Protestpartiet

Selv etter at Storbritannia forlater EU, vil det være marked for et parti som UKIP.

Publisert

UKIP var viktige før Brexit-avstemningen 23. juni 2016, og opplevde stor suksess i tiden frem mot folkeavstemningen. Partiet gikk fra å være et lite protestparti til å bli landets tredje største parti og daglig bli omtalt i landets største aviser.

I tiden etter folkeavstemningen har UKIP derimot opplevd stor motgang, og partiet står overfor både økonomiske og administrative utfordringer. I tillegg har de mistet mange av sine medlemmer, og flere av deres mest profilerte politikere har valgt å forlate partiet. Nå som flertallet av britene har stemt for å forlate EU, er det fortsatt behov for et parti som UKIP? Handlet partiets suksess utelukkende om medlemskap i EU?

De tidlige årene og utviklingen frem mot folkeavstemningen

Da folkeavstemningen i Storbritannia fant sted den 23. juni 2016 og britene vedtok å forlate EU, var det EU-skeptiske partiet UKIP en sentral pådriver.

Partiet ble etablert i 1991, først og fremst som en liten protestgruppe mot EU. Protestgruppen fikk liten oppmerksomhet i mediene, og hadde problemer med å verve nye medlemmer. Ledelsen vedtok derfor å stifte et politisk parti, slik at de kunne delta i valgene og derfor utfordre de etablerte partiene. På denne måten kunne de presse de andre partiene til å diskutere EU-medlemskap, og argumenterte med at de etablerte partiene lenge hadde ønsket å unngå det.

Problemene med å rekruttere flere medlemmer vedvarte også etter at et politisk parti var blitt etablert, og partimedlemmene følte at deres stemme i samfunnet ikke ble hørt. Deres viktigste argumenter var knyttet opp mot at EU-medlemskap var en trussel for nasjonal suverenitet, selvstendighet og for det britiske demokratiet. I tillegg var partiet i sterk opposisjon til opprettelsen av en felles valuta, og brukte dette som et viktig argument.

UKIP fikk liten støtte på dette tidspunkt, og de få gangene partiet ble omtalt i britiske medier, var det som oftest i form av negativ omtale. De fleste som stemte på partiet, var velgere som tidligere hadde stemt på de konservative, en liten gruppe velgere som var skeptiske til den politiske utviklingen i EU. UKIP hadde ikke mange velgere, og ved valget i 1997 fikk de bare 0,3 prosent av stemmene.

De hadde dessuten sterk konkurranse fra Referendumpartiet, som ville ha ny folkeavstemning om EU, og fikk mer oppmerksomhet i mediene. De hadde i tillegg et langt større budsjett.

Etter valgnederlaget valgte daværende leder (Alan Sked) å trekke seg fra partiet og overlate jobben til en ny ledelse, som etterhvert skulle få oppleve langt større suksess. 

Partiet, som tidligere fikk flest stemmer fra høyresiden i politikken, startet på dette tidspunkt å vinne stemmer også på venstresiden.

I årene som fulgte, endret partiet strategi, og beveget seg i en populistisk retning. Det ble satt mer fokus på å utfordre de etablerte partiene, angivelig ledet av politikere som velgere flest ikke kunne identifisere seg med.

De utvidet også partiprogrammet til å dekke flere politikkområder, da det hadde vært ganske ensidig da partiet ble etablert. I stedet for å være et slags protestparti skulle de ta opp kampen mot de etablerte partiene og prøve å vinne seter i parlamentet.

Partiet fortsatte kampen mot EU-medlemskap, men også her tok de en ny retning. I stedet for å fokusere kun på nasjonal suverenitet og mangel på demokrati, begynte partiet å argumentere for at økt migrasjon var årsaken til sosiale utfordringer i samfunnet, for eksempel overfylte skoler, lange sykehuskøer og mindre velferdsgoder til britiske borgere.

Dette appellerte spesielt til de lavere sosiale klassene, som føler at de etablerte partiene ikke har tatt deres bekymringer om arbeidsledighet og fordeling av velferdsgoder på alvor. Partiet, som tidligere fikk flest stemmer fra høyresiden i politikken, startet på dette tidspunkt å vinne stemmer også på venstresiden. Som et resultat opplevde partiet stor fremgang, og utviklet seg til å bli det tredje største politiske partiet, med 3,8 millioner stemmer ved valget i 2015. 

Tidligere forskning utført av den britiske professoren Matthew Goodwin indikerte at flertallet av UKIPs nye velgere kom fra de lavere sosiale klassene, ofte eldre menn med lav eller ingen utdanning. En nyere analyse demonstrerte en sammenheng mellom partiets velgere og de som stemte imot EU-medlemskap; motstanden var høyere blant eldre velgere, men også i områder med dårligere økonomi, hvor utdanningsnivået er lavt.

Selv om flere av de som stemte imot medlemskap, ikke oppfyller disse kriteriene, er det en klar sammenheng mellom områder hvor partiet har opplevd stor suksess de siste fem årene, og områder hvor EU-motstanden var sterkest i folkeavstemningen.

Nye utfordringer etter folkeavstemningen

UKIP ble en stor suksess, og partiet fikk mye av æren (og kritikken) for at flertallet av befolkningen stemte imot medlemskap i EU. I tiden som fulgte etter folkeavstemningen, har partiet derimot stått overfor en rekke utfordringer, og allerede dagen etter folkeavstemningen hvor det ble kjent at flertallet av britene ønsket å forlate EU, ble det satt spørsmålstegn ved partiets fremtid.

Den største utfordringen for partiet er hvordan de skal klare å forbli relevante etter at Storbritannia har meldt seg ut av EU. Som tidligere vist, ble UKIP stiftet som en protest mot den politiske utviklingen i EU, og hadde kun ett formål: å melde Storbritannia ut av EU.

Det har hovedsakelig vært to klikker i partiet, hvor den ene består av de som har stilt seg bak partiets tidligere leder, Nigel Farage.

Nå er forhandlingene med de andre medlemslandene i gang, men det kommer sannsynligvis til å ta lang tid å komme til enighet. Så lenge forhandlingene pågår, klarer UKIP å forbli relevant. For partiet er det viktigste i forhandlingene det som angår kontroll av landegrensene. Det har vært deres viktigste argument i kampen mot medlemskap.

Spørsmålet er hvordan de skal klare å utfordre de andre partiene når forhandlingene er over, dersom det britiske folk er fornøyde med, og aksepterer, forhandlingsresultatene med EU. Selv om partiet har utvidet partiprogrammet til å omfatte flere politikkområder, kommer det til å bli en viktig utfordring å beholde sin plass i politikken.

En annen stor utfordring UKIP står overfor, er splittelse innad i partiet, hvilket har resultert i en lederkrise. I løpet av de siste årene har UKIP vært preget av indre konflikter, og det har vært stor uenighet om hvilken retning partiet skal ta.

I tillegg har det vært uenighet om virkemidlene som er blitt brukt for å oppnå oppmerksomhet i pressen, hvor flere som satt i partiets ledelse, har argumentert for at enkelte i partiet har vært for radikale når de har omtalt innvandring som et problem for blant annet fordeling av velferdsgoder, økt kriminalitet og utfordringer på boligmarkedet. Det har hovedsakelig vært to klikker i partiet, hvor den ene består av de som har stilt seg bak partiets tidligere leder, Nigel Farage. Den andre består av de som har støttet partiets eneste MP, Douglas Carswell.

Indre konflikter, kombinert med resultatet av folkeavstemningen og mangel på finansielle ressurser har ført til at partiet har mistet en stor andel velgere i løpet av de siste to årene.

Kort tid etter folkeavstemningen valgte partiets daværende leder, Nigel Farage, å gå av som leder i partiet. UKIP ble derfor nødt til å finne en erstatning for den populære lederen, og det har ikke vært en enkel sak. Valget om å trekke seg som leder skal angivelig ha blitt tatt på bakgrunn av resultatet av folkeavstemningen, da han ved en senere anledning har uttalt at hans jobb i partiet var blitt utført: Britene hadde valgt å forlate EU, og det var derfor på tide å trekke seg tilbake og la andre kandidater slippe til.

En av de største utfordringene ved valget av ny leder var at Farage helt fra begynnelsen av hadde vært partiets ansikt utad, både på partiets egne arrangementer og i britisk presse. Farage har kommentert de fleste sakene relatert til partiet i mediene, debattert deres politiske plattform i både radio og fjernsyn, og ledet samtlige arrangementer rundt om i landet for å spre partiets politiske budskap. En svakhet ved partiet er derfor at ledelsen ikke har vært spesielt flinke til å la andre representanter slippe til. Det satte partiet i en vanskelig situasjon da den høyt profilerte lederen valgte å gå av.

Da listen over kandidater ble offentliggjort før det første ledervalget, var det flere partimedlemmer som ga uttrykk for at de ikke hadde hørt om flere av kandidatene som sto oppført på listen. I tillegg har det som nevnt vært store splittelser innad i partiet med hensyn til hvilken retning man skal ta nå som folkeavstemningen er over.

Enkelte har ønsket å presse partiet i en mer høyreradikal retning, mens andre har tatt sterk motstand fra dette, da det er ønskelig å rekruttere medlemmer fra både det politiske høyre og venstre. Som et resultat av det har partiet allerede skiftet leder seks ganger, og konfliktene i partiet har gjort medlemmene usikre på om partiet har noen fremtid.

Det var ikke bare Nigel Farage som valgte å trekke seg fra sin posisjon i partiet etter folkeavstemningen, men også partiets eneste parlamentsmedlem, Douglas Carswell. Han gikk i tillegg et skritt lenger, og valgte å melde seg ut av partiet. Det fikk stor oppmerksomhet i britisk presse. Ifølge Carswell trakk han seg som parlamentsmedlem både av politiske og personlige årsaker:

‘Jeg valgte å delta i politikken på det grunnlag at jeg mente at EU-prosjektet er en katastrofal måte å organisere livet til 500 millioner europeere på. Det gjør Europa mindre velstående, innovativ og suksessrik. Jeg dedikerte derfor livet mitt til å frigjøre landet mitt fra EU. I det øyeblikk oppgaven var fullført, på natten da resultatene fra folkeavstemningen ble kjent, bestemte jeg meg for å forlate politikken. Jobben var blitt utført. Jeg var aldri en profesjonell politiker. Jeg har for mange interesser og hobbyer i livet til å forbli en aktiv politiker. Landet er blitt reddet, og da er det riktige for meg å returnere til en glad og lykkelig, ubemerket tilværelse, langt vekk fra offentligheten’, sa Carswell i et intervju med undertegnede (26. juni 2018).

Carswell har vært en av de mest profilerte politikerne i partiet, og at han valgte å trekke seg fra partiet, sendte et signal til medlemmene om at partiet har større administrative problemer enn først antatt. I tillegg har en rekke andre profilerte politikere valgt å trekke seg fra partiet, blant andre Steven Wolfe, Diane James og Paul Nuttall.

Da Douglas Carswell gikk av som parlamentsmedlem, fikk det i tillegg store økonomiske konsekvenser for partiet, og det er blitt anslått at partiet mistet £ 200 000 i økonomisk støtte som følge av resignasjonen. Som om ikke det var nok, har også partiets hovedinvestor, Arron Banks, annonsert at han ønsker å lage et nytt parti og kutte sine investeringer i UKIP. Partiet har slitt økonomisk de siste to årene, og det har fått store konsekvenser at også hovedinvestoren har valgt å kutte investeringene i partiet.

Dersom forhandlingene med EU-landene sikrer kontroll på innvandring, vil partiet bli nødt til å utvide partiprogrammet til å inkludere nye politikkområder for å klare å forbli relevant.

Dersom det blir stiftet et nytt parti med samme målgruppe, blir økonomi utvilsomt en avgjørende faktor for partiets eksistens. For å forbli relevant trenger et politisk parti økonomiske ressurser til å promotere sin politiske plattform og finansiere representanter som stiller til valg.

Indre konflikter, kombinert med resultatet av folkeavstemningen og mangel på finansielle ressurser har ført til at partiet har mistet en stor andel velgere i løpet av de siste to årene. Ved parlamentsvalget i 2015 fikk UKIP 12,6 prosent av stemmene, og ble landets tredje største parti. I senere meningsmålinger har partiet ligget stabilt på 2-3 prosent, 10 prosent lavere enn ved valget i 2015.

Har UKIP en fremtid?

Partiets fremtid kommer til å avhenge mye av forhandlingene med de andre EU-landene. Dersom forhandlingene ikke sikrer britiske interesser, og de som stemte for selvstendighet ikke føler at avtalen er god nok (da kanskje spesielt med tanke på økonomiske interesser og innvandring), kan det åpne for nye muligheter for UKIP.

Partiet har hele tiden kjempet for både politisk og økonomisk selvstendighet fra EU, og dersom regjeringen ikke leverer det flertallet av befolkningen stemte for, kan det resultere i at en del av de som stemte for selvstendighet, velger å returnere til UKIP.   

Dersom Storbritannia derimot forhandler frem en god avtale med EU, som blant annet sikrer kontroll på innvandring og økonomisk selvstendighet, kan det bli vanskelig for UKIP. UKIP har representert en stor gruppe velgere som føler at de ikke blir hørt i samfunnet, og som ikke føler at de kan identifisere seg med de etablerte partiene.

Mays planer for Brexit ble ikke godt mottatt av de som stemte for en «hard» Brexit.

En av årsakene til UKIPs suksess er at partiet har knyttet fordeling av velferdsgoder og sosiale utfordringer i samfunnet opp mot medlemskap i EU. Partiet har argumentert for at utfordringene med lange ventelister i helsevesenet, overfylte skoler og mangel på boliger kommer av økt innvandring, som et resultat av medlemskap i EU.

Nå som det er blitt vedtatt at Storbritannia forlater EU, vil det ikke lenger være mulig å knytte utfordringer i velferdssystemet opp mot medlemskap i EU. Dette har lenge vært partiets kjernesaker, og dersom forhandlingene med EU-landene sikrer kontroll på innvandring, vil partiet bli nødt til å utvide partiprogrammet til å inkludere nye politikkområder for å klare å forbli relevant.

Er UKIP allerede på vei tilbake?

Til tross for at partiet står overfor både økonomiske og strukturelle utfordringer, antyder ferske meningsmålinger at det fortsatt er håp for UKIP. Som tidligere diskutert kan ikke partiets suksess entydig knyttes opp mot spørsmålet om medlemskap i EU, men også mot sosiale utfordringer i samfunnet, blant annet fordeling av velferdsgoder.

Storbritannia er preget av store klasseforskjeller, og det hevdes at ingen av de allerede etablerte partiene representerer de laveste klassene i samfunnet. Denne gruppen velgere trenger et parti de føler at de kan identifisere seg med, et parti som sikrer deres interesser i samfunnet. Dette er en av årsakene til at UKIP har fortsatt å eksistere etter at det ble vedtatt at Storbritannia skal forlate EU.

Løftet om at Farage kan komme tilbake dersom forhandlingene ikke går etter planen, påvirker utvilsomt også oppslutningen rundt partiet.

De seneste meningsmålingene har indikert en overraskende fremgang for partiet, og den viktigste årsaken til den økte oppslutningen skyldes trolig forhandlingene med EU. Etter at Theresa May presenterte planene for Brexit, har de konservative gått betydelig tilbake på meningsmålingene.

Mays planer for Brexit ble ikke godt mottatt av de som stemte for en «hard» Brexit, og flere profilerte politikere i kabinettet har argumentert for at statsministerens planer står i kontrast til det flertallet stemte for. De har derfor valgt å trekke seg fra sin posisjon, og det har naturligvis fått stor oppmerksomhet i britisk presse.

Et av partiene som har dratt nytte av de konservatives nedgang, er UKIP, som i de seneste meningsmålingene har opplevd en overraskende økt oppslutning. Partiet, som tidligere i år har ligget stabilt på 2-3 prosent, har i de ferske målingene klatret opp fem poeng, og ligger i skrivende stund på åtte prosent.

De nye meningsmålingene ble publisert kort tid etter at Nigel Farage kritiserte Mays planer for Brexit. Den tidligere lederen anklager statsministeren for ikke å levere det flertallet stemte for, og har antydet at dersom forhandlingene går dårlig, eller blir forsinket, kan han bli nødt til å returnere til UKIP. Som tidligere nevnt, har partiet vært sterkt knyttet opp mot Farage, og løftet om at han kan komme tilbake dersom forhandlingene ikke går etter planen, påvirker utvilsomt også oppslutningen rundt partiet.

Veien videre

Det er naturligvis ikke mulig å forutse hvor det populistiske partiet befinner seg i fremtiden, og hvorvidt de klarer å forbli relevante etter forhandlingene med EU. Denne artikkelen har diskutert de viktigste utfordringene som partiet står overfor i tiden som kommer. Det er hovedsakelig tre faktorer som kommer til å bli avgjørende for partiets fremtid.

Først og fremst må de interne konfliktene ryddes opp i; de har vært ødeleggende for partiet i store deler av dets eksistens. Partiet blir styrt av ulike personligheter som ønsker å dra partiet i ulike retninger, og det har vært spesielt vanskelig å bli enige om en felles visjon for partiet i tiden etter folkeavstemningen. Som et resultat av det er de seneste årene blitt karakterisert av en lederkrise, med hyppige lederskifter.

Partiet har også stått overfor store økonomiske utfordringer i tiden etter folkeavstemningen, som et resultat av at flere profilerte politikere har valgt å trekke seg fra partiet.

I tillegg til dette avhenger partiets fremtid mye av det endelige forhandlingsresultatet med EU, og hvorvidt de klarer å utvide partiprogrammet til å dekke politikkområder som ikke er knyttet opp mot medlemskap i EU.

Det som derimot er helt sikkert, er at uansett hva det endelige resultatet blir i forhandlingene med EU, kommer de sosiale utfordringene i samfunnet som ble satt fokus på i tiden frem mot folkeavstemningen, til å fortsette å eksistere.

De som tidligere følte at de ikke kunne identifisere seg med de etablerte partiene, vil fortsatt sitte igjen med den samme følelsen, og gapet mellom de sosiale klassene i samfunnet kommer ikke til å forsvinne med en gang Storbritannia går ut av EU.

Enten UKIP fortsetter å eksistere, eller partiet blir erstattet av et nytt parti, er det fortsatt en gruppe velgere som ikke blir representert i det britiske samfunnet, og det er utvilsomt fortsatt muligheter for et parti som UKIP.