Ideer

Breiviks banalitet

Anders Behring Breiviks politiske analyse er banal, men det gjør den ikke mindre farlig. Ifølge Hannah Arendt sprang Holocausts ondskap ut av nettopp banalitet.

Anders Behring Breiviks politiske analyse er banal, men det gjør den ikke mindre farlig. Ifølge Hannah Arendt sprang Holocausts ondskap ut av nettopp banalitet.

Våren 1961 pågikk en stor rettssak i Jerusalem District Court med klare paralleller til rettsaken som nå har blitt avsluttet i Oslo Tingrett. På tiltalebenken satt Adolf Eichmann, Oberstormbannführer i SS og ansvarlig for logistikken rundt massedeporteringene av jøder under andre verdenskrig.

Ondskap på tiltalebenken
Det finnes mange viktige forskjeller på rettsaken mot Anders Behring Breivik og rettsaken mot Adolf Eichmann. Eichmann ble for eksempel ulovlig kidnappet i Argentina av Israels regjering, og tiltalt for forbrytelser han hadde begått i et tredje land mot en lov som ikke fantes da forbrytelsene ble begått. Eichmann var tiltalt for langt flere drap enn Breivik, men det var også på det rene at han ikke personlig hadde begått noen av dem. Det er mange slike ulikheter, men det største og viktigste fellestrekket er at tiltalene mot begge var for handlinger så grufulle at spørsmålet om ondskap, hva det er, hvordan det er mulig og hvor det kommer fra, stadig dukker opp når man forsøker å sette seg inn i hva som har skjedd.

Som i Oslo Tingrett satt det på tribunene i Jerusalem et stort antall journalister og reportere. En av de som dro til Jerusalem var den tyskfødte jøden Hannah Arendt. Et av Arendts største prosjekter som politisk tenker var å forsøke å forstå hvordan Holocaust kunne finne sted, blant annet gjennom trebindsverket The Origins of Totalitarianism fra 1951. Arendt var svært kritisk til både Israels regjering, sionisme generelt og de jødiske ledernes rolle under Holocaust. Hun var også kritisk til rettsaken i seg selv, men rapporterte fra den til magasinet The New Yorker. To år senere publiserte hun boken Eichmann in Jerusalem – A Report on the Banality of Evil.

Les også Nils August Andresen «En riktig dom»

Tapt mulighet
Eichmann ble undersøkt av flere psykiatere som alle konkluderte med at han, til tross for sin manglende anger, ikke viste tegn til sinnssykdom. Eichmann ble ikke erklært gal slik Breivik til slutt heller ikke ble, men allikevel skrev Arendt at retten i Jerusalem hadde gått glipp av muligheten til å forstå hvordan Eichmann kunne ha gjort hva han gjorde. Dermed mente hun at de også gikk glipp av muligheten til å forstå mer av Holocaust og menneskelig ondskap. Måten de gikk glipp av denne muligheten på, var ved å ikke tro på Eichmanns forklaringer om sin egen begrensede rolle, men heller insistere på sin egen versjon av historien.

Eichmann innrømmet i fullt vitende å ha organisert deportasjoner av millioner av jøder til masseutryddelsesleire. Han innrømmet til og med å ha organisert flere deportasjoner enn han egentlig hadde, men han hevdet også at han bare fulgte ordrer og at han i motsetning til hva retten forsøkte å bevise, ikke var en viktig person i nazisystemet. Ifølge Arendt kunne ikke retten få seg til å tro på dette, men holdt fast på at Eichmann både var en nøkkelfigur i planleggingen og gjennomføringen av Holocaust, og at han var en psykopatisk, rasistisk mesterhjerne.

En enkel mann
Arendt mente at dette overhodet ikke var tilfellet. Isteden mente hun at Eichmann tvert imot var ganske enkelt skrudd sammen – at han rett og slett var banal. Blant annet skrev hun om hvordan Eichmann ikke virket å ha særlig god fantasi, og stort sett snakket i klisjeer og språklige vendinger han hadde plukket opp fra andre. På samme måte så vi i hvordan Breivik etter hvert tok til seg at han i tiden etter arrestasjonen, med sine uniformer og ridderordener, hadde framstått som noe pompøs. Dette inntrykket forsøkte han så å rette opp, og brukte så ordet ”pompøs” om og om igjen om hvordan han var blitt feilaktig oppfattet, visstnok hele trettitre ganger i løpet av én dag i rettsforhandlingene. Dette viste oss visstnok at Breivik ikke kunne være psykotisk, siden han har evnen til å tilpasse seg, men det viser oss også at han neppe er innehaver av et så  gnistrende intellekt som han selv ser ut til å tro.

Allikevel har de fleste også konkludert med at Breivik ikke akkurat er tilbakestående. En stund ble det antatt at han faktisk var svært intelligent, og dermed også meget farlig. Breivik har riktignok vist seg å være en tidvis dyktig manipulator, og han har framført logisk sammenhengende resonnementer for å forsvare sine handlinger. Han er inneforstått med grusomheten i det han har gjort, men mener det var helt nødvendig for å oppnå hans mål. Han hevder å ha meditert bort alle følelser av empati for å kunne gjennomføre handlingene og har til tider gitt utrykk for å ha en viss medfølelse med seg selv, som ”måtte” gjennomføre grusomhetene. På samme måte lærte tyske SS-soldater å vri den naturlige sympatien en morder kan få for sitt offer tilbake til seg selv – den moralske morderen som ofrer sin egen menneskelighet og dreper for et større mål.

Les også Nils August Andresen «Dommedag for rettspsykiatrien»

Målet helliger middelet
Som SS-soldatene kan vi se Breivik som en på mange måter banal person som aktivt har kvittet seg med alminnelig menneskelighet overfor sine utvalgte fiender. Dette har han gjort fordi målet helliger middelet. Breiviks tenkemåte har av flere blitt omtalt som totalitær, og i et essay fra 1953 beskrev Hannah Arendt en slik ”målet helliger middelet-tankegang” som et ”totalitært” trekk hos den kalde krigens antikommunistiske ekskommunister. Ekskommunistene var ofte de mest aggressive antikommunistene, og skydde få midler i kampen mot ideologien de hadde forlatt.  Arendt mente at de tidligere kommunistene hadde en ”totalitær mentalitet”, og at dette kom til utrykk i en tro på at målet om å bekjempe kommunismen helliggjorde intellektuell uredelighet.

Ifølge Arendt er det to store problemer med å tro at et stort nok mål kan hellige en vanligvis uønsket handling som middel: For det første må man være ett hundre prosent sikker på at dette målet både i det hele tatt kan nås, og at det faktisk er så ønskelig og godt som man tror at det er. For det andre må man være like sikker på at handlingen man vil bruke som middel faktisk vil føre til at man når dette målet.

Her kan det virke som om Breiviks intelligens svikter totalt. Riktignok kan vi ikke sikkert vite før i 2083 om målet om et etnisk renset Europa vil nås innen den tid som en følge av Breiviks handlinger, men per i dag ser det heldigvis ikke særlig lovende ut. Planen om å deportere alle muslimer ut av Europa minner for øvrig om nazistenes opprinnelige plan om å deportere alle jøder ut av samme verdensdel. Det var logistikken rundt dette Eichmann var sentral i, men da nazistene forstod at deportasjon av alle jøder var praktisk umulig, gikk de isteden i gang med masseutryddelse.

Breiviks analyse av en ”eurabisk” konspirasjon for muslimsk invasjon av Europa er et kapittel for seg, og har blitt tilbakevist gang på gang. Breiviks mål har altså vært å stoppe en konspirasjon som ikke eksisterer. På helt sentrale punkter er Breiviks analyse av virkeligheten helt feil. Hans strategier for hvordan han skal forandre virkeligheten er minst like uintelligente. Dermed har han ofret sitt eget liv, for ikke å snakke om 77 uskyldige mennesker og hundrevis av skadde og pårørendes, basert på en sviktende analyse av både virkeligheten og middelet for å endre den.

Ondskapen er banal
Breivik er kanskje ond, men han er også er ganske banal, og det finnes visse sammenhenger mellom ondskap og banalitet. Det er dette som er det mest tragiske av alt. På mange måter er ikke Breivik spesielt unik. Han er en ganske vanlig gutt fra Oslo, og dessverre er det lite som tyder på at det finnes en høy, uoverstigelig mur mellom de av oss som gjør grusomme handlinger og de som ikke gjør det. Snarere kan det virke som om det er snakk om en relativt tynn linje.

Vanlige tyskere gjennomførte grusomme handlinger under holocaust, vanlige hutuer gjennomførte grusomme handlinger under folkemordet i Rwanda i 1994, og en ganske vanlig nordmann gjennomførte grusomme handlinger den 22. Juli 2011. Det er bevist gang på gang at mennesker evner å gjennomføre grufulle handlinger. I århundrer har vi trent opp vanlige unge menn til å bli drapsmaskiner i krig. Forskjellen er at Breivik ikke ble bedt av samfunnet om å krige på vegne av det, men isteden gikk til krig på vegne av seg selv og et imaginert fellesskap fra internetts diskusjonsfora og ekkokamre. Herfra hentet Breivik legitimitet til sin grufulle ”aksjon”, og drepte på vegne av en politisk analyse som neppe kan kalles noe annet enn banal. Det er lett for forskere og eksperter å plukke fra hverandre Breiviks ideologi, men dessverre gjør ikke det den mindre farlig, snarere tvert i mot.

Hannah Arendts bok om Adolf Eichmann handler om hva totalitære regimer kan gjøre med menneskers psyke og deres tanker om rett og galt. Hvordan kunne så mange vanlige mennesker gjennomføre onde handlinger under holocaust? Arendt ga ikke samfunnet skylda, men mente at individet alltid hadde et personlig ansvar for sine handlinger, og at det alltid var mulig å handle annerledes. Allikevel må vi spørre oss hva det er i vårt samfunn som kan ha bidratt til å ”skape” Anders Behring Breivik, slik naziregimet skapte Adolf Eichmann og mange som ham. Selv om rettsaken er over, er vi langt fra ferdig med å finne svarene på hvordan Anders Behring Breivik kunne bli en kynisk massemorder. For å forstå ondskapen må vi anerkjenne dens banalitet og ikke opphøye den til noe uforståelig. Det vil være å gi opp håpet om at vi kan unngå at noe lignende skjer igjen.

Kilder:

Arendt, Hannah – Eichmann in Jerusalem – A Report on the Banality of Evil (1963)
Arendt, Hannah – The Ex-communists, (Tidsskriftet Commonweal 1953)
Sørensen, Øystein – Anders Behring Breiviks totalitære mentalitet, (Tidsskriftet Kritik, 2012)

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden