Fog in Channel, Continent Cut Off

Britenes forhold til Europa oppsummeres elegant av The Clash: «Should I Stay or Should I Go?»

Publisert   Sist oppdatert

Det heter seg at du ikke skal ødelegge en god historie med dårlige fakta. Akkurat nå har jeg ikke noe valg. Jeg må bare innrømme at jeg som mange andre i mange år har sitert den erkebritiske avisen The Times´ legendariske overskrift fra april 1957: «Dense fog in the Channel: Continent isolated for three days».

Problemet er bare at The Times visstnok aldri har publisert en slik overskrift. Den er en langlivet myte.

Det skriver historikeren Niall Ferguson, som mener bakgrunnen for denne myten var alvorlig nok. Den oppstod som et mottrekk mot nazistenes anti-britiske propaganda på 1930-tallet og det de kalte «et absurd selvbilde fra en liten øy som betraktet seg selv som så viktig at Kontinentet måtte isoleres fra dem».

Med Brexit-debatten har uttrykket «Fog in Channel, Continent Cut Off» igjen dukket opp. Ikke bare hos de som vil ut av EU, men også hos de som vil bli.

Stadig flere briter ser ut til å være i tvil om det var noen god idé å stemme for utmeldelse av Den europeiske union i folkeavstemningen sommeren 2016, og spørsmålet om en andre folkeavstemning dukker stadig oftere opp på den politiske dagsorden.

Selv om fristen for en avtale med EU nærmer seg, er britene fortsatt ikke enige med seg selv om hvilket forhold de vil ha til EU. Det er ikke noe nytt.

We Are With Europe, But Not of It

En som visste å gjøre dårlige fakta til gode historier, var britenes legendariske statsminister under den andre verdenskrig, Winston Churchill. Han er for mange selve inkarnasjonen av hva det vil si å være britisk. Men Churchill var også europeer. I en tale ved Universitetet i Zürich høsten 1946 tok han til orde for et Europas forente stater, og i 1948 var han en av initiativtagerne til dannelsen av Europabevegelsen.

Men ble britene av den grunn noen gang europeere?

Churchill tenkte stort om et europeisk samarbeid, om enn ikke nødvendigvis med sitt eget land i den innerste krets. I en artikkel med tittelen «The United States of Europe» beskrev han allerede i 1930 hvordan han så for seg et Europa en gang i fremtiden:

We see nothing but good and hope in a richer, freer, more contented European commonality. But we have our own dream and our own task. We are with Europe, but not of it. We are linked but not compromised. We are interested and associated but not absorbed.

Tanken om et tettere europeisk fellesskap gikk langt på vei i oppfyllelse samme år som Churchill innledet sin andre periode som statsminister i Storbritannia. I 1951 ble Det europeiske kull- og stålfellesskapet mellom Frankrike og Tyskland, Italia og Benelux-landene etablert. Det ble forløperen til Det europeiske fellesskap (EF), dagens EU, som Storbritannia ble medlem av i 1973. Men ble britene av den grunn noen gang europeere?

What Have the Romans Ever Done for Us?

Det spørsmålet forsøkte de britiske komikerne i Monthy Python å finne svaret på i filmen Life of Brian i 1979. I en fornøyelig scene der den oppdiktede Folkefronten i Judea fører en selvransakelse i forkant av en aksjon mot romerne, stiller de seg selv spørsmålet: Hva har romerne noen gang gjort for oss?

«Vel, bortsett fra å gi oss hygiene, medisin, utdannelse, vin, offentlig orden, vanningssystemer, veier, ferskvannsinfrastruktur og offentlig helse, hva har romerne noen gang gjort for oss?»

Slik fortsetter sketsjen, omtrent som i debatten om hva EU noen gang har gjort for Storbritannia gjennom de mer enn 40 årene landet har vært en del av unionsamarbeidet. Scenen viser britisk sarkasme og selvkritikk på sitt aller beste, men den blir kanskje enda mer fornøyelig når vi vet at John Cleese, som spiller lederen Reg i Folkefronten i Judea, har stilt seg på brexiternes side i debatten om Storbritannias forhold til EU, og sagt at han ikke vil la seg styre av en gjeng europeiske byråkrater.

Mange parlamentsmedlemmer har argumentert for at medlemskapet i EU legger større begrensninger på landets frihandelspolitikk enn det Storbritannia vil kunne oppnå på egen hånd.

Som for mange andre britiske EU-motstandere er det pressen Cleese legger skylden på når det gjelder det han kaller en manglende evne til å tenke og handle selvstendig ut fra britiske interesser overfor Brussel. Men gitt at det var langt flere eldre enn unge som stemte for Brexit i 2016, er slike argumenter ofte bare blitt kategorisert som en eldre manns bekymringer for fremtiden, og til en viss grad avskrevet i den politiske debatten.      

England is the Mother of Parliaments

I et åpent liberalt demokrati tjener en slik tilsidesettelse av bekymrede velgere sjelden det godes sak. Spesielt ikke i et land hvor folkeavstemninger er svært uvanlig fordi nasjonalforsamlingen – The Parliament – har den overordnede makt til å avgjøre det evige spørsmålet rockegruppa The Clash har udødeliggjort: «Should I Stay or Should I Go?».

Den interne debatten om Brexit i Det britiske parlamentet har fått meg til å måtte revurdere også en annen av de mytene om britene som har tjent meg vel i mange forelesninger om Storbritannia og EU. Uttalelsen om at Det britiske parlamentet er alle parlamenters mor, trodde jeg stammet fra tidligere statsminister Margaret Thatcher, som var en varm forkjemper for utviklingen av EUs indre marked på 1980-tallet, men svært kritisk til et tettere politisk samarbeid i det som den gang het EF. Det gjør den ikke.

Allerede i 1865 mente politikeren og reformatoren John Bright at «England is the Mother of Parliaments». Bright var, som Thatcher, en sterk tilhenger av en frihandelspolitikk, som britene har kjempet for internt i EU og mellom EU og omverdenen med støtte i Parlamentet gjennom mer enn 40 år.

Men det er mange parlamentsmedlemmer som i debatten om Brexit har argumentert for at medlemskapet i EU legger større begrensninger på landets frihandelspolitikk enn det Storbritannia vil kunne oppnå på egen hånd. Dessuten mener de at resultatet av folkeavstemningen må følges av Parlamentet, selv om folkeavstemninger i Storbritannia bare er rådgivende.

Britene har alltid vært et viktig korrektiv til de, i noens øyne, altfor integrasjonsvillige landene og politikerne i EU.

Tabben tidligere statsminister David Cameron gjorde da han utlyste folkeavstemningen som i 2016 ga 51,9 prosents støtte til utmeldelse blant 72,2 prosent av de britiske velgerne, var at han lovet å følge deres råd til tross for prinsippet om rådgivende folkeavstemninger.

Derved måtte han gå av og overlate Downing Street 10 til Theresa May, som fikk ansvaret for å forhandle frem både en utmeldelsesavtale og en ny avtale for hvordan Storbritannia skal forholde seg til EU fremover – hvis Brexit blir en realitet.

Should They Stay or Should They Go?

Etter mange alvorlige kriser for May internt i Det konservative partiet, i Parlamentet og i forhandlingene med EU, er det stadig flere som begynner å tvile på om britene virkelig vil forlate EU, eller hva utfallet av forhandlingene blir. Spesielt etter at to av hennes nærmeste medarbeidere, Brexit-minister David Davies og utenriksminister Boris Johnson, gikk av i juli i år snakkes det om en ny folkeavstemning, denne gang om den eventuelle avtalen Storbritannia og EU kan bli enige om for sitt fremtidige forhold.

Det at ministre forlater sine poster, ser ikke bra ut i politikken. Det fikk blant andre Margaret Thatcher oppleve da hun mistet makten i Det konservative partiet og måtte forlate Downing Street 10 i 1990. Samtidig er det klart at med Brexit-tilhengerne Davies og Johnson ute av regjeringskontorene har tåken i Kanalen lettet.

Det kan også være godt nytt for EU. Britene har alltid vært et viktig korrektiv til de, i noens øyne, altfor integrasjonsvillige landene og politikerne i EU, og på den måten kanskje vært det landet som har vært med på å redde det europeiske samarbeidet gjennom politiske kriser. Det er et paradoks også politiske ledere i EU må ta inn over seg hvis Brexit blir en realitet og «The Continent is Cut Off».