Idédebatt

Bør man abortere et foster med Downs syndrom og prøve på nytt?

Konklusjonene som trekkes fra Aksel Braanen Sterris premisser, gir grunn til å spørre om det er konsekvensetikken som er problemet, skriver Sigurd Lindstad

Bilde: Bilde av Albert Anker

Aksel Braanen Sterris konsekvensetiske premisser i debatten om abort og Downs syndrom er problematiske. Uten dem raser konklusjonene som et korthus.

Aksel Braanen Sterri forsvarer de som velger å abortere et foster som har Downs syndrom. Han mener at disse har svært gode grunner til å ta abort og viser blant annet til hensynet til det mennesket som skal settes til verden. Men innebærer det at de som kunne forsøkt på nytt, men som valgte å sette et barn med Downs syndrom til verden, gjorde noe de moralsk sett strengt tatt ikke burde gjort?

Sterri skriver at mange som aborterer et foster med Downs syndrom (og prøver på nytt), kanskje tenker at de gjør det «av hensynet til det mennesket som skal settes til verden». Jeg syns det er uklart om han mener at dette er en grunn alle som er gravide med et foster med Downs syndrom bør tenke over og ideelt sett rette seg etter, eller om det er en grunn vi bør respektere at mange som er i den situasjonen retter seg etter.

Sterri argumenterer også for at livskvaliteten til en person med Downs syndrom er lavere enn for en person uten noen funksjonshemming. Han knytter argumentene sine til en konsekvensetisk tradisjon. I følge konsekvensetikken er det moralsk rette utelukkende det som skaper best utfall. Hvis vi ser bort fra andre kostnadsargumenter Sterri viser til, kan man i denne debatten sannsynligvis oversette «best utfall» med «høyest mulig nivå av livskvalitet».

Hvis vi skal akseptere argumentene til Sterri, så bør vi derfor også reise spørsmålet om de også impliserer at noen som ikke aborterer og dermed ikke prøver på nytt, strengt tatt ikke gjorde det de moralsk sett burde ha gjort.

Hensynet til det mennesket som skal settes til verden

Når Sterri skriver om å gjøre det som er det beste for barnet en skal få, så legger han til følgende: «På et vis er dette absurd. For det potensielle mennesket som aborteres bort vil ikke glede seg over beslutningen. Nær uansett hvor ille en forestiller seg at et liv med Downs syndrom er, så er det et liv verdt å leve.»

Noe som ikke kommer så godt frem her, er at det er like absurd å si at man tar aborten av hensyn til det barnet man kommer til å få hvis man prøver på nytt. La oss si at en kvinne velger å abortere foster A, prøve på nytt og bære fram barn B fordi B hadde gode utsikter for livskvalitet og A hadde moderate utsikter for livskvalitet. Vi kan ikke ut fra dette si at livskvalitetsutsiktene til barn B har gått fra moderate til gode. Vi kan ikke gavne noen gjennom en handling som er en nødvendig forutsetning for deres eksistens.

Det samme gjelder motsatt vei. Hvis man velger å ikke ta abort og dermed bære fram A, så har ikke As livskvalitetsutsikter gått fra gode til moderate.

Vi kan ikke gavne noen gjennom en handling som er en nødvendig forutsetning for deres eksistens.

Dette er et velkjent problem for etiske spørsmål som handler om fremtidige mennesker, og kalles «ikke-identitetsproblemet». «Mennesket som skal settes til verden» er en oppdiktet størrelse som refererer hverken til A eller B.

Så lenge både livet til A og B ville være verdt å leve, bør vi være veldig skeptiske til ideen om at «hensynet til mennesket som skal settes til verden» gjør det på noe vis uetisk å velge A over B.

Dette innebærer naturligvis ikke at det er noe galt i å velge B, eller at vi bør kritisere noen om velger B.

Universets ståsted

Konsekvensetikere trenger ikke forklare moralske grunner til å velge B som et hensyn til noe konkret individ. I stedet kan de si at vi har moralske grunner til å lage så mye livskvalitet som mulig i universet. Hvis vi aborterer et foster med Downs syndrom, kan vi prøve igjen, og få et barn uten funksjonshemning. Hvis Sterri har rett i at personer med Downs syndrom har lavere livskvalitet enn personer uten noen funksjonshemning, så vil resultatet være at vi har skapt mer livskvalitet i verden enn vi hadde gjort hvis vi hadde båret frem fosteret med Downs syndrom. Ikke-identitetsproblemet viser at vi ikke har gjort livet til B bedre ved at vi valgte B istedenfor A. Vi har simpelthen bare valgt B istedenfor A. Det kan virke som ting i så måte bare er blitt bedre fra et noe mystisk ståsted. Vi kan for eksempel kalle dette ståstedet for universets ståsted.

Skylder hun noe til universet?

En som lurer på om hun har moralske grunner til å abortere og prøve på nytt, kan spørre seg selv hvorfor hun kan ha grunn til å lage mer livskvalitet for universets skyld. Skylder hun noe til universet? Et alternativ kunne være at etikk handler om hva vi skylder hverandre. Gitt usikkerheten her, kan det vanskelig sies at vi bør tenke at vi har moralske grunner til å abortere og prøve på nytt.

Dette innebærer naturligvis ikke at det er galt å abortere og prøve på nytt.

«Den avskyelige konklusjonen»

Selv om vi skulle aksepterer at vi bør legge vekt på universets ståsted, så er det er forhold som tyder på at vi bør være skeptiske til ideen om at mer livskvalitet alltid er bedre enn mindre, og at vi bør rette våre handlinger etter dette.

Et slikt syn inviterer inn Derek Parfits beryktede «avskyelige konklusjon».

Vi kan tenke oss en populasjon på minst ti milliarder mennesker, alle har meget høy livskvalitet. Det vil alltid være mulig å tenke seg en mye større populasjon med mennesker, der alle har liv som bare akkurat, med knappest mulig margin, er verdt å leve. Hvis den sistnevnte populasjonen er stor nok, vil den totale mengden livskvalitet være større enn i den populasjonen der alle hadde meget høy livskvalitet.

Vi bør i følge Parfit ikke akseptere at en verden der ekstremt mange mennesker lever liv som bare akkurat er verdt å leve er bedre enn en verden der det er færre mennesker, men alle har svært gode liv. Men hvordan kan vi unngå denne konklusjonen hvis vi mener at mer livskvalitet er bedre enn mindre? En nærliggende mulighet er å si at vi bør maksimere gjennomsnittet. Den utveien leder imidlertid inn i minst like store problemer.

«Den avskyelige konklusjonen» gir grunn til å revurdere noen av de grunnleggende antagelsene vi har gjort på veien til den. Den gir grunn til å spørre om det er konsekvensetikken som er problemet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden