Utenriks

Borgerlig sammenbrudd

Den danske Venstre-lederen, Lars Løkke Rasmussen, på stand på torget i Køge i 2015

Bilde: News Øresund - Johan Wessman © News Øresund(CC BY 3.0)

Nye partidannelser, radikalisert høyrefløy og fantasier om samarbeid på tvers av sentrum splitter dansk høyreside.

Den 5. juni er det valg til Folketinget i Danmark, og valget lå lenge an til å bli det kjedeligste i manns minne. Ventetiden i seg selv viste det. Statsminister Lars Løkke Rasmussen ventet i lengste laget med å skrive ut nyvalg, og hvorfor det? Jo, fordi meningsmålingene var så dårlige for høyresiden at resultatet var gitt på forhånd.

Det er ikke bare Løkkes parti, Venstre, som er på defensiven. Det frekke protestpartiet Liberal Alliance, som slo seg opp på krav om markedsliberale reformer, er en skygge av seg selv for tiden. Partiet ligger og vaker like over sperregrensen. Selv Dansk Folkeparti, som ble det største borgerlige partiet ved valget i 2015, har i flere år mistet velgere til både høyre og venstre. For tiden ligger det like over 10 prosent.

Det eneste borgerlige partiet som har opplevd vekst, er Det Konservative Folkeparti, men selv her er veksten i beste fall, ja, konservativ. Denne veksten har ellers ingen betydning for blå blokk som sådan, for den skyldes velgerflukt fra Venstre og Liberal Alliance. På borgerlig side er det bare Venstre og Dansk Folkeparti som kan kapre stemmer over midten – men det er de altså ute av stand til for øyeblikket.

Innvandringskritisk sosialdemokrati i vekst

Skal vi forstå hvorfor det har gått så galt for høyresiden, må vi ta en titt på Socialdemokratiet. Partileder Mette Frederiksen har vært flink til å trekke partiet til høyre i viktige verdispørsmål – les: innvandring og integrering – samtidig som hun har dratt det til venstre i økonomisk politikk. Slik har hun tatt hull på Dansk Folkeparti, som har lekket velgere over midten av den politiske aksen.

Da Lars Løkke Rasmussen skrev ut nyvalg 7. mai, som skal avholdes 5. juni, var det altså åpenbart at de borgerlige vil tape og Socialdemokratiet vinne. Det er fremdeles åpenbart, mer enn før, faktisk.

Likevel har valgkampen blitt alt annet enn kjedelig. Det skyldes flokken av nye partier som stiller til valg. Da den første partilederdebatten gikk av stabelen på Danmarks Radio 7. mai, var det hele 13 partier i studio. Fire av dem sitter ikke i Folketinget i dag. En helt uhørt situasjon.

Fire nye partier

La oss ramse dem opp, disse nykomlingen, fra venstre til høyre. Et sted mellom sentrum og venstre står den bedrageridømte forretningsmannen Klaus Riskær Petersens parti. I likhet med alt annet Klaus Riskær har vært involvert i, handler partiet mest om Klaus Riskjær selv. Det har fått det fengende navnet Klaus Riskær Petersen-partiet. Det ligger ikke an til å komme inn i Folketinget.

Litt nærmere sentrum finner vi et gammelt, men nytt parti, nemlig Kristendemokratene. De røk ut av Folketinget i 2005, men hadde en liten gjesteopptreden i 2010-2011 på grunn av en renegat fra Det Konservative Folkeparti. Siden har partiet kombinert en relativt god partiorganisasjon med ikke å ha noen velgere. Slik lykkes de med å stille liste, igjen og igjen, men aldri komme over sperregrensen. Det gjør de neppe denne gangen heller, men det er en liten sjanse for at de får en enkelt representant fra Vestjylland. Kanskje er ikke miraklenes tid over for Kristendemokratene.

Til gjengjeld er det mer liv i de to ytterst på høyresiden. Og det er her valget blir interessant. Her kjemper to partier om å kapre de mest innvandringskritiske velgerne, Nye Borgerlige og Stram Kurs. De driver stemmefiske hos folk som mener Dansk Folkeparti sviktet fatalt under flyktningkrisen i 2015.

Det er verdt å merke seg to ting: For det første kan de nye partiene endre dynamikken i dansk partipolitikk generelt – ved å splitte den borgerlige fløyen. For det andre har særlig ett av partiene, Stram Kurs, børstet støvet av en høyreradikal retorikk som hittil har vært henvist til skammekroken i politisk debatt.

Nye Borgerlige

Nye Borgerlige ble stiftet av Pernille Vermund i 2015. Tidligere var hun folketingskandidat og byrådsmedlem for Det Konservative Folkeparti. Vermund har ledet flokken sin til høyre, hvor de har funnet «det lovede land» i tomrommet etter Dansk Folkeparti, som har gått mot sentrum under dagens partiformann, Kristian Thulesen Dahl.

Nye Borgerlige har kort fortalt to kampsaker. Begge handler om Dansk Folkeparti. For det første er de kritiske til Dansk Folkepartis stadig mer sosialdemokratiske økonomiske politikk. For det andre er de enda mer kritisk til det de opplever som en manglende evne hos Dansk Folkeparti til å sikre en reell endring av dansk innvandringspolitikk. Nye Borgerlige vil ikke støtte noen regjering som ikke innfrir partiets ultimate krav, blant annet at Danmark bryter med internasjonale konvensjoner og stopper spontan asylinnvandring.

Nye Borgerlige er et nytt, men også et gammelt fenomen. På mange måter viderefører det arven fra Fremskridtspartiet, som fikk sitt gjennombrudd ved det såkalte jordskredsvalget i 1973, men kollapset da utbrytere stiftet Dansk Folkeparti på 90-tallet.

Skjønt, det er én forskjell. For mens Fremskridtspartiet fløt på (og siden druknet i) en bølge av outrert og populistsk retorikk fra den rabulistiske skatteadvokaten Mogens Glistrup, har Nye Borgerlige kjørt en annen stil. De har en politikk på grensen av det politiske mainstream, men en retorikk og et estetisk uttrykk som er mer borgerlig enn Dansk Folkeparti. De kombinerer det frekke med det dannede, to kvaliteter som i manges øyne får sitt mest markante uttrykk i Pernille Vermund. Hun har et personlig fortrinn her.

Dette har vært en effektiv strategi. Partiet har gått frem i meningsmålingne og lå lenge rundt fem prosent på meningsmålingene. Det er bra for et nytt parti.

Stram Kurs

Så kom Rasmus Paludan og Stram Kurs. Paludan er advokat, akkurat som Mogens Glistrup, og har i en del år markert seg på den ytterste høyrefløyen. Han har utnyttet de uredigerte sosiale mediene til det fulle.

Paludan dro på utflukter i innvandrertette områder og skjendet koranen foran øynene på lokale muslimer. Han kalte dem «kriminelle samfunnstapere» og gjorde ellers alt han kunne for å provosere frem reaksjoner. Alt sammen med heftig politibeskyttelse, selvsagt.

Selv om dette gjorde Paludan til et Youtube-fenomen, var ikke Stram Kurs i nærheten av å kunne stille til valg. Det krever 20 000 underskrifter. Paludans gjennombrudd skyldes én enkelt hendelse. Da han 14. april besøkte Nørrebro i København for å brenne koranen, gikk en stor mengde annengenerasjons innvandrere amok. De svarte på koranbrenningen med å prøvde å brenne Nørrebro.

Paludan surfet på en bølge av like deler trass og sympati. Han skaffet de 20 000 underskriftene på rekordtid. Snart kunne han erklære at Stram Kurs var berettiget til å stille til valg, på et program om å kaste mellom 400 000 og 700 000 «uønskede fremmede» ut av landet. Bare sånn vips, med et pennestrøk.

«Spøken» kunne endt der. Det er jo stor forskjell på å samle de nødvendige underskriftene og å komme over sperregrensen på to prosent. Spør bare Kristendemokratene. Men det viser seg at Paludan, enten på tross av eller på grunn av sin radikale politikk og skarpe retorikk, har gått fremover på meningsmålingene. Han har halvert Nye Borgerlige, og har i flere målinger på rad gått forbi dem.

Paludan har lyktes med å videreføre den populistiske stilen som i sin tid ble personifisert av Mogens Glistrup. Han har også avslørt at en vesentlig del av velgerne på den populistiske høyrefløyen enten er rede til å ty til etnisk rensning for å unngå den multikulturelle dystopien, eller i alle fall ikke lar seg skremme fra å stemme på en kandidat som har det som sitt eneste valgpunkt.

Eine Große Koalition?

Allerede her har valget blitt fargerikt og interessant. Men det stopper ikke med dette. Det kommer mer.

Fremveksten av en uregjerlig høyrefløy, som det er vanskelig å basere et stabilt parlamentarisk flertall på, har blåst liv i en misnøye med blokkpolitikken som lenge har murret i Venstre. Så for noen dager siden inviterte Lars Løkke Rasmussen til pressekonferanse og presenterte sin nye bok, Befrielsens øyeblikk.

Timing er alfa og omega i politikken. Det er neppe et uhell at boken kommer nettopp nå. Hva er så budskapet fra Venstres høvding? Jo, at tiden er inne for en dansk «GroKo», et regjeringssamarbeid på tvers av sentrum mellom Socialdemokratiet og Venstre. Slik kan ytterfløyene holdes unna innflytelse.

Dette er kjent fra flere europeiske land, ikke minst Tyskland, men i Danmark har det ikke vært prøvd siden 70-tallet. Her var erfaringen den samme som i Tyskland, nemlig at det kan gå fryktelig galt. Venstre ble liggende nede for telling, mens det ellers dødssyke Konservative Folkeparti kviknet til og ble 80-årenes store borgerlige parti.

Det at ideen nå vekkes til live fra høyeste hold, er derfor historisk – også om det ikke blir noen storkoalisjon. Utspillet fra Løkke har allerede skapt splid internt i Venstre, hvor partiets kronprins, Kristian Jensen, i realiteten har avvist ideen. Eller kronprins? Lars Løkke har sneket inn en liten bemerkning i boken om at arvefølgen i det store borgerlige partiet slett ikke er gitt.

Slik ser det altså ut for tiden. Det populistiske høyre har gått for hardt ut. Venstre er i dyp forvirring. Og det borgerlige Danmark er i et åpent sammenbrudd.   

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden