Kommentar

Bølgen

Høyrepopulistiske partier styrket seg under asylbølgen i 2015, men nå har fremgangen stoppet opp for de fleste av dem.

Tirsdag skrev Aftenposten på sin forside at høyrepopulistene i Europa ”fosser frem”, og slike påstander er blitt vanlige. Aftenposten gjentok uttrykket i en artikkel dagen etter (i overskriften på papir – ikke i nettversjonen).

Men det kommer an på hvilket tidsperspektiv vi legger til grunn. Den voldsomme asyltilstrømningen sommeren og høsten 2015 førte til fremgang for disse innvandringsfiendtlige partiene i mange land, noen steder var den kraftig. Men i fjor stanset det opp de aller fleste steder, noe gjennomgangen nedenfor viser.

I noen land, som Finland og Danmark er det tydelig nedgang det siste året, og det ser også slik ut i Sveits. I andre land, som Østerrike, er det fortsatt litt fremgang, men det var ikke nok til å sikre presidentembetet på tampen av 2016. Nyfascistene i Hellas har også gått noe frem, mens nasjonalkonservative ANEL, som er juniorpartner til venstrepopulistene i Syriza, har gått litt tilbake. Men de fleste steder ser det ganske stabilt ut. Det gjelder blant annet i Frankrike, Tyskland og Nederland, som holder viktige valg om bare noen måneder, og i Sverige og Storbritannia.

Høyrepopulistene, eller de nasjonalkonservative, om man vil, ligger på et høyt nivå. Men de ”fosser» ikke lenger frem. Likevel er det jo slik at de ved neste valg ligger an til fremgang de fleste steder, sammenlignet med foregående valg.

La oss starte med de tre nordiske landene.

Sverige: Sverigedemokraterna økte sin oppslutning kraftig gjennom 2015, nådde en topp rundt årsskiftet, og har senere stabilisert seg, eller gått noe ned. (En annen gjennomsnittsberegning her).

Danmark: Dansk Folkeparti lå på et høyt nivå gjennom 2014 og frem til et rekordartet valg våren 2015. De holdt oppslutningen frem til i fjor høst, da de gikk betydelig ned som følge av en økonomisk skandale – misbruk av EU-midler.

Finland: Sannfinnene slo igjennom i valget i 2011, gikk litt tilbake i 2015, men det var likevel godt nok til at partiet oppnådde 17,6 prosentpoeng i parlamentsvalget april. Deretter gikk det bratt utfor, og Sannfinnene har det siste året ligget i underkant av 10 prosentpoeng.

Den neste gruppen land avholder viktige valg i år.

skjermbilde-2017-01-27-kl-12-00-22

Nederland: Geert Wilders PVV har en knapp ledelse på meningsmålingene foran valget i mars. PVV kniver med liberale VVD, og avstanden har variert en del gjennom 2016. Frem til august 2015 ledet VVD, men så gjorde PVV sine beste målinger gjennom vinteren, før VVD begynte å knappe innpå igjen. I det siste har PVV dratt litt ifra igjen, men målingene spriker en god del.

Frankrike: Oppslutningen om Marine Le Pens presidentkandidatur i første valgrunde har variert mellom 25 og 30 prosent i flere år, uten noen klar trend, og ligger nå i nedre del av dette intervallet. Et tidligere toppunkt var høsten 2014. I andre runde er oppslutningen mot sannsynlig rival Fillon omkring den samme som på vårparten – mellom 35 og 40 prosent, etter at den i mellomtiden hadde falt en del. Det er interessant at det ikke er mulig å måle noen effekt av tre store jihadistiske terrorangrep, noe som kan tyde på at hun har nådd et tak.

Tyskland: AfD begynte å vokse kraftig høsten 2015, fra et nivå omkring 5 prosentpoeng til 12 prosent i mars 2016. De siste månedene er oppslutningen stabilisert omkring 13 prosent.

Italia: Lega Nord er det klareste høyrepopulistiske partiet i landet. Oppslutningen steg kraftig fra høsten 2014, og nådde en topp mellom våren 2015 og våren 2016. Siden har oppslutningen avtatt noe. Femstjernersbevegelsen er mye vanskeligere å plassere. Oppslutningen økte kraftig fra vinteren 2014/15 til sommeren 2016, og har senere flatet ut.

Så runder vi av med fem øvrige vest-europeiske land.

Østerrike: Frihetspartiet FPÖ har hatt stor fremgang. Partiet har i mange år knivet om å være landets største, men falt frem mot forrige parlamentsvalg høsten 2013 og ble bare nummer tre. Deretter har det gått oppover, særlig høsten 2015, da partiet gikk fra drøye 25 prosent til 32-33 prosent. Deretter har det gått ytterligere frem et prosentpoeng eller to. Neste parlamentsvalg avholdes i 2018, og FPÖ ligger an til å bli størst, men ikke stort nok til å danne regjering alene. I Østerrike er det misnøye med koalisjonen av konservative og sosialdemokrater, hvilket har skapt en åpning på høyresiden.

FPÖ har sittet i regjering før, etter å ha nådd sitt forrige toppunkt i 1999, da partiet ble størst i parlamentsvalg med 26,9 prosent. Men makten kostet. Oppslutningen falt kraftig, og partiet ble splittet.

Sveits: Her spiller det direkte demokratiet en viktig rolle, og landet har tradisjonelt brede samlingsregjeringer. Det nasjonalkonservative Folkepartiet (SVP) gjorde sitt beste valg noen gang i oktober 2015, med 29,4 prosent av stemmene – faktisk den høyeste stemmeandelen noe parti har fått siden 1919. Oppslutningen hadde økt betydelig gjennom 2015. Når det er lenge til neste valg, tas det opp få målinger i Sveits, men en gfs-måling fra 28. februar 2016 viste at SVP hadde gått betydelig tilbake, til 22,4 prosent. Den ble tatt opp samtidig med en folkeavstemning initiert av SVP, som gikk ut på å kaste ut alle utlendinger som var dømt for syv mindre forbrytelser. Hele 58,9 prosent stemte imot – et stort nederlag for partiet, ifølge Economist.

Hellas: Landet har to ytterliggående høyrepartier, hvorav det minst ytterliggående – Uavhengige Grekere (ANEL) sitter i regjering sammen med venstrepopulistiske Syriza (som for øvrig har falt voldsomt på meningsmålingene det siste året – nesten en halvering). Anel fikk 3,7 prosent ved valget i september 2015 og har falt noe, til om lag 3 prosent nå. Det fascistiske Gyllent Daggry har på sin side økt fra 7 prosent (som var nivået i valg fra 2012 til 2015) til i overkant av 9 prosent nå.

Storbritannia: UKIP har klare høyrepopulistiske elementer, men også liberalistiske. Det er først og fremst britisk nasjonalisme som preger partiet, og det kan selvsagt vise til en stor seier i Brexit-avstemningen. Denne forstyrrer nok bildet noe. I oppkjøringen til avstemningen i mai 2016 økte oppslutningen noe, men ikke voldsomt. Og den falt tilsvarende tilbake etterpå. Det kan tolkes som at en del syntes at partiets mål var oppnådd, og at det ikke lenger var behov for det.

Belgia: Landet er et unntak i Europa. På 1980- og 90-tallet vokste det nasjonalistiske Vlaams Blok, senere Vlaams Belang i den flamske delen av landet seg stort. Toppen ble nådd med 12 prosent av de nasjonale stemmene i 2007. Siden har det gått kraftig utforbakke, og resultatet ble 3,7 prosent i 2014. (Meningsmålingene det siste året har riktignok bedret seg en del i Flandern). I den fransktalende delen tok det lignende partiet Front National aldri av.

Spania mangler et høyrepopulistisk parti av betydning. Det samme gjelder Irland og Portugal.

Jeg har konsentrert meg om Vest-Europa. I flere land i Sentral- og Øst-Europa står nasjonalkonservative partier sterkt, og de har regjeringsmakten i Ungarn og Polen. Det er ikke opplagt at vi her snakker om samme fenomen som i Vest-Europa. Disse partiene er riktignok også innvandringsfiendtlige, men denne saken forklarer i liten grad deres fremgang. Det klareste unntaket er nok Jobbik i Ungarn, med sin klart sigøynerfiendtlige og militaristiske holdning, som plasserer dem tett på fascismen. Partiets oppslutning er nå omtrent som ved siste valg i 2014, etter å ha vært betydelig høyere i 2015.

Får ikke makten

La meg tillate meg en spådom på slutten. Ved slutten av 2017 er Marine Le Pen ikke president i Frankrike, Geert Wilders er ikke statsminister i Nederland, mens Angela Merkel fortsetter som forbundskansler i Tyskland. Femstjernersbevegelsen, i den grad den kan regnes til denne politiske strømningen, erobrer heller ikke statsministerposten i Italia.

Ingen av disse landene kommer til å avholde folkeavstemning om å gå ut av EU, eller forlate euroen. Og skulle en slik avstemning mot formodning skje – i Nederland er det nok at 300.000 velgere krever dette, vil den ikke gi flertall.

Det er likevel nødvendig med ett forbehold: Dersom vi igjen skulle få en asylbølge som i 2015, kan høyrepopulistene vokse ytterligere. Det skal likevel mye til for at dette skal endre disse fire spådommene.

La meg også ta med en annen observasjon. Tre høyrepopulistiske partier i Vest-Europa har regjeringserfaring. Samtlige har gått tilbake som følge av dette – i Finland og Østerrike svært mye. Dersom vi tar med norske Frp, peker meningsmålingene mot at også de vil tape oppslutning etter regjeringsdeltakelse.

På den annen side: Selv om oppslutningen om høyrepopulistiske partier ser ut til å ha flatet ut, betyr det ikke at innflytelsen ikke øker. Andre partier, særlig på den moderate høyresiden, men også sosialdemokratiske, slik som i Danmark, tilpasser seg ved å stramme inn innvandringspolitikken, noe som er hovedpoenget i Aftenpostens andre artikkel. Dette kan ses som en reaksjon på en endret situasjon – asylsøkerbølgen og økt terror. Men det kan også ses som en strategi for å hindre ytterligere fremgang for de høyrepopulistiske partiene.

Jeg har tidligere skrevet om at meningsmålingene ikke systematisk undervurderer høyrepopulistiske partier, bortsett fra når partiet er ganske nytt, da en del velgere nødig vil innrømme at de stemmer slik.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden