Brexitkrig med politiske midler

Etter fem dager med Boris Johnson som statsminister har sannsynligheten økt for at Storbritannia vil forlate EU den 31. oktober.

Publisert   Sist oppdatert

Trusselen om at Mars-sjokolader ikke kommer til å krysse den britiske kanal i mettende mengder i tilfelle en hard Brexit er kanskje ikke like eksistensiell som om Wehrmachts invasjonsstyrker hadde nådd frem til Dovers hvite klipper i mer enn fordøyelig antall.

Likefullt har Boris Johnson gjort som sin forgjenger Winston Churchill og utnevnt et krigskabinett for å møte den største nasjonale krisen siden 1940. Så la det ikke være noen tvil. Clausewitz sa at krig er politikk med andre midler. Brexit er krig med politiske midler.

Dagene siden Boris Johnson overtok for Theresa May som statsminister på onsdag, har utvilsomt vært noen av de mest dramatiske siden Churchill overtok for Chamberlain i mai 1940 – om enn heldigvis med mindre blod på spill. Som Churchill ble Johnson avskrevet som en upålitelig klovn kun ute etter å mele sin egen kake, av et nært unisont kommentariat allerede før han hadde gått inn døren i Downing Street. Også bedrevitende norske «Storbritanniaeksperter» har kunnet forsikre oss at Boris bare er en pratmaker og løgner som vil feile miserabelt å følge opp ord med handling.

I sine fem første dager som statsminister har Boris Johnson allerede motbevist disse spådommene.

Johnson har ofte blitt anklaget for å mangle seriøsitet, være dårlig forberedt og lite interessert i detaljer. Det tok derfor mange med buksene nede da han på dag én som statsminister gjennomførte den mest brutale regjeringsoverhalingen siden Harold Macmillans «Night of the long knives» i 1962, ved å sparke 17 ministre (mot Macmillans syv) – inkludert hans motkandidat for Tory-partiledervervet, utenriksminister Jeremy Hunt.

Som et resultat av Boris’ «Night of the blond knives» har Storbritannia fått sin mest rendyrkede Thatcherite-regjering siden jernkvinnen selv. Dette er ikke en regjering bestående av prinsippløse karriereklatrende broilere – selv om flere av dem er det også – men et kabinett med dyp intellektuell overbevisning for britisk konservatisme.

I krigskabinettet på seks som ledes av Michael Gove sitter i tillegg til statsministeren: finansminister Sajid Javid, utenriksminister Dominic Raab, Brexit-minister Stephen Barclay og justisminister Geoffrey Cox. De vil møtes hver dag frem til 31. oktober for å sikre at Brexit blir levert «by any means necessary».

Det kritikerne som avfeier Boris som en pratmaker glemmer, er at Brexit automatisk vil trigges den 31. oktober, såfremt det ikke forhindres. Handlingsbyrden ligger altså på Remainernes side, ikke hos brexiterene. Som Underhusets nye leder Jacob Rees-Mogg fortalte Daily Telegraphi et intervju lørdag er de eneste mulighetene pro-unionistene har til å stoppe Brexit, 1) å oppheve artikkel 50 (i Traktaten om Den europeiske union) om utmelding, eller 2) felle regjeringen.

Rees-Mogg fremholder at opposisjonen ikke er modige nok til å kalle direkte for oppheving av artikkel 50, men vedkjenner at de potensielt har stemmene til å felle regjeringen i et mistillitsvotum. Imidlertid ser det mindre sannsynlig ut i dag enn det gjorde på onsdag, takket være et kraftig sving i meningsmålingene i favør av Tory-partiet. Det betyr at nyvalg ikke fremstår som en like sikker vei til regjeringsmakt for Labour i dag som det gjorde for en uke siden.

Også EU har fått grunn til å revurdere sine strategiske disposisjoner. Under Theresa May tok Brüssel aldri trusselen om No Deal seriøst. Med rette, ettersom May aldri ville latt det skje men heller blitt værende i EU-purgatoriet til evig tid. Under Johnson stiller det seg annerledes. Jean-Claude Juncker, Donald Tusk og resten av mandarinene i EU forstår nå at en hard exit den 31. oktober er en høyst reell og levende mulighet. Dette budskapet ble gjort klinkende klart i Johnsons innsettelsestale på onsdag, og ble like kontant gjentatt av Michael Goveog Sajid Javid i søndagsavisene.

Samtidig som Johnson-regjeringen går inn for å reforhandle Theresa Mays Brexit-avtale med EU – så langt møtt med lite medgjørlighet fra Brüssel, Berlin og Paris – tyder alt på at en hard No Deal exit den 31. oktober nå er britenes operative scenario, som regjeringen nå planlegger full pupp for. Ballen har nå blitt sentret over til EUs banehalvdel, som nå har muligheten til å vise seg som en godviljet medspiller. Men London forventer ingen vennlig pasning tilbake.

Dette er spennende dager i britisk politikk, spesielt for konservative. Mens neo-trotskyistiske Corbyn-supportere skjelver i buksene med god grunn. Det er derfor ikke overraskende at pressedekningen i norske medier er så ensidig fordømmende og latterliggjørende av «klovnen Boris». Mer besynderlig er det at den anstendige høyresiden sitter musestille i båten mens konservatismen de nominelt bejubler opplever en ny vekkelse i vest.

Nok en gang har britene vist en unik evne til politisk fornyelse når det kreves som mest og forventes som minst. Ja, Brexit er en politisk krise og det gjenstår enorme politiske uenigheter. Men det britiske parlamentariske demokratiet lever opp til oppgaven. Det anti-demokratiske europeiske byråkratiet vil neppe bestå testen like godt.