Intervju

Bråkmakeren

Første gang hun sendte e-post til HRS, gikk den i søppelposten. Nå er Nina Hjerpset-Østlie redaktør for rights.no, og en viktig innvandringskritisk stemme. Men hun skulle gjerne skrevet litt om alt muslimhatet hun ser.

Første gang hun sendte e-post til HRS, gikk den i søppelposten. Nå er Nina Hjerpset-Østlie redaktør for rights.no, og en viktig innvandringskritisk stemme. Men hun skulle gjerne skrevet litt om alt muslimhatet hun ser.

NAA: Nina Hjerpset-Østlie, du har blitt en profilert person i den offentlige debatten om innvandring og islam, som redaktør i for et kjent, og jeg holdt på å si kjært, men det er kanskje riktigere å si kontroversielt og sterkt kritisert nettsted, rights.no (nettstedet til Human Rights Service (HRS), red. anm.). Fortell om din vei inn i det islamkritiske kommentariatet?

NHØ: Jeg kommer opprinnelig fra et helt annet sted. Jeg var arkivar – eller documentcontroller, som det heter – i oljebransjen. Jeg jobbet med Troll A-plattformen. Lenger fra kommentariatet kommer man kanskje ikke. Siden var jeg i samme rolle hos Fylkeslegen, Rikstrygdeverket og i Justisdepartementet.

Men jeg har alltid vært interessert i politikk, og er mer eller mindre født motstrøms. Kom fra et borgerlig miljø og endte følgelig med ildrødt hår og Rød Valgallianse som partifavoritt. Og jeg har alltid vært interessert i innvandringspolitikk, fordi det er et spennende område.

Så kom Muhammed-krisen i 2006. Da mistet jeg tillit til norske medier, fordi lederartiklene hadde den samme ettergivenhetslinjen over hele fjøla. De kastet Vebjørn Selbekk til ulvene alle sammen.

Så jeg begynte å lete etter alternativer på nett, og da fant jeg først HRS. Jeg sendte dem en e-post og lurte på om de kunne være interessert i noe hjelp – forefallende arbeid, korrekturlesning eller noe slikt – men den e-posten gikk nok i søppelposten, for jeg hørte aldri noe fra dem, og de kan ikke huske å ha mottatt den heller. Så fant jeg document.no, og skrev noen kommentarer i kommentarfeltet der. Og etter kort tid tok Hans Rustad (redaktør for document.no) kontakt med meg. Så begynte jeg der.

NAA: Du sier du mistet tillit til mediene. Hvordan opplever du dekningen av innvandringsfeltet i mediene?

NHØ: Det er forferdelig dårlig, rett og slett. Det er noen tilløp her og der, men det er sjelden mediene følger opp. Et eksempel: Aftenposten skrev om Tawfliq-moskeen, og at moskeen var bekymret for radikalisering. Dette er en moské som sprer radikale tanker selv, og har invitert foredragsholdere som støtter dødsstraff for utroskap, steining, og det som verre er. Dette sitter vi og vet, og det er bare et google-søk unna. Få andre institusjoner hadde sluppet unna uten mer research og kritiske oppfølgingsspørsmål. Men avisene følger ikke opp før de eventuelt får kritikk nok til at de gjør det. (Aftenposten fulgte opp Tawfliq-saken en måned senere, red. anm.) En lignende sak, litt lenger tilbake i tid, er dekningen av Yusuf al-Qaradawi, som har hyllet Holocaust. Og så har vi muslimske ledere i Norge som synes at han er en kjernekar. Men det er få aviser som følger opp saken, som trekker noen linjer. Og der har vi en rolle å spille.

NAA: Den første e-posten din til HRS i 2006 kom aldri frem. Hvordan havnet du der likevel?

NHØ: Jeg var nesten åtte år i Document. Det var kjempespennende, og jeg har stort sett bare gode minner derifra. Og jeg lærte utrolig mye der – mesteparten av det jeg kan om tall og statistikk lærte jeg av en annen i Document, Christian Skaug, som er matematiker og rågod på den slags. Vi stod jo i noen stormer der, og det er klart at det gjør noe med de personlige relasjonene. Man blir litt som en familie. Men vi er stridbare mennesker, mange av oss som driver med dette. Man går ikke inn i denne bransjen om man ikke er en bråkmaker, om man ikke trives med litt støy. Egentlig er det mer av et mirakel at vi trekker i spann så lenge som vi gjør. Men til slutt var det naturlig å gå ulike veier. Og da jeg annonserte arbeidsledigheten min på Facebook, tilbød HRS meg stillingen som redaktør for rights.no.

NAA: Du jobbet i nesten åtte år med én stridbar – og omstridt – person, Hans Rustad, og nå jobber du med en annen omstridt person, Hege Storhaug, som også skaper mange overskrifter og får mye kritikk. Selv regnes du av mange som en som er mer moderat i formen. Hvorfor tror du at både Rustad og Storhaug skaper så mye strid?

NHØ: Én grunn kan kanskje være at begge to kommer fra ytre venstre. Da er det kanskje noen som ser det som ekstra feil når man går over til ”den andre siden”. Begge to er dypt engasjerte mennesker og barrikadestormere. Og de var også begge blant de første som gikk inn på det betente innvandringsfeltet uten å pakke inn det de sa. Det kan vekke oppsikt og harme i et konsensuspreget samfunn. Og sett fra de kaklende klasser sier de nok ting som anses som upassende. De er imidlertid fryktelig populære i leserkretsene sine, som jo har vokst eksplosivt de siste årene. For egen del holder jeg til enhver tid en knapp på begge to fremfor det overveiende intetsigende kommentariatet – med hederlige unntak som Bergens Tidendes Hilde Sandvik og Dag og Tids Kaj Skagen og Jon Hustad – som hovedstrømsmedia opererer med.

NAA: Mange vil si at det du kaller uinnpakket tale, i stedet er stigmatiserende, mistenkeliggjørende retorikk. Hvordan opplever du den balansegangen når man driver med krass kritikk av minoriteter som også opplever mye hat?

NHØ: Som regel går det greit. Men når du holder på med disse temaene, får du pes, og mye bedriten kritikk. Vi får også mye hatmail og alt det styret der. Vi er bare folk vi også, så av og til blir man sint. I blant kjempesint. For min del pleier jeg å gå vekk fra datamaskinen hvis jeg har fått mye slikt, og ta et glass cognac eller gjøre noe annet hyggelig, før jeg skriver. Så som regel går det tålelig bra, men innimellom sprekker man, og sier ting man ikke burde, eller på en måte man ikke burde.

NAA: Ett eksempel kan HRS’ dekning av Faten al-Hussainis tale i en demonstrasjon mot IS, og den påfølgende prisen hun fikk fra Bergesenstiftelsen. Hege Storhaug gjorde da et gravearbeid i hva al-Hussaini hadde ment og skrevet tidligere – nettopp et tilfelle der resten av pressen ikke stilte de oppfølgingsspørsmålene du nevnte i sted. Da fant hun uttalelser som blant annet viste uklare holdninger til demokrati. Det førte til store oppslag i flere medier, og mediene fulgte faktisk opp HRS’ sak. Resultatet ble at al-Hussaini skrev en kronikk hvor hun tok avstand fra disse synspunktene. Det var på mange måter en seier for HRS. Men i stedet for å feire seieren skrev Storhaug en kronikk hvor hun stilte spørsmål ved om al-Hussaini hadde skrevet dette selv, på en måte mange opplevde som mistenkeliggjørende. Kan du forstå at mange da opplever at HRS ikke bare er driver med kritikk av uakseptable synspunkter, men oppfører seg som om ingenting muslimer gjør kan være godt nok?

NHØ: Ofte blir det godt nok, men det som skjedde her, var at al-Hussaini først reagerte med å benekte det meste, så svarte hun med taushet, før hun snudde 180 grader og skrev panegyrisk om menneskerettigheter. Det er ikke så rart at man da stiller noen spørsmål. Men så er det klart at det går an å stille de spørsmålene på en ordentlig måte.

Jeg stiller for eksempel ikke spørsmål når Shoaib Sultan skriver om sine synspunkter på homofili, fordi jeg kjenner ham og vet at det har vært en langvarig prosess. Men hos al-Hussaini skjedde det svært raskt. Når du i det ene øyeblikket mener at Ayatollah Khomeini er ålreit, og i det neste omfavner menneskerettighetene, er det noen spørsmål som må stilles. Sånn er det.

NAA: En områdene der jeg oftest skiller lag med for eksempel Document og HRS, handler om hvordan en trygg og god norsk-muslimsk identitet skapes. Min bekymring er at det beste gjøres til det godes fiende, at det skal veldig mye til før majoritetssamfunnet anerkjenner positive utviklingstrekk. Mange av de norske muslimene som er mest aktive i offentligheten, er også i en europeisk-muslimsk sammenheng politisk meget liberale. Det er politikere som Shoaib Sultan, Abid Raja, Mudassar Kapur og Hadia Tajik. Det er skribenter og journalister som Shazia Sarwar, Kadafi Zaman eller Warsan Ismail, eller på sin måte også den mer teologisk konservative Usman Rana. Det er en komiker som Yousef Hadaoui, eller en aktivist som Faten Al-Hussaini. Men det er ofte dem islamkritikerne ser i offentligheten, og så blir de lynavledere for en generell bekymring. Og da skapes et inntrykk hos mindre profilerte muslimer om at det spiller ingen rolle hvor liberal du er. At det spiller ingen rolle om du synes homofili er ok, om du som en selvfølge støtter et liberalt demokrati, om du sier at selvsagt må redaktører selv bestemme hva de skal publisere – alle de omstridte temaene – det hjelper ikke. Majoriteten vil likevel ikke godta deg. For mange vil det være en lang reise fra det de er vokst opp med, og hvis det som venter på andre siden, fortsatt er mistenkeliggjøring, avvisning, kan det synes nesten uoverkommelig. Forstår du min bekymring?

NHØ: Jeg tror det hadde vært mindre vanskelig hvis mediene hadde sluttet for eksempel å slepe Fahad Qureshi fra Islam Net i studio for å kommentere massakren på Charlie Hebdo som muslim. Mens LIM, for eksempel, knapt nok får noe drahjelp av mediene i det hele tatt. Så mange liberale muslimer blir også usynliggjort av pressen, som om de tenker at de eneste genuine muslimene er de mest konservative. Det er jo miljøer som LIM som burde få vår støtte, ikke konservative moskemiljøer som synes at steining av utro kvinner er greit. Så ja, jeg deler bekymringen, men jeg tror at om mediene hadde fremført mer kritikk av de mer konservative miljøene, hadde vi hatt et konstant mildt press mot de konservative miljøene og dermed gitt et signal om at det omgivende samfunn ikke anerkjenner læren deres og at de burde begynne å ta til orde for en reform.

Et eksempel på det kan være markeringen der man skulle slå ring om en moské, som et svar på at muslimer organiserte en fredens ring rundt synagogen i Oslo etter angrepene i København. Og så velger man altså å slå ring om en moské, Central Jamaat Ahle Sunnat, der ledelsen har prediket skoleeksempler på jødehat. Hadde en norsk kristen menighet sagt noe lignende, hadde det jo blitt ramaskrik over hele linjen, og med rette. Så hvorfor slipper moskemiljøene billigere unna?

Når mediene ikke gjør den jobben, så har du selvsagt kommentarfeltene på nett, og så har du sånne som oss, som er så seriøse som vi kan, men som kanskje også tar litt for hardt i iblant. Hvis media gjorde jobben de etter egenreklamen skal, så slapp vi antagelig det.

NAA: Det er etter hvert vokst frem flere miljøer som er sånne som dere. Det er en fløy i Fremskrittspartiet som forbindes med Christian Tybring-Gjedde og Per Sandberg. Det er det som upresist kalles Facebook-høyre, med folk som Jon Hustad og Halvor Fosli, og det er kretsen rund Document, med Hans Rustad og Christian Skaug i spissen. Stort sett bare menn – og så tre kvinner i HRS. Men utenfra sett virker det som det er lite kontakt og koordinasjon mellom dere. Hva skyldes det?

NHØ: Jeg vet ikke helt. Kanskje skyldes det, som jeg sa, at mange av oss er stridbare mennesker. Alle vil holde på sin måte. Jeg har aldri tenkt over noen kjønnsfordeling, men vil gjette på at den er tilfeldig. At det hovedsakelig kommer an på hvilke emner man er mest opptatt. Hege Storhaug kom jo inn i denne debatten via kamp for kvinners rettigheter. Facebook-høyres innfallsport var og er økonomi og jus, mens Document ofte tar for seg kultur. Men noe miljø å snakke om er det ikke. Personlig har jeg så vidt truffet eller hilst på bare noen av få av dem i det såkalte Facebook-høyre.

NAA: Du snakket om all hatposten dere i HRS får, som også kanskje kan være med å forklare noe av sinnet man tar med inn i debatten. Men sånn er det jo også for mange norske muslimer som deltar i debatten. Hatpost, både på e-post og på Facebook, ser på mange måter ut til å være blitt et slags lavterskeltilbud for mange sinte mennesker. Et resultat er at flere personer på alle sider av debatten har trukket seg vekk fra offentligheten. Som en som mottar mye av dette selv, har du en forståelse for hvordan dette kan bidra til skarpe fronter og mye sinne også på den andre siden? Har også HRS et ansvar for hvordan debattklimaet utvikler seg?

NHØ: Altså, alle må være med å ta et ansvar for debattklimaet. Men jeg får ofte inntrykk av at når folk stiller det spørsmålet, så forventer de at det er vi som er kritiske til innvandring som må ”ta ansvar”, mens de kan si hva fanken de vil. Og det er selvfølgelig helt feil. Men problemet med hatpost, vi ser jo det. Og særlig når det er veldig betente ting, for eksempel i etterkant av Charlie Hebdo-massakren, så tenker vi oss ekstra om når vi skriver. Vi vet om det, alle vet om det. Men det er ikke så lett og hverken vi eller andre kan ta ansvar for at folk drikker seg fulle og skriver forferdelige ting.

Men hatpost, det er jo i ferd med å utvikle seg til et mer generelt samfunnsproblem. Det er ikke bare innvandringsdebatt, det er alt som har med kjønn å gjøre, og flere andre saker. Når jeg leser på Facebook-veggen til for eksempel Kjetil Rolness, som blir sett som en anti-feminist, ser jeg hatmeldinger mot ham som får mye annet til å se ut som en søndagsskole.

Etter 22. juli hadde jeg tro på at det samfunnsdebatten kunne bli bedre, da jeg skrev artikkelen ”Etterpå” hos Document. Men så oppdaget jeg ganske raskt at mange forventet at det bare var vi som skulle endre oss, mens de skulle fortsette med alle mulige hatefulle påstander og å kalle oss rasister eller det som verre er.

NAA: Hvordan drar du opp grensen mellom islamkritikk og muslimhat og rasisme?

NHØ: Selvsagt finnes det muslimhat og rasisme. Jeg får helt panikk av alle disse taqiyya-anklagene, om at alle muslimer lyver. Da dreier det seg om noe helt annet enn islamkritikk. I sosiale medier finner man også jevnlig utsagn som at en muslim er én muslim for mye og slikt. Det er naturligvis helt uakseptabelt.

Men jeg er ikke så sikker på om det er så veldig mye mer muslimhat der ute enn det er folk på venstresiden som hater oss. Så når man prater så kjekt om å bekjempe hat, får jeg litt for ofte følelsen av at mediene prøver å plassere den ballen bare på vår banehalvdel, og det synes jeg ikke er riktig.

NAA: Ville HRS kunne gjort mer for å tydeliggjøre det skillet, og kanskje svekke motviljen mange opplever mot dere, gjennom av og til å ta opp den type saker – taqiyya-anklager og slikt – eller er det riktig for dere å fokusere bare på kritikken av illiberal islam og innvandringspolitikken?

NHØ: Ja, vi kunne det. For det er klart at dette finnes, og vi ser det jo kanskje ekstra tydelig. I landets kommentarfelter – som i all hovedsak er langt bedre enn sitt rykte, vi er for eksempel fornøyd med vårt – er det til tider mye utrivelig, og litt som grupper langt ute til venstre trekker til seg voldelige aktivister, trekker vi til oss en del typer på ytterfløyen, fordi vi fører den kritikken vi gjør.

Så du har nok rett i det, at vi kunne gjort mer av det. Jeg driver faktisk med en slik sak nå. Men jeg har ikke helt fått dreisen på ennå.

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden