Minerva

Brennemerking av grisete menn

Gapestokken hører middelalderen til. Det er ingen grunn til å ta den frem igjen, selv ikke for grisete menn.

#Balancetonporc i Frankrike og #metoo i Sverige har ført til at flere menn er blitt navngitt både på sosiale medier og i riksmediene.

Før helgen gikk Vibeke Løkkeberg ut i Dagbladet og sa at hun mener at norske medier bør navngi dem som blir anklaget for seksuell trakassering. Filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen sa i Aftenposten at han mener det nå er på høy tid at alle med makt innen filmbransjen går ut og sier: «Det var ikke meg. Dette tolererer vi ikke – vi støtter oppropet fra skuespillerne.»

For å ta det åpenbare først; det er riktig og viktig at det prinsipielle ved seksuell trakassering blir diskutert. Det er også riktig at de som utsetter andre for seksuell trakassering, møter represalier.

Derimot er det ikke riktig at det skal være opp til enkeltpersoner i sosiale medier å bestemme hvem som settes i den offentlige gapestokken. Marte Michelet skriver klokt om problemet i Aftonbladet og om hvordan debatten rundt navngivingen av horekunder i Norge på 80-tallet satte så dype spor at ikke en eneste norsk mann er blitt navngitt i #metoo-kampanjen i Norge.

Fredag valgte Medier24 å navngi en svensk Schibsted topp som ikke har vært navngitt frem til nå i Sverige, og Document.no valgte å følge i samme spor i helgen. Vel og merke er det en leder som slutter i jobben som følge av anklagene, så det er lite sannsynlig at han er uskyldig. Likevel er det å navngi enkeltpersoner en farlig vei å begi seg ut på.

Når Løkkeberg tar til orde for at de som er blitt anklaget skal bli navngitt, åpner man for et gatas parlament og en lynsjestemning som bringer tankene til dysfunksjonelle samfunn som ikke er en velfungerende rettsstat verdig.

Imtiaz Rolfsens forslag om at alle som ikke har gjort noe galt, skal si at de er uskyldige, høres for det første ut som et logistisk mareritt, og det er heller ingen garanti at for at ikke de som har gjort noe galt, også går ut og hevder sin uskyld. Hvem skal holde øye med hvem som står frem og sier at de ikke har gjort noe? Hvor skal man gjøre det? Hvem skal vurdere sannhetsgehalten? Prosjektet er moralsk tvilsomt og logistisk umulig.

Vilkårlig straff uten lov og dom

I rettsstaten Norge er det et bærende prinsipp at man ikke skal få straff uten lov og dom, og at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det begås en rekke ulovlige, støtende handlinger i Norge hver dag, men det betyr ikke at man skal kunne ta loven i egne hender. Så hvorfor mener noen det er greit å gjøre det nå?

At det finnes grisete menn der ute som definitivt kunne ha godt av å bli navngitt og filleristet, er nå en ting, men det synes å være ganske vilkårlig hvem som eventuelt får navnet sitt spredd på sosiale medier og i riksmedia.

Grisete oppførsel bør få konsekvenser, men det bør ikke være opp til sosiale medier og eventuelle riksmedier å bestemme hvem som skal få navnene sine offentliggjort. Det blir rett og slett for vilkårlig og tilfeldig, med en stor mulighet for å anklage menn som ikke med sikkerhet har gjort det de blir anklaget for. Mange av historiene ligger dessuten langt tilbake i tid, og det blir ord mot ord.

Betyr det at vi bare skal akseptere det som har skjedd og se en annen vei? Overhodet ikke. Som professor Bent Sofus Tranøy sa i Dagsnytt 18, og som jeg skrev i Minerva, så endrer #metoo og #stilleforopptak spillereglene og gjør det sannsynlig at langt færre slike hendelser vil finne sted i fremtiden.

Men det skal ikke skje som følge av at enkeltpersoner blir hengt ut uten lov og dom. Skjer det seksuell trakassering på arbeidsplassen, er det arbeidsgiver som skal ta tak i det, ikke en eventuell Twitter eller Facebook-mobb.

Behov for tydelige retningslinjer

Noe av det viktigste med #metoo og #stilleforopptak er at det bidrar til å endre holdninger. Det har særlig vist hvor viktig det er for bedrifter og arbeidsgivere å ha strukturer for å ta hånd om eventuell trakassering. Arbeidsgiver har ikke skylden for eventuell trakassering, men arbeidsgiver er ansvarlig for å håndtere det, og da er det om å gjøre å ikke være som TV 2 sporten, som satt stille i båten i ett og et halvt år.

Historiene som har kommet frem i mediene de siste ukene, har vist at mange arbeidsgivere står rådville dersom det blir meldt fra om seksuell trakassering. Både Sigrid Bonde Tusvik og Ragnhild Ås Harbo fortalte, henholdsvis på Dagsnytt 18 og i Debatten, om sine opplevelser. Begge fikk støtte fra arbeidsgiver, men de etterlyste tydeligere retningslinjer for hva arbeidsgiver skal gjøre ved eventuell trakassering.

Arbeidsgivere gjør klokt i å utforme tydelige retningslinjer som kan være til hjelp dersom noen har behov for å rapportere om seksuell trakassering.

Les også Jan Arild Snoens artikkel om Søviknessaken i 2000. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden