Spaltist

En bønn til norske studenter

Nylig ble en teaterforestilling som blant annet tok opp ytringsklimaet ved amerikanske universiteter, avlyst etter protester, som blant annet handlet om måten Black Lives Matter (BLM) ble omtalt på i stykket. Bildet viser en BLM-demonstrasjon ved Standford University i 2014.

Bilde: Paul George/Flickr, CC BY-SA 2.0

Når amerikanske studenter gjennom protester får avlyst en teaterforestilling om protester mot forestillinger, er det kanskje parodisk, men det er også alvorlig. Norske studenter må hindre at dette kommer til våre universiteter.

Da jeg kom tilbake til universitetet i Oslo i begynnelsen av dette høstsemesteret, stoppet jeg litt opp i døra inn til det humanistiske fakultetet, hvor jeg har undervist i amerikansk sivilisasjon de siste månedene. Det første jeg møtte i inngangspartiet var et trafikkskilt. Skiltet er en del av en kampanje som heter Si Fra. Den oppfordrer studenter til å…vel…si fra. Når noe er feil, og når noe er bra.

Og det høres jo bra ut. Men så er det noe med den større konteksten.

Det er etter hvert mange i Norge som har fått med seg de mange, mange studentopprørene som foregår på amerikanske og engelske universiteter om dagen. Absurditeten i en del av dem er nesten ikke til å tro.

Bare de siste dagene har spesielt to saker fått mye oppmerksomhet:

Den ene er fra det kanadiske Wilfrid Laurier University. Lindsay Shepherd, en masterstudent som underviser der, viste sin klasse et fem minutter langt klipp fra en debatt som foregikk på diskusjonsprogrammet The Agenda. Dette er et program på CBC, Ontarios ekvivalent til NRK. Det kan kanskje sammenlignes med et rolig Dagsnytt 18. Debatten handlet om kjønnsproblematikk, spesifikt om transseksuelle og hva man skal kalle dem.

Om hårene ikke reiser seg på huden din når du hører på det, så har du antageligvis ikke kroppshår å snakke om.

Begge sider i debatten ble presentert, som man jo skal gjøre på et universitet. For dette utsatte universitetet Shepherd for noe som bare kan kalles et tankepolitisk tredjegradsforhør. Ifølge studenter hadde hun utsatt klassen sin for et voldelig angrep på linje med å «vise en tale av Hitler på en nøytral måte» ved å vise dem meninger de kanskje ikke var enige i. Avhøret ligger på nett. Se det. Og om hårene ikke reiser seg på huden din når du hører på det, så har du antageligvis ikke kroppshår å snakke om. (Shepherd har nå fått unnskyldninger fra universitetet. Men de kom typisk nok etter at hun la ut opptak fra forhøret på internett.)

Avlyst teater om avlyst teater

Det andre eksemplet kommer fra Brandeis University, hvor et skuespill som handlet om at studenter protesterte ned og fikk avlyst et skuespill, ble – you guessed it – protestert ned av studenter og avlyst. Dette universitetet er oppkalt etter en av USAs ytringsfrihetshelter, Louis Dembitz Brandeis. Som dommer sloss han for denne retten fra benken i høyesterett. I kjelleren oppbevarer de også arkivet etter komikeren Lenny Bruce, en annen ytringsfrihetskjempe. Etter å ha blitt forfulgt, utstøtt og saksøkt for sine nå legendariske show, døde han til slutt av en depresjonsfremkalt narkotikaoverdose. Det blir ofte sagt om ham at han ble drept av sensur. Det var ham og hans show skuespillet skulle handle om. Ironien i denne situasjonen – om man kan kalle det noe slikt – ligger i tykke lag utenpå ropertene som ble brukt til å sensurere. Den er like tykk som huden til disse studentene er tynn.

Eksemplene bare fra det siste året kunne fylt en liten bok. Det er vanskelig å overdrive problemet. Mens jeg sitter og grubler på dette, blir jeg kontaktet av en bekjent som går på et prestisjeuniversitet i England. Han er selv rimelig venstreradikal og autoritetskritisk, men han er smått sjokkert over hva som foregår: «Jeg ser åpenbart på meg selv som ganske radikal og kritisk til det etablerte, men i flere av klassene mine synes jeg det er ubehagelig å si noe fordi jeg frykter folk vil stemple meg som rasist eller lignende. Det virker som mange ikke har noe annet formål med å komme hit enn å kritisere pensumlister og mangel på selvkritikk. Til en viss grad er dette legitim kritikk, men jeg er overrasket over proporsjonen av det. Vel, et lite sukk fra meg.» Sa den radikale, norske aktivisten.

Humaniora er enormt overrepresentert når det gjelder klagemål, mye grunnet ideologier som har vokst frem nettopp ved disse fakultetene.

Tilbake til Blindern: Det er vanskelig for meg ikke å se trafikkskiltet i denne konteksten, mest fordi vi her i Norge har en tendens til å arve sosiale spørsmål fra USA og England. Ifølge en sak Khrono lager om trafikkskiltkampanjen, kom det i 2016 inn 171 meldinger via den. 34 var alvorlige varsler, 109 var klager og 28 var positive.

Jeg vet ikke helt hva dette forteller. Det er kanskje menneskelig at man sier fra fem ganger oftere om negative enn om positive ting, selv om jeg tviler på at dette reflekterer den opplevde hverdagen til de fleste studentene på Blindern. De virker stort sett ganske avslappede, robuste og fornøyde.

Humaniora er verst

Et annet rart tall er at av disse 143 negative sakene førte tre til avdekking av kritikkverdige forhold. Det vil si at 140 av 143 ikke førte til noe. Det høres jo ganske voldsomt ut. Igjen er det vanskelig å si hva man skal lese av det. Kanskje nemden som tar for seg sakene er utrolig lite lydhøre. Men det kan jo også fort virke som om si-fra-iveren er ganske høy.

Tallene viser også at humanistisk fakultet har mange flere klager enn andre deler av Blindern. Om man følger campus-krigene i USA, er dette langt fra overraskende. Der er også humaniora enormt overrepresentert når det gjelder klagemål, mye grunnet ideologier som har vokst frem nettopp ved disse fakultetene.

Som en respons til dette anglosaksiske hysteriet har en gruppe akademikere i USA startet et prosjekt som heter «Let grow». Det handler mest om å gi barn muligheten til å ta sjanser, finne ut av ting på egen hånd, slå seg litt, ordne sosiale utfordringer på egenhånd og gjøre andre ting som i en amerikansk kontekst er sjokkerende. Som for eksempel å gå alene hjem fra skolen. Nettopp for å unngå at studenter ikke takler å bli motsagt i universitetsalder.

Det jeg ønsker meg fra norske studenter er et preventivt «Let Grow» for unge voksne. En organisasjon eller gruppe som er på alerten etter tegn på at lignende tilstander sprer seg i Norge, og som er villige til å stå rakrygget og fortelle at studenter faktisk tåler ting. Som er interessert i å bygge en demning før flommen. Som er interessert i å bevare selve funksjonen til universitetet, som jo er åpen debatt og dialog.

Mange universiteter i land vi naturlig sammenligner oss med er i ferd med å ødelegge sitt eget eksistensgrunnlag. For en som gjerne kunne flyttet inn permanent på Blindern, er dette noe å frykte.

Og det er muligens bare aktive studenter som kan forhindre det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden