Er Nordstrand så fint at det bør ødelegges?

I en kommentarartikkel i Avisa Oslo denne uken skriver nyhetsredaktør Hanne Taalesen om Byrådets forslag til ny småhusplan. Taalesen er kritisk til planen, som hun mener vil stoppe muligheten til å fortette byens villaområder. Det vil gjøre det fullstendig umulig for noen andre enn en gruppe svært rike mennesker å kjøpe seg et hus innenfor Oslos bygrense, skriver hun.

Hun bruker egen familie som eksempel: De har flyttet fra Bjølsen til et nybygget hus på Nordstrand som er oppført på det som tidligere var en større hagetomt. Etter hennes forståelse er det nærmest bare ved å gå frem på denne måten at barnefamilier har vil ha mulighet til å flytte ut av bykjernen og inn i hus, men likevel leve det gode Oslo-livet en trikke- eller T-banetur unna sentrum. Det er allerede umulig å finne et hus til under 10 millioner kroner, skriver hun.

Men det Taalesen skriver er rett og slett galt. For 8 millioner kroner kan man for eksempel i skrivende stund kjøpe enebolig med stor hage og fire soverom i gangdistanse fra togholdeplassen på Hauketo. Toget frakter deg til sentrum på 9 minutter og boligen er bare en av mange eneboliger som omsettes til en kvadratmeterpris i Oslo til under 50 000 kroner. Eneboliger i Oslo til under 10 millioner kroner er altså ikke en mangelvare, de kan på Stovner for eksempel kjøpes til under 6 millioner kroner.

Det gode liv på Nordstrand

Men disse boligene forholder ikke Taalesen seg til. I stedet fremsettes et argument om at de eneste områdene i Oslo med eneboliger tilfeldigvis også er de absolutt dyreste villaområdene som Nordstrand, Røa og Ullern.

Men det er ikke slik at man må bo på Nordstrand for å ha hus og kort reisevei til sentrum. Slik kan man leve også på Hauketo eller Stovner. Det som gjør Nordstrand spesielt – og trolig også det som gjør det attraktivt for Taalesens familie – er i stedet at området har vakker utsikt over fjorden, og at det er mye grønt i villaområder med store hager.

Dette bidrar til høyere priser, som i sin tur skaper en annen effekt som er attraktiv for mange: En høy konsentrasjon av folk med høy sosial kapital – for eksempel nyhetsredaktører.

Ingen hager og ingen utsikt

Det er selvsagt forståelig at mange ønsker å bo slik. Men Taalesens løsning vil i praksis fjerne de kvalitetene ved området som faktisk er de som gjør at de er attraktive i utgangspunktet. Hun anfører at ingen av de som bor der kan regne med å bo på en tomt på et halvt mål hver. Et halvt mål er ikke større tomteareal enn at tomten vil strekke seg 23 meter i hver retning. Ett hus på en slik tomt tar fort nær halve arealet. Skal man fortsette med et hus til, er det altså knapt noen hage igjen overhodet.

På Taalensens fremtidige Nordstrand vil det altså ikke være hager, og det vil heller ikke være mye til utsikt: De fleste vinduer og verandaer vil stange inn i et nabohus noen få meter borte. Prisene vil kanskje gå noe ned, ikke bare fordi det samlede boligtilbudet i Oslo øker så enormt ved slik fortetting, men fordi kvaliteten på boligmassen forringes.

En slik visjon for byen vil i realiteten bety at mesteparten av byens mest attraktive villabebyggelse opphører å eksistere. Dermed er det ingen som får mulighet til å bo i et attraktivt boligområde – ikke engang familien til Taalesen.

Hva er målet for byutviklingen?

Dersom Taalesen faktisk mener at flere skal kunne bo som man gjør på Nordstrand, kan svaret umulig å være føre en politikk tar vekk boligområdets kvaliteter. Hvis poenget bare er at flest mulig skal bo nærmest mulig sentrum i et boområde uten hager og uten utsikt, er en mer nærliggende løsning å bygge høyblokker i sentrum.

Men under her ligger et premiss, som bør problematiseres: nemlig at Oslos befolkning skal og må fortsette å vokse kraftig. Taalesens artikkel illustrerer problemet med dette uuttalte premisset: Hun beskriver det som nødvendig og uunngåelig at vi fortetter ytterligere over hele byen og dermed med vitende og vilje svekker det som i dag er gode bomiljøer. Men Oslo kunne også hatt en politikk for at byen ikke skal vokse mer enn det vi kan ta unna; eller at videre vekst må skje lenger ut fra sentrum.

Pluss

Oslo vokser, hvem betaler?

Historisk sett har Oslo kommune alltid vært en av landets rikeste kommuner, men økende befolkning gir gjeldsvekst og strammere økonomi i årene fremover.

Men også om vi holder oss til Taalesens mål om at flere skal få mulighet til å bo fint nær sentrum – enda finere enn villaområdene på Hauketo og Stovner er i dag – er oppskriften hennes gal. Svaret må da være å utvikle flere områder med tilsvarende kvaliteter som de beste boligområdene i byen – fremfor å rasere dem.