Spaltist

Britisk politikk fordummes av milkshake-kasting

Bilde: ratsbeyfus/Flickr, CC BY-SA 2.0

Aktivister i Storbritannia har funnet en ny måte å protestere på, og det er ikke bare kontroversielle Brexit-politikere som befinner seg i skuddlinjen.

Det engelske språk har fått et nytt verb. «To milkshake» refererer til den nye trenden som ser ut til å bre seg blant venstresidens aktivister, og består i å kaste milkshake på motstandere. Riktignok er ikke ordet offisielt vedtatt ennå, men Collins Dictionary har mottatt forespørsel om å inkludere det.

Det mest kjente milkshake-offeret er Nigel Farage, lederen av det nye Brexit-partiet. Flere ganger har han fått sine fine dresser tilsølt av klebrig, søt væske, men det er ikke kun velkledde Farage som har blitt milkshaket. Tommy Robinson, den omstridte, høyreradikale islamkritikeren og politiske aktivisten som også stilte til EU-valget i mai, er også blitt møtt med slik behandling. Carl Benjamin, youtuberen kjent som Sargon of Akkad, fikk også oppleve venstresidens vrede på denne måten flere ganger i forbindelse med sin valgkamp for UK Indpendence Party. Det var særlig kommentaren om at han «ikke engang ville voldta» Jess Philips, parlamentsmedlem for Labour, som satte sinnene i kok og gjorde ham til et notorisk mål for motdemonstranter.

Kontroversiell aktivisme

Da Farage skulle besøke Edinburgh i mai, ble McDonald’s-restauranten like ved lokalet der han skulle holde appell bedt om å stoppe salget av milkshake. Burger King så sin mulighet til å appellere til kundene, som de muligens antok støttet milkshake-kasting, og twitret “Dear people of Scotland. We’re selling milkshakes all weekend. Have fun.”

For de fleste moderate, enten de er konservative eller mer midt på treet politisk, er det lett å unnskylde eller overse den vulgære nye måten å drive aktivisme på. De som ble milkshaket var tross alt ikke mors beste barn. Dette gjelder spesielt Tommy Robinson, som har havnet bak lås og slå flere ganger og kommer i fysisk klammeri stadig vekk. Farage blir ofte latterliggjort av de etablerte mediene, såvel som i sosiale medier, litt slik som vi ser enkelte i Fremskrittspartiet i Norge også blir harselert med. Men da en krigsveteran, 81 år gamle Don McNaughton, ble sauset til utenfor stemmelokalene i Surrey i Sør-England, ble nok de fleste som hadde humret litt over de andre angrepene også bestyrtet.

Kasting av diverse objekter på politiske motstandere har en lang historie i britisk politikk. Mens høyresiden for tiden blir milkshaket, blir venstresiden gjerne «egget». John Prescott, den tidligere visestatsministeren under Labour, fikk et egg kastet på seg under et besøk i Wales i 2001. Prescott var ikke snar om å forsvare seg, og slo til eggkasteren i retur, i et opptrinn som har gått inn i historiebøkene. Labour-leder Jeremy Corbyn ble også truffet av et egg utenfor en moske i London i mars i år. David Cameron, som jo ikke kan sies å tilhøre venstresiden, ble også dekorert med egg for noen år siden. Kanskje milkshake rett og slett har blitt det foretrukne «våpenet» i 2019.

Hardere fronter

Enkelte på venstresiden har gått ut til forsvar for milkshake-trenden. Ash Sarkar, en hyppig kommentator hos BBC som beskriver seg som anarkokommunist, forteller i en video at å kaste milkshake på folk som Farage kan forsvares fordi han er en person som bruker «voldelig retorikk» og «stokastisk» terrorisme – når maktpersoner oppfordrer indirekte til vold. Da nytter ikke vanlig, politisk debatt, mener Sarkar.

Dette standpunktet virker ekstremt, og som en fallitterklæring til det åpne demokratiet vi tross alt har. Debatt og dialog må tydeligvis forsvares som ikke bare den mest siviliserte måten å drive politikk på, men også den mest effektive. For dem som allerede støtter politikere som Farage og Benjamin, tviler jeg på at milkshake-angrep fra antifascister vil overbevise dem om at de tar feil.

Hva tolereres i samfunnsdebatten?

I dette klimaet har særlig netthets mot kvinnelige politikere fått mye oppmerksomhet. Den moderate og jødiske Labour-politiker som Luciana Berger har meldt seg ut av partiet etter vedvarende hets og manglende støtte fra Corbyn og hans fløy i parti. Tilsvarende har det haglet med ukvemsord mot ultra-remaineren Anna Soubry. En samlet presse har gått ut og fordømt slike angrep, fordi de undergraver demokratiet og ytringsfriheten. Men hva med milkshake-aktivismen? Er dette kun humor?

Spectator-spaltist og redaktør Rod Liddle mener reaksjonene til milkshake-kastingen forteller noe om hva som tolereres i det britiske samfunnet. «Forestill deg furoren om Soubry eller Jess Phillips (Labour-politiker) hadde blitt truffet med milkshake. Hadde fyren som gjorde det beholdt jobben?» Forskjellen på hvordan vold fra venstresiden blir møtt i forhold til vold fra høyresiden er slående, mener Liddle. Det hele blir behandlet som en spøk, og det blir implisert at de som blir truffet, fortjener det. At middelaldrende, privilegerte, hvite menn blir verre behandlet enn unge kvinner, ses gjennom fingrene med.

Selv så jeg en høyst respektabel Facebook-venn dele en lenke til en gofundme-side for mannen som hadde kastet milkshake på Farage. Hva pengene skulle gå til, aner jeg ikke. Forhåpentligvis ikke gavekort til fastfood-restauranter.

En mer moderat stemme på venstresiden, Douglas Dowell, skriver i New Statesman:

At velmenende mennesker jubler ved synet av Farage dekket i milkshake er ikke harmløst. Det gir folk lengre til høyre enn Farage en unnskyldning for å male et bilde av dem selv som forfulgte. Og enda mer, er det et brudd på en norm ved kjernen av det liberale demokrati. Normen er ment å virke slik at hvis vi ikke er enige med folk, så debatterer vi dem og stemmer mot dem.  Forgrovingen av politikken er et reelt problem, og å kaste ting på kandidater er en del av det.

Nå er ikke milkshake det verste man kan bli truffet av. Men det symboliserer den desperate stemningen blant enkelte på venstresiden når man tyr til såpass infantile og fordummende metoder og deretter ler av det. Det gjelder selvsagt eggkasting andre veien også. Man burde kunne enes om at så barnslige er vi ikke, uansett hvilken politisk fløy vi tilhører. Og hvem vet – i et politisk klima som ofte blir beskrevet som tiltagende tøft – hvilket våpen blir det neste?

Jo Brand, en folkekjær komiker og programleder hos BBC, spant videre på den tanken. “De (kandidatene lengst til høyre, red. anm) er veldig, veldig lette å hate, så da tenker jeg: hvorfor bry seg med milkshake når man kan skaffe seg batterisyre?” Kommentaren vakte oppstuss og fordømmelse, og man kan bare håpe at ideen forblir en dårlig spøk og ikke tas i bruk av aktivister som synes milkshake blir for tamt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden