Tre blågrønne grunner til å stemme MDG

Det finnes gode argumenter for at et samarbeid mellom borgerlige partier og MDG kan og bør ha livets rett, skriver kronikkforfatterne. Her presenterer de tre av dem.

Publisert   Sist oppdatert

Mange mener at den ideologiske avstanden mellom Miljøpartiet De Grønne og de klassiske borgerlige partiene er for stor til at forpliktende, blågrønne koalisjoner vil være bærekraftige over tid.

Noen eksempler på populære argumenter for dette:

  1. MDG har en religiøs tilnærming til sine interesser som i verste fall kan utfordre demokratiske grunnprinsipper.
  2. MDGs klima- og miljøpolitikk må nødvendigvis medføre inngrep i menneskers personlige frihet som ikke er forenlig med liberalkonservative grunnprinsipper.
  3. MDGs prioriteringer kan kvele dagens økonomiske vekst og potensielt lede oss inn i resesjon. MDG er en trussel mot vår evne til å produsere og fungere slik vi kjenner det.
  4. Vi, som to liberale MDG-politikere, ønsker å fremme noen motforestillinger mot dette. Her vil vi presentere tre viktige argumenter for at det finnes sterke nok politiske møtepunkter til at blågrønne koalisjoner kan og bør ha livets rett.

    1 – MDG er en garantist for det liberale demokratiet og institusjonene

    Vårt moderne, vestlige demokrati er under press. Autoritære krefter har tatt makten i blant annet Russland, Polen og Ungarn, og er på sterk fremmarsj i USA. Disse bevegelsene ønsker å bryte ned institusjonene det liberale samfunnet er bygd på.

    I Norge har vi minst ett parti med realistiske muligheter til å få betydelig politisk innflytelse som bygger på et totalitært grunnsyn. Kommunestyrene rundt i landet kan i høst få inn en hel del representanter med uavklart forhold til demokratiske grunnprinsipper. Flere av Norges mest delte og ytterliggående nettsteder påstår gjerne at de vil kjempe for det frie, vestlige samfunnet, før de i neste setning hyller autoritære aktører som Trump, Putin og Orban.

    Sentrumsregjeringene i Norge i starten av 2000-tallet var garantister for opprettholdelse av det liberale grunnsynet. Det politiske sentrum er nå langt på vei spist opp av et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, hvor en rekke profilerte figurer har utvist tydelige autoritære trekk, blant annet brenning av aviser, oppfordring til boikott av journalister og medier og hyllest av anti-liberale Russland.

    Arbeiderpartiet har, fra Haakon Lies avvisning av kommunismen fram til Stoltenberg-regjeringenes sentrum-venstre-pragmatisme, også vært bolverk mot autoritære krefter. Nå er det derimot uklart om Arbeiderpartiet ville vært i stand til å avvise Rødt som koalisjonspartner eller støtteparti, gitt at den siste tidens stortingsmålinger holder seg – det samme Rødt som blant annet fortsatt ikke klarer å ta avstand til skrekkstyret i Venezuela.

    Midt i sentrum av landskapet finner vi Miljøpartiet De Grønne.

    Et av MDGs sentrale prinsipper er blokkuavhengigheten. I flere norske kommuner samarbeider MDG med blå partier, mens vi på fylkesnivå samarbeider i røde koalisjoner.

    I praktisk politikk deler De Grønne venstresidens engasjement for sosial rettferdighet og økonomisk utjevning, samtidig som vi gjerne samarbeider med høyresiden om å legge bedre til rette for innovasjon, ha tillit til det private næringslivet i anbudsprosesser og å redusere byråkrati. I stedet for å låse seg oss til én streng verktøykasse, søker vi gode løsninger som er til det beste for miljø og mennesker.

    Internasjonalt har vi også bevist at vi er en tydelig motvekt mot det autoritære. I det nye EU-parlamentet vil De Grønne være en tydelig forsikring for å holde ekstreme krefter utenfor maktposisjon. I Østerrike sikret den grønne sentrumsliberaleren Alexander von der Bellen at høyre-autoritære FPÖ og deres kandidat Norbert Hofer ikke er president i dag, og forhåpentligvis heller ikke kommer til makten i september.

    Ja – det finnes ekstreme krefter også på den grønne siden av de politiske aksene. Som i alle politiske, religiøse og interesseorienterte bevegelser finnes det aktører med problematiske forhold til prinsippene vi bygger vårt moderne samfunn på.

    Miljøpartiet De Grønne deler ikke disse autoritære trekkene. Vi ønsker et fritt demokrati der folkets vilje, gjennom frie valg, avgjør hvem som skal ha innflytelse på styringen av landet. På valgnatta har vi lov til å gråte dersom resultatet ikke blir som vi skulle ønske, men vi kommer aldri til å følge opp dette med å trekke gyldigheten av resultatet i tvil. Dersom vi havner i maktposisjon, kommer vi aldri til å tukle med valgkretser, fremme forslag om å begrense pressefriheten eller gjøre det risikabelt å ytre seg fritt og selvstendig.

    Alle som ønsker at vårt samfunn fortsatt skal være fundert i disse grunnleggende prinsippene, bør vurdere MDG på lik linje med andre ansvarlige partier som har et avklart forhold til dette.

    2 – MDG ønsker ekte og reell grønn vekst som er bærekraftig over tid

    For å oppnå den teknologiske utviklingen som må ligge til grunn for utvikling av fornybar energi og andre nyvinninger som kan bringe samfunnet i en mer bærekraftig retning, trenger vi privat investeringsvilje.

    Det forutsetter at investeringsmulighetene kan gi avkastning. Ingen aktører med betydelig kapitaltilgang ønsker å investere i prosjekter som ikke har potensiale til å generere gode overskudd over tid og muligheter til utbytte.

    Redusert forbruk bør ligge til grunn for en mer bærekraftig verden, men politikk som fører til sterk negativ vekst vil ikke bare sette en effektiv stopper for fallende investeringsnivåer og utvikling av grønn teknologi, men også potensielt lede til arbeidsledighet, sosial ulikhet og uhåndterlig gjeld. Ingen av disse utfallene er forenlig med grønn ideologi.

    Løsningen er at utslippene må minke mer enn økonomien vokser. Dette vil kreve betydelige utslippskrav.  Likevel er det ikke slik at industrien slutter å produsere selv om kravene blir sterkere. Skipsfartsindustrien, olje- og gassindustrien og oppdrettsnæringen er strålende eksempler – hvor sterke aktører krever ENDA sterkere krav enn de har i dag. Klyngeorganisasjonen Maritime Clean Tech har eksempelvis stilt krav om null- og lavutslippsteknologi til offshore- og oppdrettsfartøy.

    Ledende aktører på Vestlandet arbeider konkret med å utvikle teknologi som løser våre nasjonale behov for rask elektrifiseringen av våre ferger, hurtigbåter og fly. Dette skaper samtidig store eksportverdier for velferdsstaten.

    Næringslivet vil alltid tilpasse seg politiske føringer og justerer sine strategier etter hva som kan være lønnsomt ut fra gjeldende krav – så lenge kravene og føringene er tydelige og i et tempo som er mulig å følge.

    Grønne investeringsmuligheter kan gi renere energi, energieffektivisering, verdiskaping og arbeidsplasser. Rekk opp hånda, den konservative som mener de to siste verdiene er negative for samfunnsutviklingen.

    En global befolkning som blir stadig større har et betydelig og økende energibehov. Olje og kull må fases ut, men ikke uten at fremveksten i vind, sol og vann erstatter denne – kanskje også supplert av kjernekraft. Dette fordrer lukrative, grønne investeringsmuligheter som sikrer at utviklingen skjer fort nok. Utslippskrav bør følges av direkte stimuli, eksempelvis gjennom fornybar-refusjonsordninger på lik linje som det olje og gass har fått, og statlige fond med større muskler.

    Det grønne skiftet kan ikke skje kun gjennom statlige subsidier – hoveddelen må komme gjennom investeringer i et fritt marked som opererer innenfor sterke og tydelige rammeverk.

    En av de grønne grunnpilarene er også internasjonal solidaritet. Det europeiske markedet etterspør norsk fornybar kraft. Dersom vi ikke kan tilby dette raskt nok og i stor nok mengde, er alternativet at fossilenergi som kull blomstrer opp igjen, og at kontinentet blir enda mer avhengig av russisk gass. For dem som er tilhengere av et liberalt samfunn er sterkere russisk påvirkning på Europa, mildt sagt, lite ønskelig. Å kutte kabler, slik enkelte ønsker, og la Europa i stikken, er rett og slett usolidarisk.

    Et grønt skifte krever grønn vekst, og politikk fundert i troen på et fritt marked som legger til rette for dette. Et fritt marked legger til grunn at enkeltpersoner kan ta individuelle valg for sitt forbruk.

    Rapporten “Decoupling Debunked” som ble bestilt av 150 naturvernorganisasjoner i European Environmental Bureau og sluppet nå i juli, stadfester i sin konklusjon at grønn vekst ikke er mulig. Vår forståelse av dette er at de mener grønn vekst er det som største delen av verden har holdt på med, og det har ikke fungert. Derfor konkluderer de med at grønn vekst er utdatert, at frakobling av vekst og utslippskutt ikke fungerer eller i verste fall er en illusjon.

    Vi mener at feilen i et slikt resonnement er at man forutsetter at statene utfører politikk som fremmer reell grønn vekst. Det gjør de ikke. Statene i verden snakker om implementeringen, men reelle statlig innblanding og incentiver er fortsatt svært små eller ufullstendig/mangelvare. Også her hjemme.

    Derfor mener vi at det ikke trenger å stemme at en reell grønn vekst; der CO2-utslippene, tapet av biologisk mangfold, presset på vann- og andre ressurser og andre kritiske miljøbelastninger reduseres til bærekraftige nivåer, samtidig som økonomien fortsetter å vokse, ikke er gjennomførbar. De rike landene i verden må dermed finne en vei som innebærer mindre produksjon og lavere forbruk, men vi må også samtidig faktisk gjennomføre og implementere grønne strategier.

    Her bør grønne og blå ha et klart møtepunkt, der vi mener grønn vekst er mulig og ønskelig.

    Nøkkelen til reell grønn vekst er å eliminere ressurssløsing, ikke verdiskaping.

    3 – Naturkonservering er konservatisme 

    Edmund Burke, konservatismens grunnlegger, skrev i 1757: “The great error of our nature is, not to know where to stop, not to be satisfied with any reasonable acquirement... but to lose all we have gained by an insatiable pursuit after more.”

    En av Norges største materielle og immaterielle verdier er naturen vår. Naturen er avgjørende for friluftsliv, for næringsliv og for selve livet slik vi kjenner det på et grunnleggende nivå.

    Høyre har tidvis vært en sterk pådriver for naturvern. Miljøvernminister Børge Brende vernet nasjonalpark etter nasjonalpark. I arbeidet med verneplaner for vassdrag på slutten av 2000-tallet sto Høyre på kravene for å inkludere flere vassdrag, blant annet Langvella og Øystese. Dagens regjering har også bevilget stadig mer penger til skogvern, og er snart halvveis til miljøbevegelsens drøm om en årlig norsk skogvernmilliard.

    IPBES – FNs internasjonale naturpanel – kom tidligere i år med en deprimerende tilstandsrapport for naturen vår. Det biologiske mangfoldet er i sterk nedgang. Mange økosystemer er reelt sett truet med kollaps dersom dette naturtapet fortsetter. Sammenbrudd av økosystemer medfører at selve livet slik vi kjenner det kan bryte sammen. Naturen gir oss gaver som rent drikkevann, ren luft og alt vi høster for å spise. Det er dette som står på spill.

    Krisetiltak for å erstatte biologisk mangfold og gjenopprette økosystemer vil bli fryktelig dyrt. Utstrakt naturrestaurering, og kunstige metoder som geoengineering, vil kanskje kunne motvirke sammenbrudd av de nevnte økosystemene, men er samfunnsøkonomi på et absurd dårlig nivå. Det er på linje med å ta opp forbrukslån med flere hundre prosent i rente.

    Stadig større deler av næringslivet har tatt inn over seg naturrisiko og klimarisiko som SWOT-faktorer i utforming av strategier og budsjetter. Mer natur betyr mindre kostnader og en mer forutsigbar framtid. Med dette i bakhodet, bør blå og grønne kunne samarbeide om å integrere naturrisiko som prinsipp tettere inn i arealplanlegging.

    Noen tror at naturvern medfører å stenge marka for bruk i form av friluftsliv. Det stemmer ikke. Amerikansk naturpolitikk har lenge vært et flott eksempel på hvordan begge hensyn kan ivaretas. Ved vern av natur har naturen samtidig blitt mer tilrettelagt for opplevelser, og lagt grunnlaget for økt turisme. Grunnprinsippet har vært å beskytte naturen samtidig som man legger til rette for gode naturopplevelser. Et kjerneargument for dette har vært at dersom vi bruker naturen mer, forstår vi verdien av naturvern.

    Mer og bedre tilrettelagt natur gir også en betydelig folkehelseeffekt. Dårlig helse er en enorm kostnad for samfunnet. Lokal natur som legger til rette for og inviterer for en halvtimes kveldstur, er verdens beste medisin for både fysisk og psykisk helse - og helt gratis. Tilgjengelig natur gjør at unger blir med i speideren, og at de holder seg aktive i idrettslag gjennom hele livet.

    Disse tre argumentene håper vi kan bidra til at blå politikere tenker seg om to ganger før de kategorisk avviser samarbeid med Miljøpartiet De Grønne – og at du som leste denne teksten tar med MDG som et reelt alternativ når du går inn i valglokalene i tiden framover.