menneskene. De siste årene har et sett teknikker som kalles maskinlæring utvidet maskinenes repertoar betraktelig. Prinsippene har vært kjent lenge, men tilgang på regnekraft, store datasett og bedre algoritmer gjorde at maskinlæring fikk sitt store gjennombrudd i 2012. Når teknologer snakker om kunstig intelligens i dag, er det som regel maskinlæring de sikter til.

Teknologirådet har nylig publisert en rapport om hva det betyr når selvkjørende biler, automatisk oversettelse i sanntid, robotdrevne rekrutteringsbyråer og medisinske diagnoseverktøy — blant annet — gjør menneskelig arbeidskraft overflødig.

Carl Frey har selv anslått, i en mye diskutert artikkel i 2013, at 49 prosent av amerikanske arbeidsplasser står i fare for å bli automatisert bort i løpet av noen tiår. Selv mener Frey, sannsynligvis med rette, at artikkelen er blitt overtolket og oversolgt av sensasjonsglade dommedagsprofeter. Men uansett er artikkelen kun én i en flodbølge av nye advarsler om store omveltninger på arbeidsmarkedet, og mulig teknologisk massearbeidsledighet.

Svaret fra teknologioptimister er gjerne at det alltid har gått bra tidligere. Vi har kommet oss gjennom både den første, den andre og den tredje industrielle revolusjonen, og i den andre enden fantes bedre jobber, mer fritid, mer penger og bedre helse.

Men selv om det i fremtiden skulle dukke opp et tilstrekkelig antall nye jobber, vil de nye jobbene ikke være for alle. Noen regioner, land og steder vil komme godt ut, andre vil komme dårlig ut. Videre kan de med høy utdannelse vinne, mens andre kan tape. En oppsagt industriarbeider i det amerikanske rustbeltet kan ikke ta jobben som app-utvikler i Silicon Valley.

I en ny artikkel finner Frey, Berger og Chinchih en klar sammenheng mellom økt eksponering for automatisering i et valgdistrikt, og økt støtte til Trump og det republikanske partiet i 2016-valget. Automatisering skaper etterspørsel etter radikale politiske endringer, konkluderer forfatterne. Det er ikke bare tenkelig, men sannsynlig, at vi i fremtiden vil få se politikere som i økt grad fremmer teknoskeptiske synspunkter.

Kunstig intelligens kan få store konsekvenser for hvordan samfunnet vårt fungerer. I The Technology Trap har Carl Frey valgt seg ut ett bestemt område, nemlig endringene på arbeidsmarkedet og økonomiske og mulige politiske konsekvenser av dette. Det er liten grunn til å kritisere ham for ikke å ha skrevet om andre viktige temaer, som demokrati eller personvern, selv om også konsekvensene på disse områdene vil bli enormt viktige å diskutere i takt med teknologiutviklingen.

Men Freys grundige økonomihistorie gir oss derimot en viktig innsikt: Teknologisk fremgang kommer ikke automatisk alle til gode. Det må vi sørge for gjennom politikk. Og hvis vi ikke gjør det, risikerer vi å havne i den teknologiske fella, der motstanden mot teknologisk fremgang fører til mindre velstand å fordele.