Kommentar

Breivik var ikke gal

I likhet med Breivik uttrykte også Tarrant et ønske om at hans terrorangrep skulle utløse borgerkrig. For å sørge for at det forblir en vrangforestilling, er det klokt å forstå at fantasien om borgerkrig er politisk vanvidd, ikke klinisk galskap.

Breiviks hisset til borgerkrig og inspirerte terroristen på New Zealand. Flere bør spørre seg om de har borgerkrigen som frykt eller fantasi.

Fredag denne uken myrdet Brenton Tarrant 49 muslimer samlet til fredagsbønn i terrorangrep i Christchurch, New Zealand. Han har trukket frem Anders Behring Breivik som sin viktigste inspirasjon, og har hevdet at han har vært i kontakt med Breiviks tempelridderorden.

Det siste er åpenbart ikke sant, siden den som sådan ikke eksisterer. Lars Josephsen ser det som en del tel av at Tarrant bevisst driver gjøn med publikum. Men det er mer alvor bak, som bringer oss tilbake til et av spørsmålene i den store debatten om hvorvidt Anders Behring Breivik var strafferettslig tilregnelig. Der handlet nemlig en av uenighetene om hvorvidt Breiviks fantasifoster Knights Templar var et tydelig symptom på virkelighetsbrist eller ikke.

Jeg skrev om saken den gang at Breivik fremstilte Knights Templar «dels som noe som eksisterer (eller i hvert fall har en kjerne av virkelighet), dels som noe han forsøker å selge inn som et konsept andre kan kopiere, noe som er svært tydelig i innledning til del 3 av kompendiet, hvor han beskriver det som en fiktiv, hypotetisk organisasjon».

Og det bringer oss i sin tur til hovedkjernen i spørsmålet om hvorvidt Breivik led av virkelighetsbrist: Han så et Vesten som var i de tidlige fasene av en borgerkrig – som han ønsket å akselerere. For Synne Sørheim og Torgeir Husby – psykiaterne bak den første sakkyndig-rapporten – var dette et tegn på psykotisk virkelighetsbrist.

Påvirket av Breivik

Sørheim og Husby mente også at Breivik hadde uttalt at manifestet hans automatisk ville radikalisere andre. De leste utsagnet som et influenssymptom, at påvirkningen og radikaliseringen skjedde automatisk – og som nok en indikasjon på virkelighetsbrist. Men hvis Breivik bare mente at de som leste manifestet ville la seg overbevise til radikalisering, har han nå fått sin bekreftelse: Tarrant lese manifestet og ble radikalisert.

Ikke er han den første heller. I februar ble Christopher Paul Hasson arrestert i Maryland i USA, mistenkt for å forberede terrorisme for å skape et «hvitt hjemland». Han var blitt inspirert av å lese Breiviks manifest.

I juni i fjor erklært Jack Renshaw, tidligere talsmann for den høyreekstreme gruppen National Action i Storbritannia, seg skyldig i å kjøpe en kniv i den hensikt å myrde parlamentsmedlemmet Rosie Cooper. En av grunnleggerne av National Action, Ben Raymond, har tidligere omtalt Breivik som en helt. Allerede i 2012 ble en 29 år gammel tsjekker arrestert for å planlegge et angrep inspirert av Breivik.

Hvor mange flere som er direkte eller indirekte inspirert eller radikalisert i større eller mindre grad av Breivik eller hans tanker, er vanskelig å si. Breiviks tempelridderorganisasjon og hans manifest var ikke uttrykk for galskap; de er verktøy for å fasilitere terrorangrep, hat og blod i Vesten.

Handlingspropaganda

Groteske som disse drapene er, overlever demokratiet i Vesten terrorangrepene i seg selv.

Mange vestlige land har levd med ulike typer terrorisme over tid: ETA i Spania, røde brigader i Italia, RAF i Tyskland, IRA i Storbritannia, og de siste tiårene ulike former for islamistisk terror – i tillegg, altså, til høyreekstrem eller antimuslimsk terrorisme.

Det er ikke et argument for unnfallenhet, men de siste 50 årene sett under ett har det vært realiteten i Vesten: Terrorismen har vært der, demokratiets institusjoner har overlevet. Det er fordi de politisk ekstreme synspunktene som har utløst terrorismen, har vært avgrenset til relativt små grupper, og store majoriteter har avvist dem.

Men det er ikke gitt at det alltid vil være slik. Terror og vold er mektige politiske krefter, som bidrar med selvstendig polarisering og radikalisering i samfunnet. Noen radikale muslimhatere har akkurat fått se en eggende fantasi utspille seg i internasjonale medier. Noen muslimer i New Zealand føler seg mer ubeskyttet, marginalisert og forhatt. Det er den gamle anarkistiske teorien bak «propaganda of the deed», som Breivik og Brenton Tarrant var inspirert av. I likhet med Breivik uttrykte også Tarrant et ønske om at hans handlinger skulle utløse borgerkrig.

Forrykt, ikke gal

På dystre dager under rettssaken i 2012 tok jeg meg i å tenke at å avskrive Breiviks fantasier om borgerkrig som klinisk galskap, ville kunne bidra til å gjøre dem hakket mindre urealistiske. Selv om det er et lite mindretall som er radikale eller ekstreme innvandringsmotstandere, er det ikke i seg selv en forsikring: For hvor mange mennesker skal til for å starte en borgerkrig? Hvor mye generell uro må det være i befolkningen på forhånd? Hvor mange må i utgangspunktet være radikalisert, og i utgangspunktet anse valgte myndigheter som illegitime?

At Breivik skulle lide av virkelighetsbrist fordi han snakket om borgerkrig, syntes for meg alltid som en søkt forståelse: Det var ikke, i seg selv, en virkelighetsbrist – ikke noe mer enn da Vladimir Iljitsj Uljanov og hans støttespillere i årene etter forrige århundreskifte fant på navnet «bolsjevik», og drømte om en voldelig revolusjon som Uljanov skulle lede under navnet Lenin.

Breiviks apokalyptiske drømmer har heldigvis dårligere odds for å bli virkelighet enn Lenins hadde. Men i likhet med bolsjevikenes tankespinn er det ikke snakk om galskap; men om en forrykt politisk ambisjon.

Fantasi eller frykt?

Poenget med å erkjenne at denne delen av terroristens tankeverden er nettopp forrykte politiske ambisjoner, snarere enn klinisk virkelighetsbrist, er å gi samfunnet motstandskraft mot fantasien. For det vanvittige med tanken om en borgerkrig, er ikke å frykte at det kan skje; det er å ønske at det skal skje.

Og nettopp ønsket, fantasien om borgerkrigen eksisterer et godt stykke utenfor Breiviks univers.

Satirix har denne uken forsøkt å knytte det muslimfiendtlige nettstedet Resett til Breivik gjennom å vise at mange sitater fra terroristens manifest, oversatt til nynorsk, har sluppet inn i Resetts forhåndsgodkjente kommentarfelt, uten store protester fra øvrige lesere.

Stuntet er dårlig som satire fordi den politiske analysen er svak: Utklippene fra manifestet er ikke høyreradikale og voldsbejaende utsagn. En del av utsagnene om både feminisme og islam er rett nok dypt problematiske; andre er gamle standardformulerinnger i innvandringsfiendtlige miljøer om eliter og medier som konspirerer om ikke å snakke om innvandring. Dette er dårlig egnet til å vise at Breiviks tankegods har fått økt spredning eller aksept, fordi det hverken er spesifikt for Breivik eller noe som var nytt med ham: Slike utsagn fylte opp kommentarfeltene i flere medier lenge før 22. juli 2011. Satirix klarer derfor ikke å skille mellom lort og kanel.

Hvis man vil trekke frem et punkt der Breiviks manifest styrket et eksisterende narrativ og en eksisterende fantasi, er nettopp borgerkrigstanken et godt sted å starte. I en sak skrevet av Erling Marthinsen hos Resett i januar i år, er det for eksempel uklart for meg om tanken om militærkupp og borgerkrig er en frykt eller en fantasi, både hos Marthinsen og hos svensken Mons Krabbe, som saken tar utgangspunkt i. I en annen ikke utypisk formulering på samme nettsted skriver Dan Odfjell at «[g]lobalistelitene og EU vil bli feiet ut, ellers blir det borgerkrig. Det blir det gjerne uansett, invadert som Europa er av primitive horder som ikke vil oss vel.»

Jeg har ikke sett formuleringer som direkte oppfordrer til eller uttrykker ønske om borgerkrig. Det forblir stort sett vagere, en blanding av frykt, bekymring, advarsel, trussel, ønske og fantasi.

Hva gjør vi med polariseringen?

Den beste strategien for å sørge for at Breiviks borgerkrigsforestillinger forblir vrangforestillinger, er å redusere spenningene som driver dem. Akkurat på det punktet er det lett å få mange til å enes, før uenigheten bryter ut om hvem som har skylden for spenninger og polariseringer i første omgang:

Noen ser polariseringen drevet av ideologiske entreprenører som fremmer og sprer muslimhat og bryter ned tilliten til alle demokratiske institusjoner – fra regjering og storting, via presse og medier til universiteter og kulturinstitusjoner.

Andre ser polariseringen drevet av høy innvandring, som skaper kulturelle og økonomiske spenninger, av et offensivt islam, som truer liberale vestlige verdier, og av politikere, medier og forskere som skusler bort sin troverdighet gjennom å skjønnmale situasjonen.

Det er selvsagt ikke noe analytisk i veien for at elementer av disse to tilnærmingene kan være sanne samtidig. På fløyene vil ingen anerkjenne sin egen andel; striden er et spørsmål om ens eget moralske selvbilde, og bare seier er godt nok. Men alle de blant oss som mener elementer fra begge tilnærminger driver spenningene, bør være tydelig på det, og ha det som utgangspunkt for politiske strategier.

Muslimhat

At større politiske strategier bør inkorporere elementer fra begge forståelser, er imidlertid ikke ensbetydende med at man bør være utydelig i kjølvannet av terrorangrepet denne uken.

Selv om spenninger og polarisering eksisterer i samfunnet, ble Tarrant radikalisert mer konkret av ideologiske entreprenører som sprer muslimhat – som Anders Behring Breivik. Og selv om norske innvandringsmotstanderes virke for øvrig ikke har noen årsakssammenheng med terroristen, er hendelsen en åpenbar anledning til kritisk selvrefleksjon blant de på ytre høyre fløy, spesielt når det gjelder forståelsen av muslimhat og sammenhengen mellom muslimhat, borgerkrigsfantasier og vold.

Det fantes muligheter for denne selvrefleksjonen etter Breiviks terrorangrep også, til å finne en form for innvandringskritikk, islamkritikk og kulturkritikk som var mindre hatefull – men som jeg har skrevet om før, skjedde det i all hovedsak ikke. Det er ingen grunn til å ha urealistiske forhåpninger denne gang heller – men det er ingen grunn til ikke å forsøke.

Fredag skrev Jan Arild Snoen hos Minerva: «Kanskje det kunne være en idé å slutte å spre hat mot muslimene? Kanskje det ville føre til mindre terror?»

Jeg vil gjette på at redaksjonsmøtene hos treenigheten Resett, Document og HRS den dagen dels hånlo og dels frådet over den setningen. Selvrettferdighet er så sterk en drivkraft som noen, og har man først mulighet til å iscenesette seg selv som anklaget for medansvar for terrorisme, er det også det enkleste valget.

Fredag kveld måtte statsminister Erna Solberg slette en Facebook-post med kondolanser til ofrene for Tarrants grusomme terrorangrep – på grunn av hets mot muslimer. De aller færreste som hetser muslimer, i en post som uttrykker medfølelsene med ofrene etter et terrorangrep, selv et som har som formål å egge til borgerkrig, er villige til selv å begå voldelige handlinger. At det likevel er tegn på et abnormt og ideologisk drevet hat, og at det likevel senker terskelen for implisitt eller eksplisitt, indirekte eller direkte støtte til vold, er et faktum.

Kanskje det kunne være en idé å slutte å spre hat mot muslimene? De som livnærer seg som innvandringskritikere og er uvillige til å reflektere over spørsmålet, bør ta en ekstra titt inn i sjelens dyp og spørre seg om de har borgerkrigen som en frykt eller en fantasi.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden