Intervju

Brøt med klisjeene

Marcus Paus er komponisten som har gått imot samtidsmusikkens rådende premisser.

Marcus Paus er komponisten som har gått imot samtidsmusikkens rådende premisser.

Lørdag 12. oktober spilles musikken hans i Universitetsaulaen, med blant annet et refsende brev fra hans tidligere lærer på programmet.

Når vi hører om «samtidsmusikk», går tankene lett til melodier som ikke minner om melodier, sære påfunn og harmoni som ikke er iørefallende. Marcus Paus er selv samtidskomponist, men tilhører de som lar sitt tonespråk inspirere av tradisjonell klassisk musikk.

Forsøkt reformert
Det har ikke vært uproblematisk for ham. Han har møtt motstand fra kolleger, men dette har bare gjort ham mer motivert for å forfølge et musikalsk prosjekt som ikke anerkjenner modernistisk musikk som eneste mulige utgangspunkt. Han mener stadig flere unge komponister gjør det samme idag.

– Jeg husker jeg kunne føle meg sjenert, som om jeg hadde gjort noe galt.        

– På NMH [Norges Musikkhøgskole, journ. Anm.] var jeg på slutten av 1990-tallet eneste tonale komponist ute av skapet. Jeg husker jeg kunne føle meg sjenert, som om jeg hadde gjort noe galt. Alt på skolen dreide seg om å problematisere musikk, eller ironisere, eller distansere seg fra musikken. En av mine første lærere ba meg ta en messingfanfare jeg skrev som 17-åring og «konseptualisere den». Med hvilken bakgrunn skulle jeg gjøre dét? Jeg var jo på skolen for å lære å skrive musikk, ikke distansere meg fra den.

– Hva er det som gir atonal musikk slik prestisje – den er jo ikke enormt populær?

– Jeg tror fortsatt klisjéene henger ved, at atonal musikk er vanskeligere, mer kreativ, mer intellektuell. Kort sagt, mindre banal. Men intellektualitet i musikk må jo handle om hvordan den er konstruert. Det har ikke noe med tonalitet å gjøre. Men la meg legge til: jeg er ikke motstander av modernisme, men tilhenger av mangfold!

MarcusPaus
Marcus kan fortelle om kunstnerisk trange kår i det norske kunstmusikkmiljøet. Han ble forsøkt reformert, både gjennom uformelt press og direkte konfrontasjon. Det toppet seg da han ble antatt i Norsk Komponistforening i 2005.

– Tradisjonen tro holdt jeg en presentasjon under mitt første julebord med foreningen i 2006. Den var svært lite polemisk, men likevel ble det reaksjoner. En kollega sa senere i fylla at han ville vie sitt liv til å ødelegge min karriere.

– Og du fikk et brev?

– Ja, eller det vil si, fire dager etter talen fikk jeg en pakke med CD’er og et brev i posten. Brevet var fra en tidligere lærer, en professor i komposisjon. Jeg tror faktisk jeg kan det utenat.

Brevet blir sitert etter minne. En lang beskrivelse av hvorfor Marcus har misforstått alt ender med ordene «Jeg ønsker ikke noe mer verbal kontakt med deg», og «jeg håper du ikke vil bruke ditt liv til å så splid i vår forening [Norsk Komponistforening, journ. anm.]». Dette brevet har Marcus skrevet om til en opera-monolog med tittel «Læreren som ikke ble». Den blir fremført under konserten i Aulaen 12. Oktober, i anledning lanseringen av hans nye CD.

– Hva vil du oppnå med å fremføre brevet?

– Jeg tror neste generasjon vil se på denne mentaliteten som ganske eksotisk.

– Det er viktig for meg av flere grunner. For det første ville jo ikke avsenderen ha noen videre «verbal kontakt» med meg. En annen er at brevet røper en konsensustankegang som er ganske farlig. Men jeg tror neste generasjon vil se på denne mentaliteten som ganske eksotisk. Derfor er brevet også en dokumentasjon om en mentalitet som fantes i veldig nær fortid, og som ikke er ordentlig utradert ennå.

– Hva om han får vite om operaen?

– Jeg håper «læreren som ikke ble» får vite om det.

– Ligger det et hevnmotiv bak hos deg?

– Jeg håper ikke det, haha! heller et element av trass. Brevet var en oppfordring til å angre, noe jeg ikke gjør.

Tradisjon i eksil
Marcus bor til daglig i Berlin, men skylder sine viktigste studieår til Manhattan School of Music i New York. Han forteller om en helt annen holdning ved amerikanske skoler enn i Norge. Det viktigste er «et større fokus på håndverksmessig kompetanse og faglighet» for komposisjon. Færre kjepphester og større aksept for et tradisjonsinspirert musikalsk formspråk. Dessuten har USA åpnet for impulser fra filmmusikk, som alltid har akseptert sine klassisk-symfoniske røtter.

–  John Williams er nok kroneksempel på moderne amerikansk musikk. Han representerer det ved USA som gjorde at jeg ønsket meg dit: en virkelighet som hadde skapt ham var en virkelighet jeg kunne avfinne meg med.

– Veldig mye filmmusikk mangler noe av sofistikertheten som filmmusikken hadde fra 1980-tallet og bakover.

– Er det filmkomponistene som holder liv i klassisk musikk-tradisjonen idag?

– Veldig mye av filmmusikken idag mangler noe av sofistikertheten som filmmusikken hadde fra 1980-tallet og bakover. Men det finnes fortsatt mange unntak.

– Siden du nevnte John Williams, hva er det med musikken i for eksempel Star Wars som appellerer?

– Musikken hans i Star Wars baserer seg på ledemotiver, akkurat som i Wagners operaer. Men hos Williams er disse mye lenger, de er utvidet omtrent til sang-format, altså til «lede-evergreens». Jeg tror det finnes et savn etter denne type episk-symfoniske melodier. I tillegg er Williams en av de fremste håndverkerne jeg vet om. Hans orkestrasjonsteknikker har faktisk vært toneangivende for mye av orkestermusikken som skrives idag, også av komponister med en mer modernistisk tilnærming.

Uten frykt
Anton Webern, en av de atonale pionerene, bemerket en gang håpefullt at i fremtiden ville selv postmannen plystre hans atonale melodier. Nesten et århundre siden kan vi konstatere at det ikke gikk som han håpet. Istedet har vi en statsfinansiert musikkfaglig elite som tviholder på visse modernistiske dogmer og en kommersiell verden på den andre siden som produserer popmusikk. Marcus Paus og hans likesinnede befinner seg i et tredje område utenfor begge.

– Hvilken oppgave har musikk?

– Den skal speile hele menneskets tilværelse, all vår menneskelige erfaring. Den skal ikke bare konfrontere og utfordre, men også skape glede, trøste og engasjere. Det er derfor jeg tror på menneskelighet i musikk, og jeg tror den er mer tidløs enn hva samtidskomponister flest liker å innrømme. Altså, modernismen er ikke uten bragder. Den har for eksempel gitt oss verktøy for å beskrive angst, fremmedgjørelse og ensomhet. Jeg er glad for disse verktøyene, det er en befrielse å kunne skildre frykt med noe mer enn en dim-akkord!

– Hvor finner vi denne menneskeligheten?

– Hvordan synges det for et barn som skal sove? Det ligger i oss, det å skulle late som noe annet, å synge en vuggesang som brøl eller i fistel, hvordan skulle dét ha noen større verdi bare fordi det ikke har vært gjort før? Jeg tror virkeligheten krever bredde i musikken, og da er det behov for den personlig henvendte melodi og velklangen også.

– Hva med popmusikk, her er det jo melodier?

– Melodiene er blitt mer og mer fraværende i popmusikk. Mye av det som lages idag er egentlig i hovedsak produsentmusikk: et ofte svært tynt melodisk materiale som er polstret opp i lydstudio.  

– Melodiene er blitt mer og mer fraværende i popmusikk.

Klisjéen er den statsstøttede samtidskomponisten som skriver musikk ingen hører på. Men Marcus Frykter ikke en borgerlig regjering.

– Jeg tror ikke på skrekkscenarier. Min tillit til at kulturlivet ikke raseres baserer seg på min antagelse om at ethvert sivilisert samfunn, enhver sivilisert borger innser – som en selvfølge – verdien av et kulturliv, dets institusjoner og behovet for støtte også til både smalere kunst og kunstnere.

– Hva håper du på fra en ny kulturminister?

– Vi trenger ikke først og fremst en visjonær kulturpolitikk, men en som er ansvarlig. Ansvar er politikkens domene, visjoner kunstens.

– Du er ikke redd for regjeringsskifte?

–Jeg håper og tror det kommer til å gå bra.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden