Ingen Brexit uten Boris

Boris Johnson er statsministeren Storbritannia behøver for å komme frem til Brexit.

Publisert   Sist oppdatert

Lyset fra en hard og proper Brexit skinner forsvinnende svakt i horisonten. Etter Theresa Mays Chequers-kupp i juli er det klart: Storbritannia vil få en Brexit in name only, og forbli, i Boris Johnsons spissformulerte ord, en vasallstat underlagt Brussels åk.

Når denne teksten går i trykken, peker alle piler mot en Soft Brexit, hvor Storbritannia fortsatt blir en del av EUs tollunion, det indre markedet og under vesentlig innflytelse fra Den europeiske domstolen. Det betyr at Storbritannia forblir de facto medlem av EU, bare uten innflytelse. Et patetisk antiklimaks for et imperium som for hundre år siden regjerte over en fjerdedel av klodens landmasse så vel som de syv hav.

Boris Johnson og Brexit-minister David Davis gjorde det eneste riktige da de trakk seg i kjølvannet av Chequers-komplottet. Det lukter ikke pent av episoden. Hvordan May og hennes Brexit-rådgiver Olly Robbins frøs ut resten av kabinettet og utformet sitt eget Brexit-whitepaper, som statsrådene først fikk seg presentert på fredagsmorgenen da de ankom Chequers – angivelig etter at Theresa May hadde forelagt Angela Merkel dokumentet i forkant.

Statsrådene ble også advart om at dersom noen trakk seg, ville de ikke få regjeringsbil og være nødt til å ta taxi hjem fra statsministerens landsted. Like fullt, Theresa Mays skitne spill betalte seg, iallfall på kort sikt.

Etter Chequers var May raskt på banen med å prente inn budskapet at hennes Brexit er den eneste tenkelige Brexit – hvilket selvsagt er rent hybristisk visvas.

De harde brexiterne ble utmanøvrert, Johnson og Davis ble ydmyket. Til og med forrådt av den glatte ålen Michael Gove, som tok side med May og en soft Brexit, tross all hans tidligere support for en hardere Brexit. Det bør dog ikke tolkes som at Gove stiller seg lojalt bak Theresa May, men snarere kun at han ser det som opportunt å dolke Johnson og Davis i ryggen først, for å få muligheten til å dolke statsministeren i ryggen senere.

Etter Chequers var May raskt på banen med å prente inn budskapet at hennes Brexit er den eneste tenkelige Brexit – hvilket selvsagt er rent hybristisk visvas. Boris Johnson var raskt tilbake i sin gamle jobb som Daily Telegraph-spaltist for å agitere for det motsatte.

Svertingen av Johnson har intensivert seg i ukene etter hans avgang, og nådd helt absurde høyder med Theresa May og Tory-formann Brandon Lewis’ krav om at Johnson må beklage  å ha kommet med fornærmende uttalelser om islamske hodeplagg. Liten rolle spilte det at Johnson i den aktuelle spalten argumenterte mot Danmarks forbud mot niqab og burka. Men hans treffende beskrivelse at burkakvinner ser ut som postbokser og bankrøvere, ble for sterk kost for de religiøst lettkrenkede toppene i Tory-partiet, som prosederte med å åpne en granskning av Boris Johnson.

Flere forskrudde Toryer, som Lord Sheikh, tok til tale for å kaste ham ut av partiet. Og enkelte, åpenbart inspirert av det multikulturelle fyrtårnet Sverige, ville straffe Johnson enda hardere ved å sende ham på tvungen mangfoldstrening. Som Maggie må spinne i graven!

En Remainer som May burde aldri blitt statsminister når valgutfallet ble Leave.

Theresa May kan dog ha overspilt sin hånd. Hvis hun må ty til Koranen for å kneble sin politiske rival, kan hun fort komme til å snuble i sine leopardprinthæler. Inkvisisjonen mot Johnson har fått henne til å se ut som et iransk prestestyre. Det eneste som mangler er at hun går ut med en fatwa på Johnson for hans sataniske vers. Det britiske folk, som har sterkere bullshit-filter enn vi har her til lands, gjennomskuer at dette er en totalt fabrikkert krise for å kveste en rival.

Det beste de konservative kunne gjort for å sikre en proper Brexit, ville vært å rulle inn Theresa May i en niqab – alternativt sette henne inn i en postboks – og valgt en ny statsminister. Men enn så lenge klarer hun å henge seg fast i gardinene i Downing Street, så lenge de harde brexiterne har klart å mønstre de 48 signaturene som kreves til partiets 1922-komité for å trigge et mistillitsvotum mot statsministeren.

Brexiternes kardinalsynd var å la Theresa May bli statsminister i første omgang. Det kan de to Bullingdon-bøllene Johnson og Michael Gove takke sin barnslige maktkamp for, som lot den grå musen May gå stille inn kjøkkeninngangen i No. 10. En Remainer som May burde aldri blitt statsminister når valgutfallet ble Leave.

I de to årene siden er det dessuten blitt ettertrykkelig klart at May, som Angela Merkel, er blottet for politiske visjoner ut over å klore seg fast til makten. Hennes Brexit vil alltid bli en minste felles multiplums Brexit. Hennes gjentatte repetisjoner av «Brexit means Brexit», et klokkeklart varsel om at det ikke betyr Brexit i det hele tatt, men fortsatt kvasimedlemskap i unionen.

Som i et ekko fra 1940 er det en mann som blir stadig mer uunngåelig. Det er selvsagt Boris Johnson.

Et statsministerskifte kan tvinge seg frem innen året er omme. Theresa May risikerer å bli felt av opposisjonen så vel som av sine egne. Imidlertid er det lite som tyder på at Jeremy Corbyn finner det opportunt å velte regjeringen og ta over makten, all den tid hverken han eller Labour vet hva de egentlig mener om Brexit – i hvert fall ser han seg ikke tjent med å gå tydelig og klart ut med sine intensjoner.

Det gjør at et internt palasskupp i Tory-partiet gjenstår som det mest sannsynlige utfallet, hvis May ikke klarer å hoste seg gjennom stormen. Som i et ekko fra 1940 er det en mann som blir stadig mer uunngåelig. Det er selvsagt Boris Johnson. Burkakrisen viser at hans stjerne på ingen måte er bleknet, selv om han har trukket seg fra regjeringen. Snarere tvert imot.

Som sitt forbilde er Johnson både impulsiv, egenrådig, hasardiøs og volatil. Eller som hans tidligere sjef, Max Hastings, skrev i et nådeløst karakterdrap i The Times forleden: «He is a  man of remarkable gifts, flawed by an absence of conscience, principle or scruple. It has been a misfortune for Britain that through two years when diplomacy has been critically important we have been represented abroad by a jester.”

Hastings har ikke feil. Men på den annen side var også Churchill av mange ansett som noe av en uberegnelig klovn før han kom til makten. I stabile tider kan man ha en grå mus ved roret. Men i turbulente tider kreves det noen med mer kreativitet og «bravado» – selv om det gjerne følger med en dose skruppelløshet på kjøpet.

For å løse den gordiske knuten Brexit-forhandlingene er blitt, behøver britene en regjering ledet av noe mer av en Madman.

Johnson var selv inne på det i en privat middag rett før Donald Trumps besøk i Storbritannia i sommer, hvor hans konfidensielle betraktninger ble betimelig lekket til pressen. Storbritannia behøver en mann mer av Trumps støpning i forhandlingene med unionen, fremholdt Johnson. En mann som går høyt og hasardiøst ut på banen, med en mer «macho» forhandlingsteknikk:

«Imagine Trump doing Brexit. He’d go in bloody hard… there’d be all sorts of breakdowns, all sorts of chaos. Everyone would think he’d gone mad. But actually you might get somewhere. It’s a very, very good thought.»

Derimot er det åpenbart at Theresa Mays «konstruktive dialog» med EU er et dødt spor. Ved å opptre overforutsigbart, overrasjonelt og overforsiktig har ikke May klart å få noen som helst innflytelse på unionens sjefforhandler, Michel Barnier. May vil heller aldri lykkes i å fremforhandle noen gunstig Brexit med Europakommisjonen all den tid hans alkoholiserte eminense Jean-Claude Juncker og hans protesjé Martin Selmayr er urokkelig innstilt på å statuere et verst mulig eksempel for andre euroland som skulle våge å tenke på å tre ut av unionen.

Derfor er det essensielt for Brussel at Brexit påfører Britannia mest mulig smerte. Mens Londons innstilling hele tiden har vært en ny frihandelsavtale med unionen, tenker Brussel mer i retning av en restaurering av Napoleons kontinentale blokade.

For å løse den gordiske knuten Brexit-forhandlingene er blitt, behøver britene en regjering ledet av noe mer av en Madman, som troverdig kan overbevise mandarinene i Brussel, Paris og Berlin om at trusselen om en kaotisk No Deal Brexit er høyst reell. Først når Barnier & co tror London er villig til å humpe ut av unionen uten en ferdigforhandlet avtale på exit-datoen 29. mars 2019, vil de ha et incentiv til å rikke seg fra sin hittil fastlåste forhandlingsposisjon.

Den eneste som kan levere en slik irrasjonell rasjonalitet, er klovnen Boris Johnson. Han er, som nok et ekko av Churchill, kanskje ikke statsministeren Storbritannia behøver etter Brexit, men han er statsministeren Storbritannia behøver for å komme frem til Brexit.