Spaltist

Skal Brexit og Trump få oss til å erstatte demokrati med epistokrati?

Jason Brennan utleder med streng nødvendighet konsekvenser som er like ekstreme som de Peter Singer utleder, skriver Pedersen.

Bilde: Gage Skidmore / Flickr [CC BY-SA 2.0]

La oss late som om vi tar den merkelige filosofen Jason Brennan seriøst.

Ikke at det egentlig er særlig interessant for folk flest, eller for normale mennesker, eller hva vi nå skal kalle dem, men den siste tiden har mitt universitet i Oslo hatt besøk av flere merkelige filosofer. Noen blant «folk flest» vil kanskje påpeke at «merkelig filosof» er smør på flesk, et uttrykk foretrukket av vanlige folk, fremfor filosofenes eget merkelige og tilsynelatende mer intellektuelle uttrykk tautologi.

I alle fall: Den siste av disse var en australsk filosof som heter Peter Singer. Nei, neppe i slekt med de to store Singerne: Han som laget symaskiner, eller han som fikk en velfortjent nobelpris i litteratur. Men i det minste lik dem ved å komme fra familier som måtte emigrere fra Europa.

Singer er kjent eller beryktet for å ha ført utilitarisme, eller konsekvensetikk, ut til noen kontroversielle konsekvente posisjoner. Der er det verdimessige skillet mellom dyr og mennesker opphevet, og der tillates veldig sene aborter, for ikke å snakke om eutanasi av funksjonshemmede barn. I Canada har dette ført til demonstrasjoner i forbindelse med hans forelesninger. Ikke slik her i Norge.

Selv om jeg er uenig i det meste Singer argumenterer for, skal jeg la ham være i fred, og heller gi et generelt, men kanskje merkelig forsvar for «merkelige filosofer», (jeg er tross en merkelig filosof selv,) nemlig ved å påstå at de faktisk har en viss nyttefunksjon. Deretter skal jeg i stedet se på en annen «merkelig filosof» som skulle ha vært i Oslo, men som ikke kom. Singer har i alle fall allerede fått sine 15 minutters berømmelse her i Minerva (se artikkel).

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Slik som diktere

Et kjennetegn ved filosofer er at de, i motsetning til vitenskapsfolk, ikke får bekreftet eller avkreftet sine påstander ved hjelp av erfaring. Riktignok begynner de gjerne med dette, erfaringer, men ofte med en særegen, begrenset og ukontrollerbar forståelse av disse. Så lages hypoteser som i rasjonalismen ble forsøkt begrunnet ved å tilbakeføres til første, absolutte sannheter, gjerne funnet med intuisjon.

Det er i dag et forlatt prosjekt. Filosofer har nå resignert og stilltiende akseptert at deres teorier svever i løse luften, etter å ha blitt skutt opp fra disse tvilsomme erfaringene, og bare støttet av oppslutning eller promoverende motstand fra kolleger og media, slik som i Singers tilfelle.

Selv de mest postmodernisme-hatende analytiske filosofene er blitt en slags (postmoderne) diktere, produsenter av fornuftsfiksjoner, til Platons forskrekkelse, hvis han hadde vært her, han som mente at diktere var løgnere. Men diktere er jo ikke løgnere i vanlig forstand. Fiksjoner, enten de er filosofiske eller poetiske, er tvert imot evolusjonsmessig nyttige: De lager alternative, mulige virkeligheter, («å se verden gjennom et temperament» eller «gjennom en fornuft») som gir trening i å forholde seg til nye ting.

Slik som diktere kan konstruere og vise oss en mulig verden der dette blir gjort.

Historiefaget har nytte av å utarbeide kontrafaktiske hendelsesforløp («Hva om Hitler hadde vunnet Andre Verdenskrig?»), og på samme måten gjør filosofenes konsekvente teoridiktning at vi kan se hvorledes merkelige utgangspunkt, «de som er originalest», kan føre oss i retning av at «resultatet blir galest». Philosophy fiction er like viktig som science fiction.

Descartes laget i sin tid en dualistisk fiksjon om at dyr var maskiner, som derfor uten smerter burde kunne dissekeres mens de enda var «i live». Singer tvinges tilsvarende av sine utgangspunkt med logisk nødvendighet til å konkludere at funksjonshemmede barn kan avlives. Slik som diktere kan konstruere og vise oss en mulig verden der dette blir gjort. (Mulig? Det er gjort i Hitlers verden.)

Eller slik Jonathan Swift kan komme med «a modest proposal» til hvordan man med ett tiltak kan løse problemene med matmangel og overbefolkning i Irland: Slakt de nyfødte og server dem til den sultende befolkningen. Nyttig gjennom satirisk krenking? Jo, fordi det tydeliggjorde en utålelig faktisk situasjon.

Sjokkerende demokrati

Nei, som sagt, og fortsatt nok om Singer, jeg skal heller si noe om en annen merkelig filosof, som skulle vært her 19. oktober, men som måtte avlyse, nemlig libertarianeren Jason Brennan, som skulle ha snakket om markeder uten symbolske begrensninger. Akkurat det skal jeg selv avlyse å si noe om.

Isteden skal jeg ta for meg Brennans merkelig filosofisk påstander om demokrati, ikke minst fordi vi i den siste tiden har fått mange grunner til å stille spørsmål ved om dette virkelig er den beste styreformen.

Mange av oss EU-tilhengere ble jo noe sjokkerte over at Brexit-siden vant folkeavstemningen i UK i 2016. Selv har jeg sterke fordommer mot den typiske Brexit-velger, så sterke at jeg skal holde dem for meg selv. Jo, en slik folkeavstemning var selvfølgelig demokratisk, men ble det stemt på basis av tilstrekkelig kunnskap? Man kan lure når man ser det kaoset som nå hersker på britisk side i forhandlingene med EU.

Brennan er en typisk filosofidikter, fullt på høyde med Singer.

Og ikke lenge etter ble det avholdt et presidentvalg i USA. Der kunne man stille spørsmål med kunnskapsnivået på begge sider. Og mye annet. Som Barbara Bush sa etter å ha advart sin sønn Jeb mot å stille: «Jeg kan ikke fatte at det i et så stort land som USA bare skal velges presidenter blant medlemmer i to familier.» Men det ble verken Hillary eller Jeb, men altså Trump. Og hans velgere må vel være de mest uvitende i demokratiets historie? Rednecks og rasister?

Samme år, i 2016, publiserte Brennan Against Democracy, en bok som selv om den ble skrevet før disse valgene, ser ut til å adressere dem direkte. Brennan er en typisk filosofidikter, fullt på høyde med Singer, men enda ikke like berømt eller beryktet. Han begynner med noen særegne, begrensede og ukontrollerbare observasjoner, i dette tilfellet av uvitende velgere, og utleder så med streng nødvendighet konsekvenser som er like ekstreme som de Singer utleder.

Hobbiter og hooligans

Brennan mener å observere at de som har stemmerett i et demokrati, kan inndeles i tre grupper: 1. Hobbiter: Politisk likegyldige enkle sjeler som har mer enn nok med andre ting enn politikk, og som knapt vet navnet på en eneste politiker, og heller ikke bruker stemmeretten. 2.Hooliganer: Politiske nettroll som har uinformerte fanatiske og fordomsfulle politiske synspunkter. Vi må tro at han mener de beste eksemplene finnes blant Brexit- og Trump-tilhengere. 3. Vulcaner (fra planeten Vulcan i Star Trek, f.eks. Spock): Mindretallet i befolkningen som består av kjølig logiske og informerte eksperter.

Slike klassifikasjoner er ikke nye. Nietzsche snakket om herre- og slave-mennesker. Nymarxisten Marcuse snakket om at de som ikke var nymarxister var «endimensjonale» mennesker. Og før alle disse mente Platon at kun filosofer, det vil si de som hadde absolutt innsikt i det Godes idé, eller hva som er best for hele samfunnet, skulle styre. Aristoteles mente at kvinner og slaver bare hadde en passiv fornuft, og derfor burde styres av menn med aktiv fornuft.

Selv burde jeg fortjene kvadruppelstemme.

Vel. Hva slags ekstrem filosofisk fiksjon leder Brennans observasjoner ham til? Jo, at vi bør oppgi dagens demokrati fordi hooligans, gjerne av den farlige sorten, alltid vil vinne valgene. I stedet bør vi opprette et epistokrati, et styre av de som vet mest, altså «vulcaner». Dette kan innføres innenfor rammene av demokratiet ved for eksempel å innføre krav om bestått eksamen i «statsvitenskap» for å kunne stemme. Det vil utelukke alle hobbitene og de fleste hooligans. I tillegg kunne vi innføre et system hvor de med høyest utdannelse, vulcanerne, får dobbelt- eller trippelstemme. Selv burde jeg fortjene kvadruppelstemme.

I Norge fikk vi i vår presentert en tilsvarende filosofisk fiksjon da to merkelige filosofer, Espen Gamlund og Kristian Skagen Ekeli argumenterte for at velgere med lav innsikt, ja, altså slike som hobbiter og hooligans, burde avstå fra å stemme. Uten at de kunne forklare hvordan dumme velgere kunne ha tilstrekkelig innsikt til å gjøre det frivillig. Brennans fiksjon virker mer realistisk.

Les også Kristians Skagen Ekelis utdypning i Minerva: Politisk uvitenhet og retten til politisk makt.

Et totalitært samfunn

Det finnes imidlertid en enda mer realistisk versjon av Brennans fiksjon: Den er realisert i dagens Folkerepublikken Kina. Riktignok får alle stemme der, også hobbiter og hooligans, i den grad de sistnevnte kan sies å finnes utenfor fangeleirer. Men de kan stemme bare på ett parti, nemlig det vulcanske kommunistpartiet. Og partiet stiller strenge krav for å kunne bli medlem. Bare rundt 90 millioner er funnet verdige, av en befolkning på 1 milliard.

Vi må også anta at medlemmene, i alle fall lederne, anser seg for å ha mest kunnskap om hvordan landet og skal styres. Og, jo vi må jo innrømme at de har lyktes på visse områder. Millioner løftet ut av fattigdom. Men på andre områder? Jeg har vært i landet et par ganger, og må dessverre si at jeg på tross av kjøpesentrene og skyskraperne hele tiden har en beklemmende følelse av at de velkledde menneskene rundt meg er en slags zombier: De er ufrie slaver.

Egentlig har vi vel ikke bruk for filosofifiksjonen til Brennan for å kunne få øye på de ytterste konsekvenser av et noe galt utgangspunkt?

Det er helt utenkelig at hooligans ville akseptere (gjen-)innføringen av slike epistokratiske forskjeller i valgprosessen.

Snarere er det slik at Brennan selv ikke har tenkt ut de ytterste konsekvensene: Han ser ikke at det han anbefaler, i virkeligheten er en revolusjon som vil erstatte demokratiet med et enda dårligere system: Det vil bli å gjeninnføre det gamle stendersamfunnet i nye klær. Grunnleggende forestillinger om likeverd vil måtte oppgis, og vi måtte vende tilbake til den gang vi hadde begrenset stemmerett, den gang ut fra eiendom og kjønn. Eller vende tilbake til slik de hadde det i enkelte stater i USA for å hindre fattige afroamerikanere fra å stemme, nemlig ved å kreve en bestått kunnskapstest.

Det er helt utenkelig at hooligans ville akseptere (gjen-)innføringen av slike epistokratiske forskjeller i valgprosessen. Brennans fiksjon ville konsekvent medføre innføring av et totalitært samfunn av typen Kina. Jo, vi har riktignok allerede et slikt epistokratisk skille i vårt demokrati i og med at vi har aldersgrense for å kunne stemme, begrunnet med krav til modenhet. Men den grensen er midlertidig for hver enkel. Alle, bare de vokser opp, kan passere den uavhengig av om de har blitt klokere eller modnere.

Ikke kloke og modne

Men hvis vi later som om vi tar Brennan seriøst: Hva kan vi ellers komme med av motargumenter?

Jeg vil nøye med å gå løs på det jeg mener er hans særegne, begrensete og ukontrollerbare forståelse av sine første observasjoner som gir oss disse tre «klassene». Skal man observere mennesker for å få øye på deres evner, modenhet og kunnskaper, må man gjøre det over lenger tid og i forskjellige situasjoner. Min erfaring er at de tre klassene snarere beskriver tilstander i hver enkelt av oss, til og med i løpet av en og samme dag.

Om formiddagen kan jeg være hobbit. Om ettermiddagen kan jeg være vulcan, for eksempel mens jeg sitter og skriver dette. Men på vei hjem, innom min stamkafé, kan jeg bli en hooligan. Jeg må vel også få lov til å si at etter å ha tilbrakt hele mitt voksne liv på et universitet sammen med andre akademikere, mange av dem med høyere fagkompetanse enn jeg, er det ikke klokskap og modenhet som har slått meg som fremtredende egenskaper hos disse. Er man fagidiot, må man betale en pris for det.

Alt i alt mener jeg Platons epistokratiske fiksjon er mer konsekvent enn Brennans.

Ja, det er først helt nylig, etter at jeg ble emeritus, at jeg selv har blitt klok og moden. At akademiske fagidioter skulle fortjene å få dobbelt- eller trippelstemme ved valg, er absurd. Selv Platon så det nødvendige i at filosofene måtte skaffe seg praktisk erfaring ute i samfunnet.

Så alt i alt mener jeg Platons epistokratiske fiksjon er mer konsekvent enn Brennans: Hans filosofiherskere er ekte vulcaner: følelsesløse rasjonelle maskiner som ikke kan ta feil, og med garantert innsikt i helhetens beste. Bare slike epistokrater kan makte å bli ekte demokrater, på vegne av oss hobbiter og hooliganer. Det fine med denne fiksjonen er at den avslører seg selv som fiksjon.

Og er Brexit og Trump et bevis på demokratiets sammenbrudd? Fortsatt vil jeg hevde at vi trenger observasjoner over lengre tid. Som Chou En-Lai skal ha svart om virkningen av den franske revolusjon (men kanskje egentlig om 1968): «Det er for tidlig å si.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden