Debatt

Botox og plastisk kirurgi er Vestens hijab

Det er nedverdigende og naivt å generalisere rundt livet til noen som befinner seg milevis unna en selv, skriver Sophie Louise Matlary.

Bilde: Pixabay

Vår vestlige feminisme hevder å kunne fremme likestilling for kvinner over hele verden. Det er i teorien fint, men umulig i praksis. En vestlig feministisk teori kan ikke passe alle kvinner.

Siden 70-tallet har vestlig feminisme hevdet å inneha et monopol på å definere hva det vil å være en fri og likestilt kvinne. Det ble gjort med utgangspunkt i at vestlige feminister sitter på selve nøkkelen til å vite hva som er sunt og riktig for kvinner i hele verden.

En slik analyse er mangelfull fordi den ikke tar hensyn til at det finnes store nyanser mellom individer og på tvers av ulike kulturer og sivilisasjoner. En analyse av kvinners livsbehov må dermed basere seg på noe mer enn kun kjønn.

Ulike individuelle overbevisninger og forhold som religion og kultur har langt mer å si for hvordan noen ønsker å leve livet sitt enn hva du kan finne frem til ved å se på kjønn alene.

Arabiske kvinner

I skrivende stund bor jeg i Midtøsten. Det er svært spennende tider for kvinner her. Krig og konflikter er dominerende i mange arabiske land, noe som gjør at det ikke er lett å få øye på andre samfunnsendringer. Men likevel skjer det hele tiden små og viktige sosiale endringer som for mange går under radaren. Det virker som om vi er inne i en brytningsfase. Den lar seg ikke observere med det blotte øye på ulike indekser eller gjennom klesvalg, men kan sees i noe langt viktigere – i selve tankegangen til kvinnene som bor her.

I 2017 publisert FNs kvinneorganisasjon rapporten «Understanding Masculinities» Denne rapporten analyserer ikke direkte kvinnes rolle i Midtøsten, men ser i stedet på arabiske menns synspunkter på kvinnens rolle. Rapporten tar utgangspunkt i kvalitative og kvantitative intervjuer med over 10.000 menn i Egypt, Libanon, Marokko og Palestina og stiller spørsmål rundt deres holdninger til kvinners rett til å jobbe, skille seg og arbeid i hjemmet.

Ikke overraskende viser denne undersøkelsen at de fleste arabiske menn trives best med og enes om en paternalistisk «macho» modell for familielivet og samfunnet.  Men samtidig viser rapporten frem at det finnes en stor minoritet som er pådrivere for liberale samfunnsendringer. De ønsker seg mer likestilling og mer sosial og politisk frihet for kvinner. Særlig interessant er det at denne minoriteten er bredt sammensatt av menn fra både høye og lave sosiale samfunnslag. Og at de er tilstede både i bystrøk og på landsbygda.

Videre er det interessant å se at de små endringene som skjer for kvinner i Midtøsten ikke direkte kan relateres og hentes fra Vesten, men heller er tendenser som oppstår innad i familier.  Et bevis for dette er at intervjuobjekter som hadde bodd og studert i utlandet – det er svært vanlig å studere i England eller USA for Arabere, uten at disse så har importert vestlig tankegang ved gjenkomst – og dette gjelder både kvinner og menn.

Dette kan vi også se på andre og tredjegenerasjons innvandrere i Norge, som kan ha svært konservative holdninger selv om de er født i Norge, eller andre familier som har svært liberale og sekulære verdier. Alt avhenger av hvor konservativ familien er, og ikke samfunnet rundt.

Kvinner i Kairo

En av mine gode venninner her i Kairo kommer fra landsbygda i Sør-Egypt. Moren hennes var kun 11 år gammel da hun fødte henne. Faren var 16. I dag vil dette bli sett på som barnemishandling, og er ulovlig i Egypt.

Begge foreldrene kom fra samme storfamilie, og det å gifte seg og ha barn med en gang kvinnen hadde mulighet til det var forventet. Det interessante med henne er at selv om hun vokste opp i en tradisjonell familie, utenfor urbane områder og vestlig innflytelse, har hun ikke blitt holdt tilbake av egen familie hva gjelder hennes egne valg i livet.

I dag er hun PhD-student og satser på å bli statsadvokat. Hun er 28 år og ugift. Familien har ikke presset henne til det. Hun er fri til å ta egne valg, selv om disse valgene står i motsetning til det foreldrene hennes gjorde.

Samtidig har jeg flere venner her som har studert i utlandet og kommer fra velstående egyptiske familier, men hvor presset på å gifte seg ‘riktig’ er helt enormt. Det vil si at ekteskapene er arrangerte i den grad at den andre familien velges ut, hvor det ikke er kjærlighetsekteskap, men ekteskap som skaper velstand og makt. Det er paradoksalt at undertrykkende holdninger overfor kvinner lever videre i familier med høy utdanning og høy inntekt.

De patriarkalske kreftene i Midtøsten kan ikke enkelt analyseres eller generaliseres om. Og det kan de heller ikke i Vesten. Ironisk nok er det ikke sosialt akseptert for en kvinne og i hvert fall ikke for en mann å være husmor (-far) i Norge, selv om samfunnet vårt preges av en svært høy grad av individualisme. Vi har derfor en del å jobbe med på hjemmebane, og trenger også å tydeligere definere hva feminisme og likestillingsdefinisjonen egentlig inkluderer eller ekskluderer.

Det hevdes ofte at Norge og andre nordiske landene er verdens mest likestilte, men slike målinger viser kun hvor vellykkede vi i Vesten selv synes vi er i møte med standarder vi selv har definert.

Å sammenligne kvinner i Midtøsten og kvinner i Vesten er vanskelig fordi deres kultur og historie er så forskjellig. Derfor er det frustrerende for arabiske kvinner å høre vestlige feminister snakke om kvinner i Midtøsten som om de kjenner dem. De studerer dem, men de kjenner dem ikke.

Det er nedverdigende og naivt å generalisere rundt livet til noen som befinner seg milevis unna en selv. I demokratier ønsker vi at alle skal ha en rett til å leve slik en ønsker, så lenge det ikke strider med loven. Samtidig hevder visse grupper å vite på vegne av andre hva det betyr å leve et godt liv og hva det vil si å være fri eller ufri. Selvsagt finnes det klare grenser for hva som er innskrenkning av liv, og farlig kontroll for individet, men det finnes likevel ingen ensartet løsning for alle.

Gjennom egne erfaringer og observasjoner i de arabiske landene vil jeg si at hvis kvinner her virkelig mistrivdes og ønsket endring, ville de ført en tydeligere kvinnekamp. Da ville de kjempet for en lik og fullstendig likestilling lik den vestlig modellen promoterer, men det ser ut til at de fleste arabiske kvinner – og eksempelvis i Egypt – trives med en tradisjonell familie og livsmodell. Dette vil ikke si at de er kvinner som aksepterer urettferdighet eller undertrykking, men at familielivet organiseres rundt en tradisjonell modell. Videre var egyptiske kvinner høyt representerte ved revolusjonen i 2011 og 2013 i kampen mot religiøse konservative krefter.

Vestlig undertrykkelse av kvinner

Den egyptiske forfatteren og feministen Nawal El Saadawi skrev i en av hennes kjente bøker at «plastic surgery is the postmodern veil». El Saadawi har lenget jobbet for likestilling i Egypt, og skildrer detaljert det undertrykkende patriarkalske samfunnet i Egypt på 70 og 80-tallet. Forfatteren er i dag opptatt av at undertrykkelse er et universelt fenomen, og kan ta mange former, ikke bare gjennom klassiske paternalistiske holdninger. Eksempelvis vil feministisk teori mene at det er ufritt og gammeldags hvis kvinner vil være hjemme med barn og ikke jobbe. Kvinnen er da blitt «hjernevasket» eller er uvitende over egne muligheter og valg i livet. Tradisjonelle kjønnsroller stemples ukritisk som utdaterte og feil i det moderne samfunn uten hensyn til at kvinnen er noe større en kjønnet hun er født i, hevder El Saadawi.

Poenget er at mer tradisjonelle former for undertrykkelse er blitt byttet ut med krav til å jage etter det “perfekte liv”.

El Saadawi skriver om vestlig individualisme og samfunnspress på kvinner.  Storsamfunnets forventninger og andre kvinner utøver en form for undertrykking gjennom urealistiske krav til kropp og liv. Botox, plastisk kirurgi, trening og kosthold er noen av ingrediensene i dette. Men disse tingene fremheves ikke som hovedproblemer for norske kvinner. I stedet peker man på at kvinner i Midtøsten tvinges til å gå med hijab.

Det hevdes ofte at Norge og andre nordiske landene er verdens mest likestilte, men slike målinger viser kun hvor vellykkede vi i Vesten selv synes vi er i møte med standarder vi selv har definert. For også her har vi ulike former for undertrykkelse og usunt konformitetspress, til tider synes det også fysisk på kvinnekroppene. Bulimi og anoreksi er ikke uvanlig å se i Norge. Et slikt usunt kroppspress er alt annet enn frihet for kvinner, og den ufriheten vi i Vesten mener muslimske kvinner lider under finnes også her hjemme, i en annen form.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden