Borgerens comeback

På 1970-tallet ble de borgerlige hånet i filmen, i litteraturen og på TV. De levde uekte og overfladisk, og ventet egentlig bare på å bli forvist til historiens skraphaug. Men nå er borgeren tilbake.

Dick Harrison

Publisert onsdag 01. oktober 2014 - 02:00 Sist oppdatert fredag 03. oktober 2014 - 02:00

På 1970-tallet ble de borgerlige hånet i filmen, i litteraturen og på TV. De levde uekte og overfladisk, og ventet egentlig bare på å bli forvist til historiens skraphaug. Men nå er borgeren tilbake.

Hva innebærer det å være borgerlig? Hvordan reagerer folk om noen bekjenner seg til borgerlige verdier? Er termen ”borgerlig” positivt eller negativt ladet? Kjennes den frisk eller avdanket?

For mange i min generasjon er borgerlighetsbegrepet assosiert med negative verdier. Når jeg hører ordet, får jeg en bitter ryggmargsrefleks som er vanskelig å riste av. Det er ikke så rart. Den som gikk på skolen og så på TV i 1970-tallets Sverige, fikk hele tiden høre at de borgerlige, og særlig de politisk aktive, stod for noe foreldet, noe passé, noe usolidarisk og usunt. De som stemte ikke-sosialistisk – heriblant mine foreldre – måtte alltid være beredt til å forsvare seg, nesten be om unnskyldning, om de åpent erkjente sitt politiske ståsted.