KULTUR

Burke, den reaksjonære

En ny bok om Edmund Burke på norsk er en sjeldenhet. Da er det synd at han først og fremst fremstår som en som havnet på gal side av historien.

Publisert

En bokomtaler må gjøre noen grunnleggende veivalg. Skal omtalen være av boken som sådan eller av ideene i boken? Skal omtalen være en diskusjon av bokens perspektiver, teser og innfallsvinkler, eller forholde seg utelukkende til forfatterens uttalte ambisjon? Kort sagt: skal man gå i polemikk mot selve verket eller skal man ta bokens premiss for gitt og konsentrere seg om hvorvidt den klarer å levere på sine egne løfter? Alternativt kan man selvfølgelig blåse i begge deler og snarere skrive om sine egne mer eller mindre begrunnede synspunkter, og så løselig knytte dem til boken man er bedt om å omtale.

Spørsmålet om innfallsvinkel blir ekstra aktuelt dersom man selv har et forhold til bokens tema, og det er i nettopp den situasjonen jeg befinner meg i når jeg skal skrive om Claus Brylds Edmund Burke, konservatismens profet. Burke er ikke bare en sentral tenker, men den sentrale tenkeren i den ideologiske tradisjonen jeg tilhører.

Det gjør ikke Burke til profet (det er faktisk veldig u-burkeansk å tenke slik), og det betyr slett ikke at mannens politiske program kan overføres direkte til vår tid – gjeninnføre aristokratiets makt, anyone? – men det betyr at jeg har en grunnleggende sympati for Burke, og mener han har svært mye å si oss.

En bok på norsk om Burke er en aldri så liten begivenhet. Hans desidert mest kjente verk – Reflections on the Revolution in France (1790) – ble først oversatt til norsk i 2007, utgitt av det gamle raddisforlaget Pax. Situasjonen i Danmark er ikke stort annerledes, selv om hovedverket ble oversatt tyve år før. I den engelsktalende verden finnes det derimot en enorm mengde litteratur om både Burke, hans samtid og den ideologiske retningen han har blitt sett som opphavsmann til, konservatismen.

Bryld har svært god oversikt over denne litteraturen, og har skrevet en bok som absolutt er verdt å lese for Burke-interesserte. Derimot er jeg usikker på om den er verdt å lese – eller i det hele tatt er ment for – andre enn de allerede innvidde. Mer om det litt senere.

Kritisk til Burke

Siden litteraturen om Burke er omfattende, og han var og er en mildt kontroversiell tenker, er det en rekke forskjellige innfallsvinkler til ham. Svært forenklet finnes det tre overordnede syn på Burkes virke:

1. Burke var i det store og det hele en konsekvent tenker som fastholdt noen ideer gjennom hele sitt politiske liv. Disse ideene søkte å bevare en tradisjonell, nedarvet frihet kombinert med den nødvendige orden.

2. Burke var i det store og hele en konsekvent tenker. Han var konsekvent en småborgerlig forsvarer av det etablerte, av aristokratiet, elitene og kirken. I bunn og grunn forsvarte Burke en undertrykkende samfunnsorden.

3. Burke var slett ikke konsekvent, men en vingler. Enten (A) en vingler hele livet, først og fremst fordi han som outsider og ikke en del av den etablerte eliten, søkte makt og privilegier gjennom de mektige, eller (B) en vingler som grunnleggende endret sin posisjon etter den franske revolusjonen. Han gikk fra å være en moderat "liberaler" til å bli en konsekvent reaksjonær.

Brylds ståsted er en kombinasjon av 2 og 3B. Han mener både at Burke endret seg etter 1790 og ble stadig mer reaksjonær, men at også den tidlige Burke først og fremst må forstås som en anti-demokratisk forsvarer av de etablertes privilegier. Han er altså grunnleggende kritisk til Burke. Det er greit. Jeg synes flere steder at Bryld tar lett på eller hopper bukk over de deler av Burke som ikke passer inn i hans narrativ, men det er en synd som begås like ofte blant de mer Burke-positive.

Tynn på kontekst

Brylds bok er mange steder tynn på kontekst. Det er for eksempel en fyldig diskusjon av engelsk radikalisme, men svært lite om de to politiske systemene i Storbritannia og Frankrike: Det absolutte monarki og det konstitusjonelle monarki. Det blir vanskelig å forstå Burkes old-whig-tradisjon uten den grunnleggende erkjennelsen av at datidens Storbritannia var et for sin tid liberalt system. Det legges relativt sett lite vekt på det den irske poeten W. B. Yeats og senere landsmannen og Burke-biografen Connor Cruise O’Brien kalte «Burkes Great Melody», altså kampen mot undertrykkelse. Eksempler på det var Burkes engasjement for irenes rettigheter og den langvarige kampen mot det Østindiske Handelskompani.

Burkes irske bakgrunn og disse kampene – som varte nærmest frem til hans død – er ikke bare viktige for å forstå hvem han var, men også for Burkes politiske filosofi. Den svært langvarige kampanjen mot Warren Hastings og mot det Burke så som misbruk av inderne, avspises med noen få avsnitt i boken, og hovedvekten legges på at Burke forsvarte indernes hierarkiske kastesystem. Bryld ønsker å vise at Burke var en forsvarer av eliter, hierarki og aristokrati, noe han har gode argumenter for, men velger derfor å nedprioritere spørsmålet om India. Og i den grad det nevnes, er det for å bygge opp under Brylds historie.

Underliggende fascinasjon

Det som er spennende med Brylds utgangspunkt er at han, som en selverklært mann av venstresiden, har hatt en livslang fascinasjon for den anglo-irske politikeren. Det skyldes delvis Burkes vakre, engelske prosa – alment anerkjent som blant de fremste på engelsk — men i begynnelsen av boken synes vi å ane at denne fascinasjonen bunner i noe mer. Bryld antyder at Burke har noe å si oss, på tross av hans dypt reaksjonære trekk. Dette er egentlig bokens sentrale premiss, den underliggende spenningen som skal drive boken fremover, og den gradvise avsløringen av hva denne fascinasjonen bunner i, forventes å være bokens pièce de résistance. Men hovedretten kommer liksom aldri på bordet.

Boken er kronologisk bygget opp, men legger mest vekt på perioden etter 1790. Først da får teksten litt farge, handlingen litt fart. Deler av boken er doserende, og det er vanskelig å vite om den er ment å være en akademisk avhandling for de allerede innvidde eller en bok beregnet for det større, dannede publikum. Først med revolusjonen får vi noen levende bilder av Burke som taler i parlamentet, litt menneskelig drama:

Vi får høre om hvordan han iskaldt avviser sin gråtende allierte Charles James Fox som var en moderat forsvarer av revolusjonen, om en tale hvor Burke kaster en kniv på gulvet for å protestere mot britisk våpensalg til franskmennene, og så videre. Boken er dessuten fantastisk illustrert med en mengde karikaturer fra nettopp denne tiden.

Når det gjelder den store debatten om revolusjonen og ideene bak, gjør Bryld et godt grep ved å introdusere Burkes motstander Thomas Paine, den store radikale liberalisten, som en motpol. Forfatteren har dessuten en svært interessant betraktning om hvordan både Burke og Paine på tross av sin evige aktualitet, også er «såååååå 1700-tallet», for å si det med ungdommen. De var begge økonomiske liberalister og fanget ikke opp den store økonomiske kampen som skulle komme mellom arbeid og kapital.

Verken fugl eller fisk

Det er allikevel to store spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Det første har jeg allerede antydet: Hva slags bok er egentlig dette? Det er uten tvil en bok Bryld har gledet seg over å skrive, et overskuddsprosjekt basert på en livslang interesse. Men boken er verken fugl eller fisk, verken jakobiner eller rojalist. Den bærer preg av å være litt av alt, men uten at forfatteren klarer å velge hvilke spor som er viktigst å forfølge. Den er litt biografi, litt idehistorie, litt virkningshistorie, litt litteraturgjennomgang, litt kritikk av tidligere litteratur. Alt dette er for så vidt bestanddeler i en god biografi, men her virker det som om forfatteren rett og slett ikke har klart å bestemme seg.

Boken er heller ingen murstein, men en mellomstor bok på 264 sider, inkludert fotnoter og litteraturlister. Derfor blir den springende, og stilen svinger fra levende beskrivelser til deler som hadde passet bedre i en avhandling. Den blir derfor verken en god kritisk biografi, en fullgod bok om Burkes virkningshistorie eller en helt vellykket innføringsbok om Edmund Burke. Bryld bruker mange steder et innforstått språk, for eksempel når han svært så kort berører den store diskusjonen om hvorvidt Burke var en tilhenger av naturretten eller mer må forstås som en historisk basert pragmatiker.

Uklart hvorfor Burke er interessant

Det andre spørsmålet jeg sitter igjen med er enda viktigere. Leseren har forstått at Bryld er kritisk til Burke, men har hatt en livslang fascinasjon for mannen. Man forventer at boken etter hvert vil åpenbare hvorfor det er slik. Hva er det som gjør at vi bør være interessert i Burke? Det behøver naturligvis ikke å være fordi mannen var klok eller hadde rett. En rekke interessante tenkere er briljante slemminger, og fra Isaiah Berlins essays om mot-opplysningen til Rune Slagstads nylige samling om den høyreautoritære tyske juristen Carl Schmitt, har det blitt skrevet svært spennende om slike. Men da må vi forstå hvorfor disse «skurkene» er interessante, hva de har å by oss.

Siden Bryld er opptatt av Burkes prosa, ville han kanskje si noe om det? Nei. I noen interessante diskusjoner peker han på Burkes sosiologiske innsikter, og hvordan han analyserte at revolusjonen ville ende i blodbad og diktatur allerede i dens tidlige fase. Han vil kanskje forklare hvorfor de ideene som forsvarte aristokrati og elite og undertrykkelse også bar i seg kimen til dette? Egentlig ikke. Som leser forstår jeg ikke hvorfor Bryld oppsummerer med at Burke klarte å «begripe sosialpsykologiske fenomener» lenge før den moderne sosiologien, annet enn at Burke hadde mange følelser og en bestemt intuisjon.

Om en annen danske som har forsøkt seg på Burke, skriver Bryld at «motsetningene og kompleksiteten i Burkes tenkning er sterkt redusert». Samtidig klarer han ikke selv å få frem denne kompleksiteten. Det er vanskelig å fange hvorfor han mener at Burke er kompleks. Mener han at vi i dag tross alt kan lære noe av Burke, for eksempel av ideen om at et styresett også må ta hensyn til innbyggernes følelser (sentiment)? At et teknokratisk styre ikke er nok, men at kultur har en betydning? Eller av Burkes idé om at det finnes et fellesskap mellom tidligere, nålevende og kommende generasjoner – et fellesskap som pålegger oss et moralsk ansvar for det vi forvalter og leverer videre?

Det er vanskelig å si om det er dette Bryld mener er fascinerende, for i store deler av boken fremstår Burke som en mann som simpelthen er på gal side av historien, og strengt tatt ikke har så gode grunner til å være det. Den Burke vi møter er en konsekvent forsvarer av aristokratiet og religionen (og det var han på sitt vis), men fremstår ikke særlig kompleks. Snarere ligner han mer på den Burke Marx beskrev som en tradisjonell og vulgær bursjoasi. Og akkurat det virker som et ganske svakt utgangspunkt for en livslang fascinasjon.