KULTUR

Burke, den reaksjonære

En ny bok om Edmund Burke på norsk er en sjeldenhet. Da er det synd at han først og fremst fremstår som en som havnet på gal side av historien.

Publisert Sist oppdatert

En bokomtaler må gjøre noen grunnleggende veivalg. Skal omtalen være av boken som sådan eller av ideene i boken? Skal omtalen være en diskusjon av bokens perspektiver, teser og innfallsvinkler, eller forholde seg utelukkende til forfatterens uttalte ambisjon? Kort sagt: skal man gå i polemikk mot selve verket eller skal man ta bokens premiss for gitt og konsentrere seg om hvorvidt den klarer å levere på sine egne løfter? Alternativt kan man selvfølgelig blåse i begge deler og snarere skrive om sine egne mer eller mindre begrunnede synspunkter, og så løselig knytte dem til boken man er bedt om å omtale.

Spørsmålet om innfallsvinkel blir ekstra aktuelt dersom man selv har et forhold til bokens tema, og det er i nettopp den situasjonen jeg befinner meg i når jeg skal skrive om Claus Brylds Edmund Burke, konservatismens profet. Burke er ikke bare en sentral tenker, men den sentrale tenkeren i den ideologiske tradisjonen jeg tilhører.

Det gjør ikke Burke til profet (det er faktisk veldig u-burkeansk å tenke slik), og det betyr slett ikke at mannens politiske program kan overføres direkte til vår tid – gjeninnføre aristokratiets makt, anyone? – men det betyr at jeg har en grunnleggende sympati for Burke, og mener han har svært mye å si oss.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,-
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS