DEBATT:

Storbritannias statsminister Boris Johnson. Foto: Arno Mikkor (EU2017EE)/Flickr
Storbritannias statsminister Boris Johnson. Foto: Arno Mikkor (EU2017EE)/Flickr

Boris prioriterer kun Boris

Som fersk statsminister hadde Boris Johnson to store utfordringer. Først måtte han unngå å få skylden hvis Brexit ikke skjer 31. oktober. Så måtte han unngå å gå i samme felle som sin forgjenger ved et nyvalg. Han oppnådde begge deler i går kveld.

Publisert

Helt siden Boris annonserte at han ville suspendere parlamentet frem til oktober, har de fleste kommentatorer og politikere vært såre enige om at dette er et kynisk spill for å presse gjennom en såkalt «No Deal Brexit», altså å forlate EU uten en avtale. Da overser de det de allerede vet, at Boris sin eneste prioritet er Boris.

Og hva er det Boris vil? Han ønsker å styrke mandatet sitt i parlamentet slik at han kan bli sittende i minst fem år. Hvilken form Brexit tar er bare interessant for ham i den grad det påvirker et eventuelt valgresultat. Med det i tankene kan vi begynne å se konturene av en strategi.

Det første Boris måtte sørge for var at han ikke kunne få skylden for det som skjer 31. oktober, særlig ved en eventuell utsettelse. Ved å suspendere parlamentet har han fått medlemmene der til å ta støyten for ham. Nå har de bundet ham på hender og føtter i all offentlighet, slik at kun parlamentet får skylden for en manglende avtale og en utsettelse.

Det andre Boris måtte sørge for var at han ikke kunne få skylden for et nyvalg. Ved å gjøre avstemningen i parlamentet til et tillitsvotum kunne han legitimt kvitte seg med interne motstandere, peke på at majoriteten er borte, og si at opposisjonen har gjort nyvalg uunngåelig. Dermed er det Jeremy Corbyn som enten må si ja til et valg i oktober han ligger an til å tape eller si nei og tåle anklager om å være feig og udemokratisk frem til et valg uansett finner sted.

En fersk meningsmåling tyder på at han har lykkes med begge deler.

Med andre ord kan det ikke utelukkes at målet med å suspendere parlamentet ikke var å tvinge igjennom en Brexit uten avtale, men å tvinge parlamentet til å ta skylden for en uunngåelig utsettelse og opposisjonens leder til å ta skylden for det manglende demokratiske mandatet.

Det er alltid risikabelt å skulle lese mellom linjene i et så høyt politisk spill, men å tro at alt er slik det ser ut med Boris Johnson er naivt. Gårsdagen så ut som et nederlag for Boris, og han hadde neppe regnet med at broren Jo Johnson ville trekke seg fra politikken, men det er vanskelig å se hva han egentlig tapte om målet er å bli valgt.

Tvert imot går han nå mot et valg som leder for et samlet parti med et forent standpunkt på Brexit, mot en upopulær opposisjon som ikke er enig om mye annet enn at de vil stoppe Boris.

Sannsynligheten for at Boris blir sittende til minst 2024 ble derfor betydelig høyere i går.