DEBATT

Storbritannias statsminister Boris Johnson. Foto: Arno Mikkor/Flickr (CC BY 2.0)
Storbritannias statsminister Boris Johnson. Foto: Arno Mikkor/Flickr (CC BY 2.0)

Bye, bye Boris!

Stotrende sjarm er ikke nok til å fylle rollen som statsmann.

Publisert

I 2013 satt jeg i salen da Boris Johnson entret scenen til forventningsfull applaus på landsmøtet til det britiske konservative partiet. Johnson fortalte at han som ordfører i London nylig hadde tatt imot borgermesteren i Bordeaux, Alain Juppé, som hadde sagt at han med 239 517 innbyggere representerte den niende største byen i Frankrike. Johnson hadde da replisert at han som ordfører i London representerte 250 000 franskmenn bosatt der, og dermed den sjette største franske byen i verden.

Med stotrende sjarm og publikumstekke gikk han videre til å prise gledene ved å være ordfører for en multikulturell, internasjonal by med innbyggere fra hele verden. Han mente dette var fabelaktig for London og bra for Storbritannia. Utlendinger og utenlandske penger bidro til jobber: de fylte restaurantene, setene i teatrene, finansierte britiske universiteter og sørget for at eiendomsutviklere kunne realisere byutvikling som ellers ikke ville kommet i gang, fortalte mannen som senere skulle bli Brexit-generalen.

Som ordfører for en global by fremsnakket Boris Johnson fordelene ved migrasjon og mulighetene tilknytningene til EUs indre marked ga Storbritannia. Han fortalte at uten europeisk arbeidsinnvandring ville barer og restauranter måtte stenge på grunn av mangel på arbeidskraft. Han dro frem at uten en sterk finanssektor i London ville ikke den amerikanske banken JP Morgan være den største arbeidsgiveren i Dorset. Og viste til slutt til at Storbritannia kunne bli det største landet innen EU i både antall innbyggere og økonomisk produksjon.

Statsministerdrømmen

Det var da.

Boris Johnson skal ha drømt om å bli statsminister allerede da han gikk på universitetet. Han vet hvordan han skal si det folk vil høre, og da han var ordfører i London, fremstod han som Europa-venn. Men tidligere hadde han gjort karriere av å karikere relativt uetterettelig fra Brussel som korrespondent for The Daily Telegraph. Litt senere i talen skulle han støtte en folkeavstemning om medlemskap i et fellesskap han selv hadde bygget sterke antipatier mot i en årrekke, og som aldri var et folkekrav i Storbritannia.

Denne folkeavstemningen var et krav i en intern partistrid om lederskapet i det konservative partiet. Vel vitende om dette satt daværende leder David Cameron som på nåler i salen mens Johnson snakket. Og helt riktig ble talen avsluttet med en snedig kommentar om at den eneste statslederen i Europa som kunne levere på nødvendige reformer av EU – og i en bisetning: selvsagt også en folkeavstemning om medlemskap, var David Cameron. Cameron krympet seg.

Noen år senere var den ellers så taleføre Johnson nærmest mutt på pressekonferansen etter folkeavstemningen han hadde vunnet, da det var klart at Cameron gikk av. Johnson skjønte at han nå måtte levere på løfter det ikke er mulig å holde. Men menn av hans støpning har aldri latt det avskrekke seg fra å ta høyere verv.

Feil mann

Johnson er uten tvil en høyst skrivefør, kunnskapsrik, sjarmerende og avvæpnende karakter. Dette er egenskaper som kan få deg opp og frem i verden, men ikke nødvendigvis holde deg der. Han har også hatt fingeren på pulsen på høyst reelle samfunnsutfordringer. I landsmøtetalen trakk han frem boligprisene i London som et problem. De som jobber som sykepleiere og politi i byen må ha råd til å bo i byen, sa han. Som spaltist hadde han friske innspill. Som da han skrev om at det var helt idiotisk at britiske bønder dyrket opiumsvalmuer som råstoff til morfin til den medisinske industrien, samtidig som alliansestyrkene brant avlingene til opiumsbønder i Afghanistan i stedet for å gi dem et legitimt levebrød.

Det hadde vært spennende å se Storbritannias statsminister ta internasjonalt lederskap gjennom å røske opp i vante forestillinger og villighet til å fremme nye ideer og bedre løsninger.

Slik gikk det ikke. Boris Johnson er først og fremst feil mann, på feil plass, til feil tid. En mann som har bygget sin karriere på en blanding av lystløgn, sjarm og vittigheter. Som brukte sin tid i parlamentet på å holde middagstaler og foredrag som tidligere journalist og forfatter at et utall bøker. Som tvang gjennom en folkeavstemning det ikke var et folkekrav om for å vinne intern makt i det konservative partiet. Som kom, så, vant og så ikke visste hva han skulle si.

For hva skal man si når festtalene treffer virkeligheten? Boris Johnsons snakk om et globalt Storbritannia som skal bli et fyrtårn for frihandel, møter nå en verden der USA og Kina ligger i handelskrig med hverandre, Verdens handelsorganisasjon knaker i sammenføyningene, Asia er på sterk fremvekst og Storbritannias tidligere kolonier, som husker sin hvite koloniherre godt, skal sitte på andre siden av forhandlingsbordet. Han møter et Storbritannia som står i fare for å reduseres til Lille England. Brexit har ført til krav ny folkeavstemning om selvstendighet i Skottland, og krefter i Nord-Irland tar til orde for en gjenforening av Irland.

Han skal inn i forhandlinger med «America First»-president Donald Trump om «the greatest deal ever», og det er neppe til Storbritannias favør. Sist USA og EU forhandlet om en større handelsavtale, TTIP, strandet denne blant annet fordi EU ikke aksepterte tollfrihet og kvoter på amerikansk genmodifisert mat og klorbleket kylling. Dette aksepterte ikke amerikanerne den gang, og de har ingen grunn til å akseptere det fra britene. Britenes nye suverenitet utenfor EU kan vise seg ganske raskt å måtte føye seg etter sterkere og mektigere nasjoner – noe som bør være til ettertanke for nordmenn som drømmer om «handlingsfrihet» utenfor EØS.

Farvel, Boris

I sin nye rolle som folket mann har Johnson også toppet laget med å gi jobben som leder av Underhuset til Jacob Rees-Mogg, den kanskje mest reaksjonære og minst jordnære politikeren det konservative partiet har i parlamentet. Og den beskrivelsen er det noe konkurranse om i Johnsons regjering, for å si det slik. Den arrogansen disse utviser, kan forklare Boris Johnsons beslutning om å oppløse parlamentet, som nå ble kjent ulovlig av britisk høyesterett.

Som ordfører i London var Boris Johnson alt det han ikke er som statsminister: Han var raus og han var vendt mot Storbritannias europeiske venner og partnere. Han verdsatte til og med franskmenn i full offentlighet – det sitter gjerne langt inne for briter. Det eneste han har med seg fra talen jeg så i 2013, er den stotrende sjarmen. Men stotrende sjarm er ikke nok til å fylle rollen som statsmann.

Selv om jeg elsker Storbritannia, er jeg ikke nå rausere enn at jeg håper på en hard Brexit der Storbritannia blir det utenforlandet de ønsker å være. Men den pragmatiske forhandlingsmaskinen EU er, vil alltid forsøke å finne løsninger som er til gjensidig gavn, noe en hard Brexit på ingen måte er.

Derimot er det på tide å vinke farvel til Boris Johnson som representant for anstendige liberalkonservative verdier og ideer. Han har blitt den politiske klovnen han i årevis har fremstått som.

Vi som trodde det var mer karakter bak karakteren han spilte, tok feil.