Kommentar

Brexit truet av byråkratiet

Theresa May sine dager som partileder kan være talte om hun ikke evner å levere Brexit

Bilde: CC BY-ND 2.0

En skadeskutt Theresa May klarer ikke å levere den Brexit det britiske folket stemte for

«The Lady is not for turning», var Margaret Thatchers berømte ord på den konservative partikonferansen i 1980, da hun var under press for å reversere sin økonomiske liberaliseringspolitikk i møte med høy arbeidsledighet og resesjon. Men jernkvinnen var slettes ikke for noen «U-turn». 38 år senere, i et like historisk øyeblikk for de britiske øyer, er situasjonen rakt motsatt.

Med under ett år til Brexit trer i kraft den 29. mars 2019, er Theresa May i ferd med å gjøre en u-sving stikk i strid med resultatet av folkeavstemningen for to år siden. Det har vært en humpete vei siden May utløste artikkel 50 for å ta Storbritannia ut av Den europeiske unionen 29. mars i fjor, men det har likevel humpet og gått. Regjeringen har «kept buggering on», og det endelige utfallet har aldri vært i tvil. Inntil nå. For første gang er Brexit alvorlig truet.

Sant nok. Det har hele tiden vært krefter utenfra som har presset på for å reversere Brexit eller å holde en ny folkeavstemning. Men det er første gang Brexit møter seriøs motstand fra innsiden av regjeringen. Der Thatcher og Churchill stod urokkelig gjennom stormen, er May i ferd med å bukke under for presset. «The Lady is for turning». Minimum tre utviklinger de siste dagene illustrerer at Brexit står i fare:

  • Finansdepartementet, som ledes av kabinettets fremste Remainer, Philip Hammond, har tatt en «aktiv rolle» i å utforme EUs nye momsreguleringer, hvilket indikerer at departementet planlegger for at Storbritannia fortsatt vil være innenfor EUs momsområde, og som også bikker vektskiven i favør av fortsatt tollunion med EU.
  • Theresa May var ment å presentere en detaljert whitepaper for post-Brexit-forholdet mellom Storbritannia og EU i forkant av et toppmøte i Det europeiske rådet den 28-29. juni. Det har nå blitt utsatt, og ingen vet når eller om rapporten kommer.
  • Embedsverket i Whitehall har tegnet opp et «Doomsday Brexit»-scenario, hvor det ikke spares på kruttet med hvor galt det kan gå i tilfelle Storbritannia går ut av unionen uten å ha sluttført en exit-avtale med EU – en såkalt No Deal- eller Hard Brexit. Angivelig vil Port of Dover kollapse allerede på dag 1, supermarkedene i Cornwall og Skottland vil gå tom for varer innen et par dager, og sykehusene vil ha tømt medisinlagrene før to uker er gått. Akkurat slik Storbritannia nå skulle ha havnet i både tredje verdenskrig og økonomisk depresjon ifølge skremselsspådommene til David Cameron og George Osborne før folkeavstemningen.

Dette kommer på toppen av at overhuset har trosset regjeringen på en rekke punkter, blant annet med å votere for at Storbritannia bør forbli ikke bare i tollunion med EU, men også forbli i det felles markedet og at datoen for fullbyrdelse av Brexit – 29. mars neste år – bør strykes.

House of Lords var ment å være fornuftens sisteskanse i det britiske samfunn. Men etter Tony Blair kynisk fylte opp kammeret med sine kumpaner, og David Cameron naivt fortsatte å fylle opp med enda flere av Blairs kumpaner, er overhuset de facto blitt en replika av underhuset minus demokratisk ansvar. Lordenes trossing av folkeviljen kan komme til å koste institusjonen dyrt på sikt, men her og nå skaper det ytterligere komplikasjoner på regjeringens vei mot Brexit.

Regjeringens evne og vilje til å navigere seg frem til en fullbyrdet Brexit ser nå ut til å svinne for hver dag som går. Theresa May ser nærmest ut til å ha tatt opp kampen med Jonas Gahr Støre om hvem som kan fremstå som den europeiske partileder med minst handlekraft. Etter det dårlige valgresultatet i fjor sommer og hennes hostende opptreden på partikonferansen på høsten, har hennes posisjon både som statsminister og Tory-leder hunget i en syltynn snor.

May var opprinnelig en Remainer, før hun utmanøvrerte Boris Johnson og Michael Gove til No. 10 etter David Camerons fall. Av nødvendighet har hun dresset seg opp som en Leaver, men de lærde strides om hvor dedikert til Brexit hun egentlig er. Som en tåkefyrste har hun hatt kronisk vegring mot å innta tydelige standpunkt, og har virket hypnotisert av sin Grima Ormtunge av en Brexit-rådgiver, Ollie Robbins som mer og mer ser ut til å konspirere for en Brexit hvor Storbritannia nominelt sett trer ut av unionen, men for alle praktiske formål fortsatt vil være underlagt Brüssel. Det har bidratt til å hale ut Brexit forhandlingene med EUs kompromissløse sjefsforhandler, Michel Barnier, som allerede har lyktes å suge ut 39 milliarder pund fra den britiske statskassen.

Tidvis har May sett ut som at det ville vært en lettelse for henne om noen rival dyttet henne ut av Downing Street i et palasskupp. Det har ikke manglet på rivaler, men som i Arbeiderpartiet har ingen funnet øyeblikket opportunt til å sette inn støtet, fordi alle vet at om Toryene setter inn en ny uvalgt statsminister med sin skrale majoritet i parlamentet, så vil vedkommende arve en håpløs posisjon og vil neppe vare lenge. Derfor bedre la May som en Lame Duck halte over mållinjen, og kaste henne på skraphaugen når Brexit er i boksen. Det har iallefall vært tankegangen. Nå kan likevel et lederskifte tvinge seg frem, ettersom sjansene øker for at May ikke vil klare å dra Brexit i land.

Neste tirsdag er det duket for en maratonseanse i underhuset. Her vil regjeringen forsøke å strippe av alle endringene overhuset har gjort i regjeringens Brexit-lovforslag, (formelt EU Withdrawal Bill). Etter at 12 Tory-rebeller har snudd seg rundt i favør av å forbli i det felles markedet og Labour heller halvveis i samme retning, er det ikke sikkert May vil ha parlamentets flertall bak seg. Hun kan ennå reddes av et dypt splittet Labour, men selv om May skulle komme overleve voteringen, vil hun etter alt og dømme være så skadeskutt at hennes posisjon som statsminister vil bli ytterligere svekket.

Den fremste blant The Hard Brexiteers, Jacob Rees-Mogg, har lenge vært forsiktig støttende til Theresa Mays lederskap. De siste ukene, etter tumultene i overhuset og statsministerens vingling, har  han nå inntatt en langt mer kritisk tone, og gikk blant annet hardt ut mot Whitehall-byråkratiets Armageddon-scenario, som han fordømte som «Project Fear on speed».

Rees-Mogg er kun en backbencher, men som leder av The European Research Group er han Brexit-leirens mørke fyrste. Til tross for stadig hyppigere benektelser av å ha interesse for å flytte inn i nr. 10 (som for ham ville medført en betydelig lavere boligstandard), er Rees-Mogg nå sammen med Jeremy Corbyn oddsfavoritt til å bli landets neste statsminister. Og dersom Rees-Mogg ikke skulle ønske å bli statsminister riktig ennå og heller bli forbigått av kabinettministere som Boris Johnson eller Michael Gove, så er Rees-Mogg likevel den heteste kandidaten til å bli Theresa Mays barmhjertige bøddel.

For dersom May ikke klarer å stoppe kreftene som vil opprettholde en form for kvasimedlemskap i EU, vil Brexiterene se seg tvunget til å handle og løfte statsministeransvaret fra Theresa Mays skuldre. Det øyeblikket ser nå ut til å rykke stadig nærmere, da det ikke ser ut som at May er istand til å levere noe mer enn Soft Brexit diktert på Brüssels premisser. Noe som kun vil gi Storbritannia reguleringer uten representasjon.

Hvis Storbritannia skal ta tilbake sin historiske rolle som et fyrtårn for liberalt demokrati, åpne markeder og fri handel, kreves det en hard Brexit. En forhandlet exit-avtale vil alltid være i Storbritannias disfavør – som Churchill korrekt sa: «you cannot reason with a tiger when your head is in its mouth». En total og endelig exit fra EU var proposisjonen det britiske folket stemte for den 23. juni 2016, og det er det som kreves. Storbritannia står da helt fritt til å handle på WTO-termer, uten tollmurer og tariffer med både EU og andre land. Det vil også tvinge de uvalgte byråkratene i Brüssel til å vise sitt sanne ansikt. Om havnen i Dover mot formodning ikke får levert matvarer og sykehusene i Skottland går tom for medisin vil ikke det være på grunn av et handelsvillig London, men et hevngjerrig Brüssel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden