Bøker

Bokessay: Småbruksdrømmen og alternative verdier

For de fleste ville ikke å flytte til et gårdsbruk bety en enklere tilværelse, men et mer komplisert liv med utallige små og store oppgaver, skriver Pål Mykkeltveit.

Simen Tveitereids "Et fritt liv" er ikke så romantisk eller sutrete som fryktet.

Som mange vil ha fått med seg, er «småbruk» det ordet nordmenn helst søker etter på Finn eiendom. Ut fra treffene man da får opp å bedømme, er det veldig mye forskjellig som nå inkluderes under denne betegnelsen. Den omfatter ikke bare eiendommer med mulighet for kjøkkenhage, hønsehold, åkerlapp og kanskje noen sauer, slik jeg trodde, men helt vanlige gårder for heltidsbønder med fjøs og silo. Jeg begynner å lure på om ordet småbruk har bredt om seg som ledd i en markedsføringsstrategi. Det høres mer idyllisk og mindre forpliktende ut enn gårdsbrukene som daglig legges ned her i landet.

NY BOK

  • Simen Tveitereid
  • Et fritt liv - Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land
  • 296 sider
  • Cappelen Damm, 2018

Uansett resulterer ikke Finn-søkene i noen massiv eksodus av høyt utdannende middelklassenordmenn som er lei av de meningsløse kontorjobbene sine og heller vil leve i pakt med naturen, gjøre noe konkret og bruke nevene. Isteden konsumeres annonsene for småbruk på samme som TV-programmer som Farmen eller Der ingen skulle tru at nokon kunne bu eller bøker om vedhogst. Vi liker å beundre fortiden på avstand, men foretrekker egentlig et moderne liv med alle dets bekvemmeligheter. Grunnen til at folk hogde ved, var tross alt at alternativet var å fryse i hjel.

Han som våget skrittet

Selv om jeg ikke går rundt med noen drøm om bondelivet selv – jeg syntes ikke det var all verden å kjøre traktor eller lempe silo da jeg hadde sommerjobber på gård i ungdommen synes jeg det er synd at ikke flere realiserer den. Ingenting hadde vært bedre om norske bygder ble revitaliserte av folk som var lei av å la hjernekapasiteten sin gå til spille på administrative tullejobber i byen. En av de få som har våget skrittet, er imidlertid Simen Tveitereid. Han har flyttet med kone og barn fra rekkehustilværelse i Oslo til slektens gamle gårdsbruk et sted ved kysten sørøst i landet. Tveitereid er skribent og medgründer av nettmagasinet Harvest. Jeg skal innrømme at jeg aldri har klikket meg inn på dette nettstedet, men jeg har en fordom om at det er til for menn som er fanget i de nevnte tullejobbene, men dyrker lengselen etter et liv der mannfolk var ute i naturen og skaffet maten sin selv. Jeg tenker på disse mennene på samme måte som jeg gjør når jeg gir mat til hunden min i en skål og tenker at det er synd hun ikke får brukt jaktinstinktet sitt. I et samfunn der tradisjonelle menn spiller en stadig mindre betydningsfull rolle, er det egentlig rart av vi ikke ser enda mere lengsel mot naturtilstanden.

Men i alle fall: Boken til Tveitereid byr på mange lesverdige betraktninger om dagliglivet på gården. Det går i restaurering av gamle hus, utfordringene med å holde styr på en bøling villsauer eller felling av trær. Det går også i hvordan oldeforeldrene levde på gården. Mellom disse passasjene handler boken om hvilke verdier det moderne kjas-og-mas-samfunnet er bygget på, og om hvorfor vi ikke begynner å prioritere fritid og et enklere liv foran å jobbe stadig mer, stadig forbedre oss og bli stadig rikere. Jeg er dog ikke overbevist om at et liv på landet og et friere liv har så mye med hverandre å gjøre. For de fleste ville ikke å flytte til et gårdsbruk bety en enklere tilværelse, men et mer komplisert liv med utallige små og store oppgaver på gården. Dessverre er de færreste like praktiske og nevenyttige som Tveitereid,  i alle fall blant oss som er yngre enn ham. Hvis man ville distansere seg fra vekst- stress- og forbrukssamfunnet kunne man like gjerne ha trappet ned i jobben, tilpasset forbruksnivået sitt til 70- eller 80-tallet og brukt mer tid på å være med familien eller bare sulle rundt hjemme. Tveitereid driver imidlertid ikke bare med romantisering av livet på gården, men forteller om hvor hardt det kan være. På et tidspunkt ligger han i gjørma med en villsau oppå seg, og med fullt av uløste oppgaver på gården, og lurer på om livsvalget han har gjort, er riktig.

Egen sjanger

Det gis ut mange sakprosatitler som på en eller annen måte kritiserer vekst- og forbrukssamfunnet. Vi driver rovdrift på oss selv, ødelegger klimaet, vi er allerede rike nok, burde finne andre verdier, og så videre. Disse bøkene vil fortsette å komme ut, for de har noen gode poenger. Vi mennesker er ikke helt rasjonelle, og vi er født inn i en annen verden enn den evolusjonen har tilpasset oss til. Hvis vi ikke hadde latt oss styre av irrasjonelle begjær, hadde vi klart oss med to klesskift, uten statussymboler og hadde sikkert vært mer avslappet og til stede i livet. Ei heller hadde det vært noe marked for selvhjelpsbøker, psykologer eller livsstilstrender. Men vi hadde antakelig fortsatt bodd i huler.

Forfatterne av de nevnte samfunnskritiske bøkene gjør det ofte lett for seg selv og for leseren. De kritiserer folk flest, mens leseren ikke trenger å føle seg truffet. Han kan gratulere seg selv med å være et bedre menneske enn andre. Likevel gir han neppe bort alle pengene han eventuelt måtet spare på å ikke være fanget av forbrukspresset. Forfatterne unngår som regel å komme med konkrete forslag til politiske tiltak. Da stiller man seg for lagelig til for hugg. Tveitereid later heldigvis til å ha skjønt mye av dette. Han skriver for eksempel at det blir for lettvint å kritisere privat forbruk. Hvis det skal skje noe, må det politiske endringer til. I boken er han relativt flink til å vurdere innvendinger mot forestillingene han drøfter. Borgerlønn? Vel, i et land som Norge vil det bli så hinsides dyrt at det nok passer bedre i en fremvoksende økonomi. Sekstimersdag? Hvis det kompenseres med samme lønn som før, faller litt av hensikten bort. Dessuten må folk ha noe meningsfullt å gjøre på fritiden. Boken slutter med at Tveitereid endelig skal få tid til å stresse ned selv. Han er endelig ferdig med skrivingen og skal samtidig trappe ned ambisjonene for gårdsdriften. Denne realismen gjør at han ikke har den samme jamrende tonen som er vanlig i sjangeren.

Ulike premisser

Burde vi så gå kollektiv ned i stilling for å redde klimaet og vår egen mentale helse? Her er det mange premisser som folk har forskjellige oppfatninger om, noe som gjør at denne typen bøker ikke når utover menigheten. Klarer vi ikke å fikse klimaproblemet uten å slutte å kjøpe ting? Tveitereid er nærmest bekymret for at grønn teknologi skal løse problemet. Jobber vi egentlig så mye? Kvinner jobber jo allerede sekstimersdag i gjennomsnitt. Er vi egentlig så misfornøyde? Tveitereid mener det ikke kan stemme at nordmenn er verdens lykkeligste. En kritisk innstilt leser vil, tross Tveitereids mange gode drøftinger, støte på slike problemer i hvert kapitel.

Selv forsøker jeg forresten å realisere det livet Tveitereid flyktet fra. Drømmen er å leve av å skrive. For øyeblikket må jeg klare meg på ti tusen kroner i måneden. Jeg har ikke barn, ikke bil og lave boutgifter, så det går for så vidt greit. Jeg har et fritt liv. Det skal jeg ha. Men jeg skulle gjerne hatt mer penger til å drikke øl og spise god mat.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden