Frihandelsprat på pøbben

Noen briter vil ut av EU for å drive skikkelig frihandelspolitikk. Jeg møtte budskapet på landets største pøbb-kjede.

Publisert   Sist oppdatert

For et par år siden skrev Economist en artikkel om pubkjeden JD Wetherspoon som vakte min interesse. Economist skrev om hvordan britiske pøb-kjeder hadde fått et dårlig image:

“How easy it is to dislike chain pubs: those samey, cheap, airless booze hangars that uglify the High Streets of the nation like a slick of vomit up the side of a taxi.”

Men Wetherspoon var annerledes:

“A pleasant light, both dusky and hourless, filters through stained-glass windows. Young mothers huddle around a table looking at holiday snaps. An elderly couple nurse cups of tea. In the gallery teenagers flirt, one table of boys and one of girls. The old codgers sit by the window, working on the first pints of the day.  (…)

The tableau is sociable and cross-class in a lonely and fragmenting society. It is unfussy in a country whose metropolitan food culture increasingly involves infantile gimmicks: dishes served on bricks, in jam-jars and the like. It is authentically inauthentic, sporting the same menus and wall-mounted bric-a-brac as hundreds of other outposts of Mr Martin’s empire, yet curiously honest about the fact.”

Tar vare på det gamle

Skribenten nevnte også at den spesifikke pøbben han besøkte var en ombygget kino. Og dette er et poeng. Wetherspoon tar i bruk svært ulike lokaler, gjerne konvertert fra annen bruk – banker, kirker, kinoer, postkontor. Så selv om menyen er den samme, og noe av interiøret kan gjenkjennes, gir de en ganske ulik følelse: mindre kjede, mer lokalt forankret serveringssted.

Selv prøvde jeg to på min ferske England-ferie – gamle Imperial i Exeter, et ombygd hotell med et svært orangeri og uteareal, og en mindre storslagen etterkrigsvariant i Southampton.  I Stratford-upon-Avon hadde vi ikke tid til et besøk, men som dere kan se, er eksteriøret passende for Shakespeares by.

Wetherspoon har en karismatisk grunder, Tim Martin, som bruker to dager i uken på å besøke sine pøbber, der han snakker med dem som driver dem – og med kundene.

De senere år har pøbbmaten i England generelt blitt bedre, og mange såkalte gastropøbber, som kan være ganske fancy i menyen, har kommet til. Wetherspoons mat er ikke fancy, men helt grei, og til å bli mett av. Selv prøvde jeg klassikerne Fish & Chips og Bangers & Mash.

De senere år har pøbbmaten i England generelt blitt bedre, og mange såkalte gastropøbber, som kan være ganske fancy i menyen, har kommet til. Wetherspoons mat er ikke fancy, men helt grei, og til å bli mett av. Selv prøvde jeg klassikerne Fish & Chips og Bangers & Mash.
De senere år har pøbbmaten i England generelt blitt bedre, og mange såkalte gastropøbber, som kan være ganske fancy i menyen, har kommet til. Wetherspoons mat er ikke fancy, men helt grei, og til å bli mett av. Selv prøvde jeg klassikerne Fish & Chips og Bangers & Mash.

Men kilden til kjedens suksess – den omfatter i dag nærmere 1000 pøbber og en del hoteller, er lave priser, særlig på øl. Bildet viser vår bestilling – en stor flaske indisk Kingfisher pils (650 ml), en flaske Blue Moon - belgisk witbier fra Colorado USA, som vi ofte drikker når vi er på den siden av dammen, og et godt glass white zinfandel (250 ml). Det kom på helt nøyaktig £8.98 – og på pøbbene tipser man jo heller ikke. Den som har bestilt en Kingfisher på byen i Oslo kan bare undre seg.

Frihandel gir lave priser

Det som fanget min interesse på Imperial i Exeter var den helt eksplisitte propaganda for frihandel, forkledd som reklame for noen øl, blant annet den omtalte Blue Moon: «Free trade means lower prices».

Martin er nemlig både en sterk forkjemper for frihandel – og for Brexit. Det siste er så omstridt at da jeg tvitret om Wetherspoon svarte Martin Sandbu, nordmann som er økonomi-kommentator for Financial Times, at det å besøke en slik pøbb i våre dager måtte anses som en politisk handling.

Brexit-folket delt

Martin er nemlig både en sterk forkjemper for frihandel – og for Brexit. Det siste er så omstridt at da jeg tvitret om Wetherspoon svarte Martin Sandbu, nordmann som er økonomi-kommentator for Financial Times, at det å besøke en slik pøbb i våre dager måtte anses som en politisk handling.
Martin er nemlig både en sterk forkjemper for frihandel – og for Brexit. Det siste er så omstridt at da jeg tvitret om Wetherspoon svarte Martin Sandbu, nordmann som er økonomi-kommentator for Financial Times, at det å besøke en slik pøbb i våre dager måtte anses som en politisk handling.

De fleste steder er høyrepopulismen proteksjonistisk, og ofte sterkt markedskritisk, med Le Pens parti som det klareste eksemplet. Men det finnes unntak. Det norske Frp er ett av dem, selv om det også der er visse tendenser til at nasjonalismen fortrenger frihandelslinjen. (Jeg skrev om denne konflikten mellom nasjonalisme og liberalisme i Frp i fjor).

Storbritannia er det viktigste unntaket. Også der var innvandring den viktigste drivkraften bak Brexit, men det var også en betydelig del i tory-partiet som argumenterte mot EU-medlemskap på frihandelsgrunnlag, og kritiserer EU or å være en proteksjonistisk klubb.

EU reduserer og fjerner handelsbarrierer internt, riktignok ofte via felles reguleringer som ikke nødvendigvis er markedsvennlige, men opprettholder dem eksternt. Et aktuelt eksempel er at EU legger 10 prosent toll på personbiler, mens USA har 2,5 prosent (25 prosent på SUV’er).

Noen Brexitere vil benytte anledningen til å gjøre Storbritannia til en spydspiss for frihandel igjen. Forhandlingene med EU viser at dette vil være vanskeligere enn mange av disse trodde. Går man ute av tollunionen med EU, for å fritt kunne inngå frihandelsavtaler med andre land, vil det skape problemer for britiske produkters adgang til EU-markedet, som er det viktigste for landet. (Sam Bowman ved markedsliberale Adam Smith Institute mener at tilhengerne av hard Brexit tar for lett på utfordringene. Også Dalibor Rohac ved American Enterprise Institute advarer).

Martin pekte for behovet for et alternativ dersom forhandlingene med EU skulle bryte sammen, og det blir en Brexit uten noen avtale. Et slikt alternativ, som for han vil innebære frihandel med andre land, vil også styrke britenes forhandlingsposisjon, mener han.

I mai la han frem sin egen plan for Brexit, og sa at det å forlate det felles markedet og tollunionen burde følges opp med å avskaffe all toll på produkter fra andre land. Det ville umiddelbart gi lavere priser i pøbber og butikker landet over.

Amerikansk hveteøl erstatter tysk

Og det er altså budskapet som møter oss i hans pøbber. Martin mener Brexit vil gi dem muligheten til å senke prisene ytterligere. I starten av juni sendte selskapet ut en pressemelding der de varslet endret policy fra 9. juli:

“It is switching from a range of drinks including Champagne and wheat beers, which are produced in France and Germany. Wetherspoon will replace Champagne with sparkling wines from the UK; Denbies Sparkling Whitedowns Brut and Whitedowns Rose Brut as well as Hardys Sparkling Pinot Chardonnay from Australia. The pubs will also serve wheat beers from the UK and USA; Blue Moon Belgian White, Thornbridge Versa Weisse Beer and SA Brains Atlantic White.”

Martins problem er at selv om mange ledende toryer er frihandelstilhengere, som Boris Johnson og Michael Gove, ser det ikke ut til at et flertall av de konservative velgere vil kjøpe hans evangelium.

Selv ikke om det skylles ned med billig øl.