Debatt

Brente barn – og oss andre

Det var lite i Gunhild Maria Hugdals innlegg som tydet på at hun anerkjente at mange har hatt en god oppvekst i NLM, mener Espen Ottosen.

Photo: Pixabay

Det er viktig å drøfte hvordan kristne miljøer kan «skape gode og trygge oppvekstmiljø». Men Gunhild Maria Hugdals ensidige kritikk av lavkirkelige lutherske miljøer legger ikke til rette for en god samtale.

Det var sterkt å lese Gunhild Maria Hugdals innlegg «Guds brente barn» for et par uker siden. I mitt svar, i artikkelen «Anekdotiske svartmaling», presiserte jeg at «enkeltmenneskers fortellinger har verdi». Jeg påpekte også at alle som har ansvar i NLM bør «spørre hva som kan gjøres annerledes for at færrest mulig skal oppleve noe tilsvarende».

Alt dette overser Hugdal i sitt siste svar. Isteden skriver hun at mitt innlegg illustrerer «noe av det som tidligere har vært et kjernepunkt i min kritikk av hans miljø: Tendensen til totalt å fraskrive meningsmotstandere og annerledes tenkende gode intensjoner». Nei, jeg har ikke fraskrevet Hugdal gode intensjoner, snarere tvert imot. Ellers forundrer den kraftige ordbruken. Hvorfor ikke nøye seg med å skrive «fraskrive» istedenfor «totalt å fraskrive»? Flere eksempler kunne vært nevnt. Min vurdering er at Hugdal, for å bruke hennes egne ord om min tekst, velger å «vranglese teksten (…) og delvis tilskrive meg meninger jeg ikke har».

Mitt hovedpoeng er at Hugdals beskrivelse av lutherske lavkirkelige miljøer er for ensidig og svartmalende, og jeg så altså behovet for å påpeke at mange har opplevd sin oppvekst i vår organisasjon på en annen måte. Dette har jeg fått bekreftet fra mange hold de siste dagene. Selv påpekte jeg at min egen oppvekst i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) heldigvis skilte seg sterkt fra Hugdals erfaringer.

Alle vi som i dag har ansvar i NLM, bør lytte til negative og såre erfaringer fra våre miljøer. Men det betyr ikke at de sier selve sannheten om vår organisasjon.

Til dette responderer Hugdal med å hevde at det «er lite konsekvent å dekonstruere en annens erfaring som ‘anekdotisk’, på samme tid som man tillegger sin egen erfaring vekt.» En slik påstand får meg til å lure på om hun faktisk har lest innlegget mitt. Jeg skrev følgende: «Vi har alle våre unike opplevelser og erfaringer, og vi tolker det vi opplevde på ulikt vis. Ingen kan gjøre vår egen fortelling til en slags fasit for hvordan det virkelig er å vokse opp i NLM.»

Dessverre er jeg ikke i tvil om at det finnes mange historier som ligner på den Hugdal fortalte. Nylig fortalte Geir Torgersen noe tilsvarende om sin oppvekst for noen tiår siden i Rogaland («Det finnes mange brente Guds barn»). Jeg ønsker ikke å avvise disse fortellingene eller påstå at de er uten verdi. Alle vi som i dag har ansvar i NLM, bør lytte til negative og såre erfaringer fra våre miljøer. Men det betyr ikke at de sier selve sannheten om vår organisasjon eller nødvendigvis er mer representative enn de mer positive fortellingene. Kan vi være enige om akkurat det?

Selv tenker jeg at følgende spørsmål, som Hugdal har hentet fra Leif Gunnar Engedal, er svært viktig: «Hvordan kan vi forkynne synd på en måte som reiser mennesket opp?» Jeg er også helt enig med Hugdal i at barn ikke skal «læres opp til å forspille sine liv gjennom fryktsomt å balansere på en smal vei mellom avgrunner av synd, ondskap og fristelse». Målet vårt er at barn og unge skal oppleve kristne miljøer som trygge og bekreftende.

Er kravet at vi endrer syn på samliv?

Hugdal skriver mye om viktigheten av at kristen teologi løfter frem en god skapelsesteologi. Det er jeg også enig i. Forkynnere bør understreke at mennesket ikke bare er en synder, men også er skapt i Guds bilde. Hugdal hevder at «miljøer som er preget av en sterk skapelsesteologi, vil være sunnere og mer åpne enn miljøer hvor skapelsesteologien fortrenges». Det tror jeg at hun har rett i. Jeg tenker også at skapelsesperspektivet iblant har vært underkommunisert i lutherske lavkirkelige miljøer.

Samtidig vurderer jeg det slik at Hugdal ikke bare vil ha en annen vektlegging og sunnere forkynnelse i våre miljøer – hun tar til orde for en helt annen teologisk kurs. Hun spør retorisk om hvor mange homofile par det er i våre sammenhenger og hvor mange samboende lærere som er ansatt ved NLMs skoler». Men hvor gjennomtenkte er disse spørsmålene egentlig? Mener Hugdal å si at NLM bare kan stå for en sunn teologi hvis vi endrer vår samlivsetiske overbevisning og tenker annerledes om rett og galt?

Jeg tenker også at skapelsesperspektivet iblant har vært underkommunisert i lutherske lavkirkelige miljøer.

Ellers er det, dessverre, en del å kritisere når Hugdal presenterer sine spesifikke anklager mot NLM. Det vitner ikke om særlig grundighet at hun begrunner sin kritikk av vår skoledrift ved å henvise til noen løsrevne setninger fra en jubileumsbok som er 26 år gammel. Det er ikke korrekt at «NLMs Ungdommens Landsmøte de senere år har hatt på programmet et seminar om ‘vranglære’». Dette seminaret har bare vært arrangert en gang, og det var i fjor, og jeg hadde selv dette temaet. Jeg kjenner meg ikke igjen i påstanden fra Hugdal om at jeg karakteriserte avvikende synspunkter som «giftig vranglære». Hørte hun mitt foredrag eller synser hun bare om det hun tror at jeg sa?

Mitt siste punkt kan kanskje illustrere hvorfor denne debatten ikke blir så fruktbar. Gunhild Maria Hugdal bruker en sterk og generaliserende språkbruk, men later ikke til å oppfatte dette selv. I sitt siste svar hevder hun at hun konsekvent har «brukt termen ‘undertrykkelsespotensiale’ nettopp for å få fram det som er mitt poeng: At visse teologiske tendenser i disse miljøene gir et potensiale for undertrykkelse, men at dette kan slå ut svært forskjellig fra sted til sted, fra person til person, og i ulike tidsepoker». Men lite i hennes første innlegg tydet på at hun anerkjente at mange har hatt en god oppvekst i NLM, og termen «undertrykkelsespotensiale» ble faktisk bare brukt en eneste gang.

Hugdal avslutter sitt siste innlegg med å stille en rekke gode spørsmål for deretter å slå fast: «Alle disse spørsmålene er for viktige til at Ottosen skal få ødelegge en viktig debatt gjennom bruk av hersketeknikker og personangrep». Nå synes jeg ikke Hugdal anstrenger seg for å unngå en uheldig debatteknikk – for eksempel hevder hun at mitt innlegg er et aggressivt selvforsvar og påstår at det «er vanskelig å tro Ottosen når han hevder at det er rom for meningsmangfold og kritiske spørsmål innenfor hans miljø.» Men jeg setter strek her og overlater til leseren å vurdere både mitt og Hugdals saklighetsnivå.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden