Fra papirutgaven

Britenes nervøse sammenbrudd

Bilde: Pixabay

To år etter folkeavstemningen vet britene fortsatt ikke hva Brexit vil innebære.

«Brexit er blitt britenes nervøse sammenbrudd. Det er bare vi briter selv som ikke greier å se det», skrev FT-redaktør Philip Stephens i våres. Med sedvanlig britisk galgenhumor beskriver han situasjonen etter folkeavstemningen i 2015: 

Statsminister Theresa May er stadig mer svekket. Det er borgerkrig innad i regjeringen. Mens det konservative partiet, som leder forhandlingene med EU, er dypt splittet, er Labour-opposisjonen ledet av en langvarig beundrer av Fidel Castro, som attpåtil synes å mistenke at Brussel er en kapitalistisk konspirasjon. Parlamentet er på sin side fanget av en folkeavstemning de ikke ville ha.

Sett utenfra er det altså fullt kaos, men for britene er det blitt en del av hverdagen: Det er den nye normalen.

Da vi i Minerva diskuterte Brexit-utgaven før sommeren, var ikke planen vår først og fremst å dekke Brexit-prosessen, men å løfte blikket og se hva som venter britene etter at de er ute av EU. Hvordan blir det å venne seg til den nye tilværelsen? Hva slags Storbritannia får vi se når Brexit er et faktum i mars 2019?

Sommerens utvikling førte til at det ikke ble fullt så enkelt. For å sitere den britiske statsministeren med motsatt fortegn: Brexit betyr tydeligvis ikke Brexit.

Fra å være på en usikker, men likevel tilsynelatende stø kurs mot utmeldelse, er det nå grunn til å tvile på om Brexit i det hele tatt vil finne sted.

Det startet med at Theresa May kom med sitt forslag til skilsmisseavtale, Chequers deal, før sommeren. Den skal, som flere av artikkelforfatterne i dette nummeret er inne på, legges frem i Brussel og deretter stemmes over i det britiske parlamentet. Før det hadde medlemskap i EUs tollunion og grensen mot Irland vært de viktigste spørsmålene for May, sammen med spørsmålet om flyt av varer, tjenester og mennesker innad i unionen.

Det statsministeren presenterte før sommeren, var en kompromissløsning, med fortsatt fri flyt av varer og fortsatt åpen grense mot Irland. I et døgn var det stille, men så smalt det:

Både Brexit-minister David Davis og utenriksminister Boris Johnson, begge forkjempere for en såkalt «hard Brexit», trakk seg i protest. I deres øyne var Mays kompromiss-versjon av Brexit for langt unna den selvråderetten som skulle «tas tilbake» med Brexit.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Går det mot Brexit-fiasko for britane?

Men for velgerne som stemte Leave, var det ikke gitt at all selvråderett skulle tilbake. Fra begynnelsen av var det usikkert om Brexit ville bety en EØS-lignende løsning eller britisk alenegang med tollmurer og stengte grenser. I stedet for å ha blitt loset i havn i én retning, er det som om man etter den kaotiske mottagelsen av Chequers nå er tilbake på scratch, til tiden før folkeavstemningen. Mens Leave-fløyen er misfornøyd med at avtalen ikke er selvstendig nok, har Remain-fløyen fått håp om en ny folkeavstemning.

I denne papirutgaven av Minerva får vi et innblikk i begge disse tankesettene – og mere til. Jan Arild Snoen gjennomgår Chequers-planen og hva den vil innebære i praksis, samt hva som vil skje hvis britene ender med å gå ut av EU uten en avtale. Maren Harstad Sandø har intervjuet tre unge briter om selve opplevelsen av Brexit-resultatet. Som mange andre representanter for millennial-generasjonen ville de bli i unionen, og nå må de takle konsekvensene av Leave-seieren. Kristine L. Solli forteller om Ukip, partiet som hadde EU-motstand som eksistensgrunnlag, og dets fall etter folkeavstemningen.

Med en aldri så liten dose humor går Jan Erik Grindheim og Markus N. Reitan Brexit etter i sømmene fra hvert sitt ståsted: Grindheim beskriver et land som til tross for – eller kanskje på grunn av – ambivalensen overfor Europa har vært et viktig korrektiv til de, i noens øyne, altfor integrasjonsvillige landene og politikerne i EU. Dermed har britene vært med på å redde det europeiske samarbeidet gjennom politiske kriser. Reitan mener Theresa Mays avtale vil gjøre britene til de facto-medlemmer av EU, men uten innflytelse. Det mener han er et patetisk antiklimaks for et tidligere imperium som Storbritannia. Reitans løsning? Å bytte ut May med en madman som kan sette Brussel på plass (à la Boris Johnson). 

Når Minervas Brexit-nummer går i trykken, vet vi ennå ikke om vi ender med en avtale med utgangspunkt i Chequers, eller om britene forblir uenige og ryker ut av EU uten en avtale (såkalt no deal).

En annen og bedre mulighet er at britene, nettopp fordi de ikke blir enige, bestemmer seg for å avholde ny folkeavstemning eller prøver å overtale EU til å utsette prosessen ytterligere.

Det som lenge har talt imot ny folkeavstemning, er at den offentlige konsensusen har vært at det ville undergrave demokratiet. Folket har allerede talt. Selv om folkeavstemninger bare er rådgivende i Storbritannia, har også Remain-fløyen vært av en slik oppfatning.

Meningsmålingene viser at dette nå er i ferd med å snu hos folket, og det samme i den offentlige debatten. Det er med rette, av flere grunner:

For det første nærmer vi oss en situasjon der vi faktisk vet hva Brexit vil innebære. Slik var det ikke da folk gikk til valgurnene i 2016.

For det andre har den «harde» Brexit-fløyen, som vant valgkampen, rett og slett fremstått som mindre og mindre troverdig etterhvert som tiden har gått. Statsrådene Boris Johnson og David Davis har hatt over to år på seg til å komme med konkrete innspill til hva en no-deal-Brexit vil innebære, til å jobbe frem sine løsninger, for eksempel for hvordan grensespørsmålet med Irland skal løses. De løsningene har vi ikke sett noe til.

I parlamentet er det dessuten langtfra flertall for no deal, og med tanke på hvor stor motstand Chequers-avtalen har møtt, gir det enda større grunn til å la folket stemme over hvilken grad av selvråderett man ønsker.

Hvis noen undergravde demokratiet, var det David Cameron. Han annonserte en folkeavstemning som det ikke var flertall for i parlamentet, uten å gi folket informasjon om hva de egentlig stemte over. Nå har Theresa May sjansen til å rette opp sin forgjengers tabbe – og det bør hun.

Med det i tankene er det kanskje ikke så ille at britene selv, Theresa May inkludert, ikke har «skjønt» at de er rammet av et nervøst sammenbrudd. May ser i alle fall ikke ut til å være rammet av noen handlingslammelse: Uansett hvor upopulær hun er blitt underveis, la hun jo faktisk til slutt Chequers deal på bordet. Hun handlet.

Får ikke avtalen oppslutning, bør hun handle igjen: Britene bør få en sjanse til å stemme over den endelige utmeldelsen av EU.

Artikkelen er publisert som leder i Minervas papirutgave nr. 3/2018 med temaet Brexit.

De andre artiklene kan leses her: 

«Seks måneder igjen til Brexit» av Jan Arild Snoen

«Unge briter om Brexit» – reportasje av Maren Harstad Sandø.

«Protestpartiet UKIP» av Kristine L. Solli.

«Fog In Channel, Continent Cut Off» av Jan Erik Grindheim.

«Ingen Brexit uten Boris» av Markus N. Reitan. 

«Går det mot Brexit-fiasko for britane» av Henrik Kvadsheim (publisert på nett).

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden